Når journalister tar skylda

«Jeg undrer meg hver dag over hvordan dere journalister holder ut å gjenta selvfølgeligheter, å dyrke trivialiteter og å velte dere i elendigheter», skrev en leser til tidligere Sunnmørsposten-journalist Bjørn Vatne, som forrige uke skrev en kommentar om hvorfor han til slutt forlot avisa.

Fallitt

[quote:2-right]

Vatne bestemte seg nemlig for å ta kritikken på alvor, og i januar i fjor ga han leserne sitt nyttårsforsett: Han var lei av repetisjonene og den malstyrte journalistikken, og ville lage mer meningsfull journalistikk i den grå, jevne hverdagsredaksjonen.

Snart innså Vatne at han ikke visste hvordan man bryter med vanen, og etter ti måneder erklærte han fallitt og leverte søknad om sluttpakke. Han oppfordrer imidlertid andre journalister til ikke å gi opp. De må bruke seg selv, søke mot uroen og fallhøyden, jakte på entusiasmen og så videre.

Synkende tillit

Det er ikke bare mer konfronterende lesere på Sunnmøre som har endret seg i journalistikken de siste årene. Inntektene er ikke så gode som de engang var, så redaksjonene krympes. Samtidig opprettholdes mengden journalistikk som skal produseres. Ifølge flere medieledere vil imidlertid denne utviklingen ikke svekke det redaksjonelle produktet. Under en Schibsted-debatt uttalte tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen, at «kvalitet har med ressurser å gjøre, men det handler om hvordan vi utnytter dem. Vi må være effektive og derfor er det nødvendig å prioritere annerledes nå. I BT utviklet vi oss med færre ressurser» (sitat hentet fra Journalisten).

I starten protesterte både journalister og fagforening. Nå ser det imidlertid ut til at Eilertsens budskap begynner å sige inn. Ifølge Vatne er det nemlig han selv som ikke har gjort en god nok jobb. Det er ham og de andre journalistene som må skjerpe seg og gi samfunnet mer overraskende og samfunnsnyttig journalistikk. 

[quote:3-right]

Enkeltjournalisters ansvar

Den kommersielle pressen i USA har lenge vært langt verre stilt enn den norske. Ifølge State of the News Media-undersøkelsene fra 2012 og 2013 har inntektene til amerikanske aviser falt med 43 prosent siden 2000. I samme periode har antallet journalister sunket med cirka 30 prosent. Samtidig har tilliten til mediebransjen sunket drastisk, viser flere undersøkelser. Allerede i 1997 ble situasjonen oppfattet som så prekær at flere prominente journalister og redaktører gikk sammen om å erklære sin bekymring. De kalte seg «The Committee of Concerned Journalists».

Lederen av denne gruppa het Bill Kovach, og i 2001 ga han, sammen med Tom Rosenstiel, ut boka «The Elements of Journalism: what newspeople should know and the public should expect». Boka ble raskt en klassiker. I grove trekk fremstiller den mediekrisa som en profesjonskrise: Amerikansk presse utfører ikke samfunnsoppdraget sitt så godt som den burde. Derfor må journalistene i større grad anvende idealene sine i hverdagsjournalistikken, og sette festtalenes store ord ut i handling.

Gruppen rundt Kovach, og deres bekymrede analyse, er i USA blitt kalt den journalistikk-etiske reformbevegelsen. Mens reformistene erkjente at visse strukturelle faktorer, som manglende ressurser – og dermed færre journalister i redaksjonene - var årsaken til mediekrisa, ble ansvaret for å produsere bedre journalistikk lagt på enkeltjournalistene. Ved å etterleve samfunnsoppdraget i større grad skulle publikums tillit gjenvinnes. Hovedbudskapet til The Committee of Concerned Journalists minner slik sett ganske mye om oppfordringen fra Bjørn Vatne.

[quote:1-right]Økt innsats

Flere kritikere har i ettertid påpekt at å en slik modell er i overkant idealistisk. I The American Journalist in the 1990s skriver David Weaver at utviklingen i amerikansk journalistikk ikke skyldes enkeltjournalisters evner eller bakgrunn. Man må heller se på strukturer, mål og verdier i amerikanske nyhetsorganisasjoner. Herbert Gans er inne på noe av det samme, når han skriver at forfatterne av The Elements of Journalism «ser på journalistiske idealer som våpen. Våpen man kan bruke til å bekjempe kommersielle krefter og andre trusler mot profesjonen. Men hvorvidt idealene har kraft nok til å overvinne en overveldende virkelighet, er høyst tvilsomt» (min oversettelse).

Å skulle demme opp for store, strukturelle omveltninger med økt genialitet og innsats hos enkeltindivider er ikke enkelt. Da er det lett å ende opp som Bjørn Vatne: med en fallitterklæring.

Flere som Bjørn Vatne

«Stemningen i norske redaksjoner minner snart om en bunker i Berlin i april 1945. Noen har fått det for seg at det er journalistene som er problemet» skrev politisk kommentator i VG, Frithjof Jacobsen, i juni i fjor. I motsetning til mange andre mener han at mediekrisen ikke er en journalistisk krise, men en ledelseskrise. Det er forretningsmodellene som har brutt sammen, ikke journalistikken. Da er det også forretningsmodellen man må gjøre noe med, ikke journalistene.

Det er et edelt mål å gjøre sitt beste innenfor de rammene som er gitt, men blir man for opptatt av journalistisk selvpisking, er det lett å gi opp. Det kan ta tid å finne svaret på hvem som skal betale for journalistikken, men i mellomtida er det få som tjener på at profesjonens Bjørn Vatner, altså journalister med høye idealer og store mål, tar på seg skylda for at journalistikken de produserer kanskje ikke er så god som den burde vært.

Siden finanskrisen rammet i 2008 har flere hundre journalister forsvunnet fra norsk presse. Sannsynligvis forlot mange av disse redaksjonen med en like stor grad av selvkritikk som Bjørn Vatne. Og sannsynligvis hadde de like liten grunn til det.

Les også Journalistens intervju med Bjørn Vatne.

Gunhild Ring Olsen er stipendiat i journalistikk ved Høgskulen i Volda.