Selvkritikk, hvilken kanal er det på?

Da Journalistens redaksjons vennlige forespørsel om å skrive om medienes evne til selvkritikk smilte til meg fra innboksen, reagerte jeg først med å glise tilbake fordi jeg tilfeldigvis hadde lest en elleve år gammel artikkel fra samme sted om samme tema. Er mediene selvkritiske nok?

Ikke overraskende var svaret et samstemt ja. Fra de samme medienes redaktører.

 Utenfra ser det imidlertid litt annerledes ut.

 En stor del av journalisters selvbilde later til å bestå av oppfatningen om at man taler den lille manns sak mot makten, samtidig som mediene som helhet informerer folket, setter søkelyset på viktige saker og skaper samfunnsdebatt. Kort sagt: det er mediene som setter landets dagsorden.

 Det gjør de ofte bra, men i en ny medievirkelighet - med en enorm informasjonsflyt og alminnelig tilgang til nyhetsmedier fra hele verden - blir eventuelle mangler, feil eller skjevfremstillinger tydeligere enn før. Slikt blir øyeblikkelig kjent og spredt med forbausende hastighet på sosiale medier. 

 Det virker ikke som om mediene har klart å tilpasse seg denne situasjonen. 

 Hva selvkritikk angår er det en aktivitet de aller fleste bare liker når det er noen andre som utøver den, så mediene er selvfølgelig ikke alene om å la selvkritikken ligge. Men i deres tilfelle er de først på pletten å kreve det av politikere, nærlingslivsledere og andre hel- og halvoffentlige figurer som gjør en feil eller verre; gjør det bevisst. Når de da selv hverken tar selvkritikk eller kritikk fra andre, ligner det mest på en oppvisning i egen dobbelstandard.

 Et nylig eksempel er medienes skjevdekning i forbindelse med sommerens Gaza-krig. Hver for seg er kanskje ikke den enkelte sak så aller verst, men til sammen gir de et bestemt bilde. Etter mange klager endte NRK med å få kritikk av Kringkastingsrådet, men hva hjelper det, når det ikke resulterer i så mye som et glimt av selverkjennelse og det heller ikke blir noen endringer i ettertid?

 Et enda verre eksempel er den nå beryktede Romkvinne-saken. Her dreide det seg ikke engang om ubevisst skjevfremstilling, men en helt bevisst villedning av seerne for å skape et bestemt intrykk av en bestemt sak - på de samme seernes regning. NRK hevdet at det berodde på en feil, men deres egen forklaring viste at det langt fra var tilfelle. Det fikk ingen konsekvenser for de involverte. Ville øvrige medier slått seg til ro med dette hvis noe lignende hadde skjedd i næringslivet eller i et politisk parti og ikke blant kollegaer og meningsfeller?

 Det ser ut som det er en stor diskrepans mellom norske mediers selvoppfattelse og lesernes oppfatning av dem. Dette fremgår ikke minst på sosiale medier. Mediene mener de leverer objektiv journalistikk og at det er stort mangfold i norske medier. Leserne mener på sin side at de ikke gjør det - er det for eksempel noen som er i tvil om hva NRKs Midtøsten-korrespondenter personlig mener om konflikten? - og at det snart er det samme om man leser lederen i Klassekampen eller Aftenposten; man får servert den samme meningen over hele linjen, bare med en viss variasjon i ordvalget. Ta for eksempel debatten om innføring av hijab i politiet eller forbud mot tigging; samtlige lederskribenter leverer slagord om toleranse og mangfold, mens ingen går inn i selve materien. Ingen av de etablerte mediene faller ned på eller fronter det standpunktet en svært stor majoritet har. I sånne tilfeller er det fort gjort å lure på om mediene lever i en egen, lukket landsby eller har forvekslet sitt samfunnsoppdrag med en oppdragerrolle.

 Om medienes påfallende ensretting er særlig synlig i verdispørsmål, gjelder det samme for innvandring. For utkantmedier som holder på på dette området, er etablerte medier nå regnet for så upålitelige eller inkompetente - med unntak av respektive enkeltjournalister - at vi alltid kikker på underlagsmaterialet før vi tar det vi leser for god fisk. Og dessverre er det så alt for ofte grunn til mistroen. Hva kommer det for eksempel av at mediene stadig lar Venstre-leder Trine Skei Grande og asylaktivister slippe unna med påstanden om at “Norge har Europas strengeste asylpolitikk” når det beviselig forholder seg stikk motsatt?

 Slikt gjør noe med folks tillit.

 Og leserne flykter.

Til gjengjeld vokser utkantmedier som Document.no og Rights.no jevnt og trutt. Utgivelsen av fagbladet Journalistens siste papirutgave kan kanskje være en god anledning for mediene og deres journalister til å reflektere litt over sin egen medvirkning til at det i det hele tatt er behov for motstrømsmedier?

 Det hadde det neppe blitt hvis de etablerte mediene oppfylte samfunnsoppdaget sitt og tok for seg vanskelige eller følsomme problemstillinger med mer realisme enn ønsketenking. Eller hvis medienes påstand om mangfold holdt vann. De eneste jeg vet om som oppriktig mener at det finnes et meningsmangfold i norske redaksjoner, er personer som er ansatt i eller av dem. 

 Men journalister og dermed medier lever nå en gang av at lesernes har tillit til dem. Den er vanskelig å få tilbake hvis den først går tapt. Mer selvkritikk og større vilje til å forholde seg til den virkeligheten medienes imaginære lille mann lever i, bør være en overkommelig pris for å beholde den.