Aftenpostens journalister avdekket rett før jul at både regjering, storting, deg og meg trolig blir overvåket – av noen - uten at sikkerhetstjenestene selv hadde oppdaget det. En pinlig affære for sikkerhetsmyndighetene, men en fjær i hatten for journalistene i Aftenpostens redaksjon. Uten å kjenne i detalj bakgrunnen til akkurat disse journalistene; Hva skulle til for å lage en slik sak? Vitenskapsteori? Akademisk skriving? Eller litt nysgjerrighet? En god ide?
Jeg tror at en herlig småvill tanke – for eksempel ”hva om vi leier noe litt avansert teknologisk utstyr og sjekker om det finnes uregistrerte basestasjoner i Oslo Sentrum” - kan dukke opp i et engasjert og åpent miljø der man har en drive, en nese for det å utøve journalistikk. På et morgenmøte i en slik redaksjon kan en sånn idé slå rot. Eller kanskje på puben kvelden i forveien.
Det er herlig at journalister er en av få yrkesgrupper hvor det fortsatt er mulig å ta kjøkkenveien inn i yrket. Mange i hele verden kan skrive godt, og den teknologiske revolusjonen har gjort at det sitter en potensiell journalist på ethvert gutterom kloden over. I denne situasjonen skal vi som driver journalistutdanninger være litt forsiktig med å sette nesen i sky og hevde vi har patent på oppskriften ”hvordan bli en journalist”.
[quote:1-left]
Det er et akademisk press i samfunnet. I begynnelsen sprunget ut fra et ønske om å tilby høyere utdanning for flere. Men siden har det festet seg blant mange at det er et must å skulle ta høy akademisk utdanning. Nå debatteres det igjen at kanskje ikke alle i hele Norden behøver en Mastergrad. Det er sunt.
Ungdommen utsettes i størst grad for dette presset. Da jeg ledet en fagskoleutdanning i journalistikk, måtte jeg gjentatte ganger svare på spørsmålet ”MÅ jeg ha en bachelor i journalistikk?”. Nei, naturligvis må du ikke det!
”Du er en drivende dyktig journalist du, du kan håndverket, du er utrolig idérik, skriver godt og finner spennende kilder. Dessuten har du lest både U-landsstudier og Statsvitenskap og er glad i å lese litteratur”, kan jeg svare. Og to måneder senere glad konstatere at vedkommende hadde fått jobb som journalist.
Jeg visste jeg hadde rett. For så godt kjenner jeg de norske mediene og hva de er ute etter. De er ikke i første rekke ute etter hun med stålkontroll på Chicago-manualen. De er ute etter en journalist som kan gjøre en jobb – helt uavhengig om mediet skal avdekke noe samfunnskritisk, dekke hendelsesnyheter eller by på underholdning.
Som enfant terrible i klassen av norske journalistutdanninger lyktes Norges Kreative Fagkole (i dag Høyskole) med å skape en litt annen type journalister enn de øvrige journalistskolene. Hva slags journaliststudenter vil for eksempel Norges største avis, VG nett, ha i praksis? Svaret er: De med mest mulig og tyngst mulig erfaring. Det blir ikke spurt etter karakterer. Hvordan skaffer man seg erfaring? På lesesalen?
[quote:2-center]
Historisk er media en bransje der man kunne banke på døren som 16-åring, starte med kaffekoking og ende som sjefredaktør. På 80-tallet var 80 % av norske journalister uten utdanning utover videregående skole. Hvem var journalister på 80-tallet? Jo, de som i dag er redaktører og ledere. De ser at det fortsatt er slik at Do-erne kan gjøre en minst like god jobb som akademikerne.
Jeg banket selv på døra i lokalavisen, fikk sjansen og hadde fast jobb som 19-åring. Er det fortsatt mulig? Ja, kulturen i mediene er den samme. Kanskje ikke fast jobb, men ”klart du kan få prøve deg”, er svaret mange gir. Bare prøv.
Er det da slik at jeg ikke ønsker akademia og dypere kunnskap velkommen? Nei, på ingen måte. Jeg er selv pedagogisk utdannet, leser mye litteratur, reiser og opplever fremmede kulturer, og jeg ser hvilke enorme skritt en student tar som journalist i løpet av noen år på skolebenken. Hard innsats er det viktigste, og så kommer gode veiledere og lærere.
Hva med innholdet? De digitale ferdighetene er selvsagte. De må være der hos morgendagens journalister. Uten dem har du ikke en sjanse.
Samfunnskunnskap er den intellektuelle nøkkelen til å fungere som journalist. Du blir avslørt hvis du ikke kan navnet på Statsministeren eller vet hvorfor det skulle være nyvalg i Sverige eller hvorfor det ble avlyst. Dessverre er det noen som ikke vet det, også blant dem med ambisjoner om å være journalist. Samfunnskunnskapen til dagens 20-åringer står tilbake for generasjonen over.
[quote:3-center]
Grunnskolen svikter her. Vi må derfor gjennomføre generell samfunnskunnskap for journalistikkstudentene. Aller viktigst er det at de oppfordres til å engasjere seg og selv oppdager gleden i kunnskap. Så spennende det kan være. Så utrolige mange gode dokumentarer det går på tv, så mange interessante artikler man kan finne, om akkurat det du bryr deg om!
I dag er alle norske journalistskoler 3-årige (man kan ta Master på 5). Alle er høyskoler eller universitet. Det stilles krav til akademia. Og det å kunne skrive en dyptgående, spennende bacheloroppgave ser jeg som en mulighet til å lage et riktig godt stykke journalistarbeid. I forkant må man da ha tilegnet seg evnen til å forstå sammenhengen mellom teori og praksis, og vitenskapsteori og metode er en forutsetning.
Men det er en fare for at akademikere med tunge titler som selv higer etter stadig penere titler, glemmer hvem høyskolen eller universitetet er til for. For journalistikk er først og fremst et håndverk, der nyhetsartikkelens struktur må sitte i ryggmargen og sjangerbevisstheten være god.
Det mediene vil ha er de som er et oppkomme av ideer, de som nysgjerrig undrer ”hvorfor det?”, de som strekker hånda i været og foreslår kilder, har pågangsmot nok til å oppsøke noen bak en dør, banke på, og som kan stille de uredde spørsmålene akkurat da. Både disse egenskapene, og hvor godt du skriver og hvor hurtig du jobber, krever trening, trening og atter trening. Jo mer du skriver, jo flinkere blir du. Og du lærer av å gjøre, ikke bare av å høre.
[quote:4-center]
Vi skal huske at det er en rad ulike journalister vi skal hjelpe ut i et stadig mer uoversiktlig medielandskap. Det er de gutta som ser det som den ultimate jobben her i verden å kommentere en fotballkamp på tv. Vi har i tillegg også et utall søte, unge jenter som hele livet har drømt om å skrive om mote. Vi har heldigvis også den tradisjonelle nyhetsjournalisten, hun vi snakker om når vi generaliserer. Hun er interessert i å lære mer samfunnsfag, og kan synes det er spennende med akademisk skriving. Men de er ikke så mange.
Den praktiske siden av journalistikken vil alltid være prioritet 1 ute i mediene. Da må utdanningsinstitusjonene også ta hensyn til det. Vi har ingen andre valg enn å forberede studentene så godt det lar seg gjøre på de digitale kravene, helst de de møter om to år. Samfunnskunnskapen må settes på dagsorden. Det kan bli pinlig ellers. Og så kommer professorenes og amanuensisenes ønske å om dosere på høyt akademisk nivå for studentene først som nummer 4.
Noen som leser dette vil snu denne pyramiden på hodet.
Men vi må ikke glemme at det er studenten vi lager skole for. Hun vil ha en jobb når hun er ferdig utdannet. Det må vi hjelpe henne med.
Denne kommentaren er publisert i en kortere versjon i Dagens Næringliv, og i en lengre versjon i finske Ikaros.
