Reservasjonsrett mot samtale

De siste dagene har jeg fulgt en tråd på facebooksiden til en samfunnsengasjert kjenning. Han er en ivrig meningsytrer, og denne gangen har han harselert ganske grundig over ukas store tema: Leger som vil slåss for retten til å reservere seg mot aborthenvisning. Harseleringen har falt i god jord. Støtten fra vennene er massiv. 247 personer liker innlegget hans, og kommentarfeltet renner over av indignasjon over pietister og annet pakk.

Temperaturen er så høy at man skulle tro det var debatt det handlet om. Det er det jo ikke. Alle som skriver er nemlig skjønt enige.

 Det kunne være nærliggende å tro at det intense engasjementet henger sammen med en frykt for strikkepinnenes tilbakekomst. De kloke konenes dødelige hjelp. Mørketid og fordømmelse. Det er det som antydes på Facebook, og tabloidene romsterer i samme farvann. ”Abort-opprør”, skriver VG, mens dagbladkommentaren folder seg ut under en sprikende Erna med ord som ”omkamp” og ”innskrenking”. 

Det høres ut som om legestanden går i samlet flokk, og at snart er alt som heter selvbestemte rettigheter en saga blott.

 Men den norske abortloven står på fjellgrunn. Nesten ingen er imot den. Og ikke nok med det. Det er nesten ingen leger som ber om å få reservere seg heller.

Aftenposten har sendt brev til hele landet og har klart å finne tjue stykker. Skulle du som pasient allikevel ramle over en, plikter legen å sørge for at du får time hos en annen lege innen neste virkedag. Alternativt kan du med en gang kontakte sykehuset der abortinngrepet skal finne sted. Små kommuner med for få leger, mister reservasjonsmuligheten. Pasienten skal ikke på noen måte hindres i sitt ærend. Du skal få utført den aborten du har bedt om.

Hva er det da som skaper en slik dirrende stemning på så vel Facebook som i debattprogrammene på tv? Nesten ingen bryr seg når psykisk syke må vente i et halvt år på lovbestemt helsehjelp, men nå reiser kommentatorene seg i samlet flokk. Fordi tjue outsidere ber om å få følge sin dypeste overbevisning og sette en ”R” bak legenavnet sitt. Hva er det vi er så redde for?

Kanskje handler dette verken om abortloven eller angsten for strikkepinnene. Kanskje handler det heller om vår tids store tabu: Linken mellom abort og etiske spørsmål. Vi er blitt kollektivt enige om å late som om den linken ikke finnes.

Sånn er det gjerne med tabuer. Vi later som om de ikke finnes. Og hver gang noen minner oss på at abort alltid også handler om store eksistensielle spørsmål, reagerer vi med harme. Vi vil ikke ha noe med det å gjøre.

Enhver som rekker opp hånda for å stille spørsmål, blir umiddelbart frosset ut med et effektivt artilleri av forhåndsdommer for å sikre tausheten. Her er det aller mest virkningsfulle våpenet: ”Din kvinnefiende!”. Etter det er det ingen som trenger å lytte lenger.

Hver gang temaet abort dukker opp i mediene, snakker vi om det samme: Nesten ingenting.

Det er blitt en samtale som ikke kan bevege seg utenfor det rent pragmatiske. Den kan bare dreie seg om henvisning og hvor og på hvilken måte. Den kan bare handle om effektivitet og sikre rammer. Det har blitt livsfarlig å spørre om det følger følelser med. Om tvil. Om noen sliter med psykiske ettervirkninger. Om det er vanskelig å snakke om smerten etter noe du har valgt helt selv. Og kanskje til og med ville gjort om igjen. Og det spirende livet, som aldri må omtales som noe annet enn fosteret eller helst embryoet, det må vi i hvert fall ikke snakke om. ”Din kristenjævel!”.

 Distanse. Det er det som er mest bekvemt når vi skjønner at det er vanskeligheter på vei. Saklig og nøktern distanse. Praktiske løsninger. Formaliteter. Papirer og regler.

Men problemet vårt handler ikke lenger om selvbestemt abort eller ikke. Den retten er grundig lovfestet. Heldigvis og ferdig med det. Problemet vårt handler om fravær av offentlig samtale. Om fornektelsen av etiske dilemmaer. Det tause rommet som den aborterende kvinnen må famle seg fram i alene. I forkant, underveis og etterpå. Og det er ikke fordi samtaler truer loven om selvbestemt abort. Det er fordi disse samtalene vil gjøre det så vanskelig for oss å fortsette å late som om dette er enkelt. Når det i virkeligheten er så dypt vanskelig.

(Anki Gerhardsen er journalist, teaterkritiker og lektor i journalistikk ved Universitetet i Nordland.)