– Journalister de verste intervjuobjektene

Sara Azmeh Rasmussen. Foto: Privat

– Journalister de verste intervjuobjektene

Mediekritikk avgjørende for å håndtere krisen, mener Sara Azmeh Rasmussen. Ber NRK-sjefen vurdere sin stilling.

 Det er nye tider. Det har vi alle fått med oss. I mediebransjen er situasjonen prekær. Mediehusene sliter med å generere den samme gode avkastningen i internettets tid. Spådommene varsler papiravisenes død og samtidig oppsigelse av mediefolk i stor skala. Bransjen gjennomgår en radikal omveltning. Det er ingen tvil om det. Jakten på gode strategier for å overleve som bransje og yrkesstand har aldri vært mer presserende. Men er det rom for mediekritikk i en mediekrise?

Mitt svar er ikke bare at ja, det bør det være. Jeg mener mediekritikken i seg selv blir en viktig strategi for overlevelse, økt troverdighet hos publikum og større konkurransedyktighet. Problemet med denne strategien er at den ikke er spesielt populær i journaliststanden. Journalister er nemlig de verste intervjuobjektene. De tåler sjelden å få spørsmål, bli gransket eller kritisert. Den brysomme journalisten vrir seg i irritasjon og smerte hvis hun havner på den andre siden av studioet, bak erkjennelsesmikrofonen. Da tar hun i bruk de mest diffuse begreper eller slitte formuleringer om at man alltid kan bli bedre. 

Men det handler ikke bare om en utbredt holdning hos journalister. Hvem skal eventuelt stille de kritiske spørsmålene til dem som er vant til å stille spørsmål? Det kan ødelegge den gode tonen i korridoren, mellom hans og hennes kontor, eller kanskje på pressekonferansen der de møtes, at den ene gransker den andres arbeid. Man kan heller ikke utelukke at hun en dag blir sjefen som gjør et arbeidsintervju med ham, som kan gi ham drømmejobben.

Tillit avgjør

I tillegg tilhører begge den samme journaliststanden som gjør krav på å stå på din og min side mot makten i alle sine former. Journalistene er jo våre noble riddere, demokratiets voktere. De avslører maktmisbruk og opplyser deg og meg om våre rettigheter overfor en arbeidsgiverorganisasjon, matkjeder, politikere, politi, domstoler og andre maktsystemer.

Eller?

Bildet er dessverre ikke så glansfullt. Samtidig som medienes utsendte leter etter den minste menneskelige svakhet og urettmessighet hos organisasjonsledere, næringslivstopper og politikere, tillates medienes egne ledere og eiere å begå grove overgrep uten at det nevnes med ett eneste ord. Medienes maktmisbruk, skjev ressursfordeling mellom ledere og arbeidere, ansatte journalister og frilansere, er et ikke-tema. Hendelser som springer fra slike forhold, uansett hvor dramatiske de kan være, er ikke-hendelser. Spørsmålene som vanligvis, i andre sammenhenger, blir stilt, forsvinner som dugg for solen.

Grunnen til at jeg tar dette opp igjen er at det verken handler om en intern mediediskusjon om omorganisering eller en tradisjonell kamp om lønn. Dette er, i aller høyeste grad, et demokratisk spørsmål av allmenn interesse. Medienes fremste og viktigste oppgave er å øke borgernes kunnskap om det som skjer i samfunnet og verden for øvrig, og deres viktigste kapital er tillit fra publikum. Leseren/ lytteren/ seeren må kunne stole på medieinstitusjonen for å «kjøpe» nyheten. Men hvordan skal en slik tillit bygges opp hvis leseren/ lytteren/ seeren sjelden eller aldri opplever at medieinstitusjonen plasserer seg selv i samfunnet, og bruker de samme granskningsmetodene i undersøkelsen av egne strukturer og resultater?

Kameralinsen må vendes mot mediene selv.

Schibsted i mange roller

La meg gjøre en liten øvelse. Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, har kastet seg inn i debatten om mediekrisen. I en velskrevet tekst ytrer hun en berettiget bekymring over mulige konsekvenser for nedskjæringene i bransjen. Det kan bli mindre gravende kvalitetsjournalistikk. Jeg er helt enig med Stavrum i at dette er den egentlige mediekrisen. Personer med makt bør aldri slå seg til ro, føle at ingen følger med hvordan de forvalter ansvaret, slippe å svare på spørsmål. Men det oppsiktsvekkende her er likevel generalsekretærens blindsone.

Stavrum skryter av avsløringer i Drangedal der noen få lokalpolitikere lot seg friste til å få seg skreddersydde dresser over et stramt kommunebudsjett. Jammen var det bra at dette maktmisbruket ble avslørt i tide! Den tidligere privilegerte og tilpassede Schibsted-redaktøren leter ikke i eget hus, hos mediene, etter eksempler på maktmisbruk. Hvor var Stavrum da frilansere, meg selv inkludert, ropte at de snart ikke har råd til å kjøpe klær til sine barn takket være dumpingshonorarer i store, rike mediehus?

Dette leder meg til et annet poeng. Det er ikke meningen å ta et enkeltindivid, men problematisere den bemerkelsesverdige rekrutteringen til ledervervene i sentrale medieinstitusjoner rett fra et stort, kommersielt mediekonsern. Som kjent er politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, også leder i Norsk Redaktørforening. Ny leder for Pressens Faglige Utvalg, Alf Bjarne Johnsen, er politisk reporter i VG. Ny styreleder i NRK, Birger Magnus, er mangeårig konserndirektør i Schibsted.  Hvor enkelt er det, over natten, å gå fra å forsvare et mediekonserns politikk og prioriteringer til å bli den uavhengige, upartiske og rettferdige representanten for en yrkesgruppe eller beskytteren av presse- og ytringsfrihet? Hvis det her er snakk om vanlige mennesker, og ikke noen UFO-skikkelser med et annerledes følelses- og atferdsmønster, må vi anta at overgangen kan by på store utfordringer både for den enkelte og mediesystemet i stort.

Jeg vil påstå at mediekrisen i bunn er en tillitskrise. Overfloden av informasjon fra ulike mediale kanaler i dag gjør det enklere for brukeren å gjennomskue medienes eget maktsystem. Borgeren har utviklet en evne til å forstå hvordan medieindustrien er organisert, hvordan journalister jobber og under hvilke omstendigheter ulike mediale produkter blir produsert. Det bør være pinlig for mediebransjen, spesielt for NRK, den mediale aktøren som har et spesifikt samfunnsoppdrag i å opplyse oss, at den eneste mediekritikken som finnes her til lands kommer fra amatører og venstre- eller høyrevridde i sosiale medier. Norske medier forsyner brukeren med stadig nye, hypermoderne plattformer og apper, men innholdsmessig har man ikke tatt reisen bort fra det forrige århundrets mediale logikk. En logikk som ikke tar inn over seg at mediene ikke gjenspeiler virkeligheten, men er en del av den, og derfor må stadig granske seg selv for å beholde sin aktualitet og tyngde.

NRKs oppdrag 

Er dette en påstand uten rot i virkeligheten? Ja vel. Svar nå da, Medie-Norge. Hvor mange aviser har en leserredaktør eller leserombud som har til oppgave å opprette kontakt med leserne, svare på deres spørsmål og kritikk og formidle dette til en samlet redaksjon? Hva med NRK, vår lisensfinansierte public-service? Det eneste programmet som omhandler medier har, i sammenhengen, et ubegripelig navn «Kurer», en liten halv time som kan høres i en dårlig sendetid. Radioprogrammet er i tillegg heller teoretisk innrettet og informativt enn mediekritisk. Journalistene som lager innslagene er ansatt i NRK og har kontorer på Marienlyst.

La oss se over grensen. I Sverige er Sveriges Television blitt hardt kritisert de siste to årene av mange medieaktører for å unnlate å satse på et mediekritisk program. En av de tydeligste stemmene er professor i journaliststudier ved Gøteborg universitet, og tidligere sjefredaktør i Dagens Nyheter og Expressen, Christina Jutterström.

Grunnen til at jeg henter et faglig synspunkt fra Sverige er at våre medieforskere og –professorer synes å ha nok å gjøre innenfor instituttenes fire vegger, og derfor forsømmer sitt tredje samfunnsoppdrag: å skape broer mellom forskningen og samfunnet. Tilbake til Jutterström. Hun mener at allmennkringkastingen svikter medborgerne og demokratiet, og at denne unnlatelsessynden er uforsvarlig. Public-service har ifølge henne aller størst ansvar for å granske journalistikk og mediebransjen. Dette skyldes at den har størst ressurser, stabil økonomi og et tydelig formulert samfunnsoppdrag til forskjell fra kommersielle medier.

Til den svenske kringkastingens forsvar må jeg trekke frem det mediekritiske magasinet «Medierna» i P1. Programmet startet sine sendinger i 2007. Produsenten er et uavhengig selskap som er dannet av tre frilansjournalister med navnet «Den tredje statsmakten». NRKs nabo forsto altså at det var en fordel å ha ekstern produksjon for et program som også skulle ha Sveriges radio og hele public-service sin journalistiske virksomhet under sin linse. I tillegg har SR sendt et eget produsert mediegranskende program «Publicerat» 2007-2013. Da det ble avviklet, ble alle ressursene kanalisert til andre programmer. Med andre ord har SR valgt å spre de mediekritiske innslagene for å nå enda større lyttergruppe med sin granskning av makten i svenske medier.

Eriksen sviktet

Mediene i Norge må bli vant til å bli behandlet som makthavere blant andre makthavere. Riddermasken må tas av, og journalisten må stå frem som den han egentlig er, en representant for et maktsystem som bør tåle å bli kikket i kortene. Vi trenger en mediegranskning som er strukturelt uavhengig av de etablerte medieorganisasjonene og ideologisk-politiske tankesmier. Når dette skjer, blir rekrutteringen fra Schibsted til sentrale verv og stillinger i medieorganisasjonen, mindre alarmerende.

Medias faglige etikk kan ikke bare forvaltes av Pressens Faglige Utvalg, og bare i tilfeller der det skjer klare overtramp og noen finner overskudd til å bruke tid på å klage. Mediekritiske spalter i avisene og programmer i radio og TV vil kunne bidra til å skjerpe det faglige journalistiske miljøet, tvinge journalister og redaktører til å ta valg de kan stå for, og styrke medienes troverdighet blant borgerne. Maktfordelingsprinsippet, og dens begrunnelse, er relevant for en bransje som i realiteten utgjør en fjerde statsmakt.

Her har NRK et stort ansvar som redaktørene og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, har sviktet. At dette sviket har funnet sted i en omveltningstid for medier, gjør saken spesielt alvorlig. Store omstruktureringsprosesser i medienes organisasjoner har pågått uten å bli godt belyst, og uten at borgerne fikk anledning til å prege utviklingen gjennom åpen debatt. Hovedproblemet er ikke at frilansere er blitt stående i skyggen mens TV-lerretet hele tiden ble fylt med underholdningsprogrammer. Det er at det norske folket hittil er blitt fratatt retten til å vite hva som står på spill hvis medienes frieste aktører blir skviset ut av kapitalmakten.

Kringskastingssjef Eriksen har blant annet lansert digital radio og bestilt et nytt og moderne bygg for sine ansatte. Men han har unnlatt å følge med i timen, identifisere de essensielle problemstillingene og bære sitt oppdrag med integritet og troverdighet.

Jeg synes derfor at kringkastingssjefen bør vurdere sin stilling.

 

 

 

 

 

Annonser

Ledige stillinger:

Søknadsfrist
27.06.2017
Søknadsfrist
29.06.2017

Les også

Den nye direktelinjen til NRK lokket ham til konkurrenten.

MEDIEDEBATT: Det ligger like mye kildearbeid og research bak sykkelvideoreportasjen som for annen journalistikk, skriver Aftenposten-journalist Torgeir Strandberg.