Rolf Øvrum utenfor Sentrum politistasjon i Oslo. Foto: Kathrine Geard.

Lekkasjene var gull verdt

KOMMENTAR: Mediene tuklet det til med hjelp fra politiet.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Ser på journalisten.no at Norsk Presseforbunds generalsekretær forsøker å fremstille noen av mine synspunkter når det gjelder medielekkasjene etter 22. juli-saken som «tukling med kildevernet». Det krever fra min side en kommentar og et par presiseringer.

Jeg skriver på en dokumentarbok som i hovedsak dreier seg om kildevern og rettssikkerhet i kjølvannet av 22. juli. Jeg tar utgangspunkt i Klomsæt-saken. Dette fordi jeg mener den er godt egnet til å belyse de problemstillingene som kan reises både hva ytringsfrihet/kildevern angår. Den er også egnet til å sette søkelys på rettssikkerheten.

Det et er ingen tvil om at det meste av det nyhetsstoffet mediene publiserte utover sensommeren, høsten og vinteren etter terrorangrepet var basert på lekkasjer fra fortrolige politidokumenter. Det var fra politiets egne rekker det lekket. Det jeg dokumenterer er at det i tidsrommet 22. juli til 17. november 2011 i det alt vesentlige var «folk i blå skjorter» som var medienes viktigste kilder. Det finnes i det publiserte materialet – det være seg på nettet som på papir – svært få holdepunkter for at noe av dette lekket fra bistandsadvokatene.

Basert på det materialet jeg sitter på og de funn jeg har gjort, mener jeg å kunne fastslå at bakteppet for det som litt misvisende er blitt hetende Klomsæt-saken, er den største og alvorligste korrupsjonssaken norsk politi noensinne har stått over for.

For mediene var disse lekkasjene gull verdt. Allmennheten fikk den informasjon den hadde krav på. Mediene fikk understreket sin samfunnsrolle. Økonomisk var de trolig også ganske gunstige.

Det var for politiet at politilekkasjene ble brysomme. Vitner vegret seg for å stille til avhør, hvilket var alvorlig. Men ikke minst ble det for alle i politiet med en smule innsikt pinlig klart at lekkasjene måtte skyldes korrupte polititjenestemenn. Politiets svar på dette svært alvorlige problemet ble å lage en felle – for bistandsadvokatene!

Jeg har brukt hundrevis av timer på å trenge inn i argumentene – de politifaglige, juridiske og etiske – som kan tenkes å ligge til grunn for denne fellen. Kort oppsummert er jeg kommet til at fellen utelukkende ble konstruert for å fjerne fokus fra det faktum at det var fra politikorpset det lekket. Det ble fra politiets side lagt en plan for et spill som kun hadde til hensikt å tildekke kritikkverdige forhold.

Pressen blitt en vesentlig og viktig brikke i dette spillet. Det jeg forsøker å sette søkelys på er hvordan mediene har taklet, for ikke å si tuklet med, den rollen de i denne sammenhengen er blitt tildelt – av politiet?

Så langt har alle de viktige aktørene gjemt seg bak et antikvert, svært konservativt, absolutt kildevern. Så langt har alle de viktigste aktørene – det være seg i redaksjonene som i presseorganisasjonene – stukket hodet i sanden, sittet helt huggende rolige i frykt for å «rugge båten». Det mener jeg er brudd på god presseskikk, et svik mot pressens fremste samfunnsrolle, kfr. VV-plakatens 1.4: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Ærendet mitt er ikke først og fremst å renvaske advokat Sigurd Klomsæt. Dersom jeg kan bidra til det, ser jeg på den effekten som en form for bonus. Ærendet mitt er å skape en debatt som på sikt kan gi oss et sterkere kildevern etter loven, og et i mediene ryddigere forhold til bruken av anonyme kilder. Det er på tide.

Vennlig hilsen Rolf Øvrum.

Powered by Labrador CMS