Eskil Engdal hater å skrive, men gjør det bedre enn de aller, aller fleste. Nå er 17 av featureartiklene hans samlet mellom stive permer i reportasjeboka “På kjøret”.
Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
- Når noe virkelig sitter, er det et helt utrolig kick. Men veien fram dit er slitsom og lang, og de fleste som skriver ønsker vel egentlig å rømme. Og den første fasen, å skrive ut notatene, er helt for jævlig. Jeg hater den delen av prosessen, sier Eskil Engdal.
Siden 50-åringen kom til Dagens Næringsliv i 1992 har han markert seg som en av våre mest stilsikre og spennende featurejournalister. De første årene med den ene mer elleville reportasjen enn den andre, i ekte gonzo-stil. De siste årene med mer dokumentariske reportasjer fra konfliktområder som Egypt, Somalia og Libya. Men hele veien med en intensitet, grundighet og språklig virtuositet som underveis har sikret ham både Skuppris, Internasjonal reporterpris og Gullpennen.
Kerouac og Engdal
“På kjøret”-tittelen er hentet fra den norske oversettelsen av Jack Kerouacs klassiske “On the Road”. Og den rastløse jakten på det ekstreme, på det som unngår det normale, er noe Kerouac og Engdal har felles.
Eskil Engdal. Foto: Martin Huseby Jensen
Men selv om det er krigsreporteren Engdal som er kommet mest til syne i DN-spaltene de siste årene, har forlaget Vigmostad & Bjørke valgt annerledes. De har prioritert reportasjer fra de sosiale ekstremene, fra fiffen på den ene siden til de utslåtte på den andre.
- Jeg har ikke hatt noe med utvalget å gjøre, men skulle gjerne sett at noen av mine saker fra konfliktområder også ble med. Men forlaget ønsket en annen tråd, en annen tematikk, slik at boka mer er blitt en reportasje- enn en dokumentarbok, kommenterer Eskil Engdal.
Annonse
Reisereportasjer
Kanskje kunne vi også sagt reisereportasjer, siden de 17 historiene utfolder seg på så mange og ulike steder som Japan, USA, Brasil, Berlin, Mexico, Russland, Kenya, Atlanterhavet, Sveits, Japan, Spania, Zambia, Stockholm, Zimbabwe og Skottland - eller for å si det med bokas egen undertittel “reportasjer fra Rockefeller Road til verdens ende”.
[quote:1-right]
- Jo, du kan godt si det er reisejournalistikk, men jeg vil helst ikke assosieres med den reisejournalistikken vi vanligvis ser i norske medier. Det er jo strippestanga i norske medier, hvor journalistene svinger seg rundt stanga og gjør seg deilige for annonsører, sier Engdal.
Når man ser på DN-journalistens omfattende produksjon, kan det virke som han er mer på reisefot enn hjemme med kone og barn i blokkleiligheten på Røa i Oslo. Det stemmer ikke, bedyrer han.
- Jeg reiser en del, men ikke så mye. Som regel er det kanskje 2-3 reportasjeturer i halvåret, og vanligvis er turene på én, maks to uker. Resten av tida er jeg hjemme og da mener jeg “hjemme”!
Blant fiffen og rasket
Engdal ser ellers ut til å føle seg hjemme i svært ulike miljøer. Og da snakker vi ikke om Teddy’s, Tudor, Lorry, Litteraturhuset og andre vannhull på veien hjem fra DN til Røa, men om “fiffen og rasket”.
I reportasjene vandrer han like ubesværet i de fine salongene hvor overklassen dinerer som der hvor de utslåtte prøver å skrape sammen restene av et liv.
- Jeg vil gjerne finne de gode historiene i ekstreme skjebner og landskap, forklarer Engdal valg av “setting”. Han ser det ikke som så underlig at han kan gli inn i begge miljøer.
Eskil Engdal. Foto: Martin Huseby Jensen
- Jeg er et sosialt vesen som elsker å snakke med folk, og jeg innbiller meg at jeg ikke har så mange fordommer. Før jeg drar på tur gjør jeg også nitid research, slik at jeg er så godt forberedt som det er mulig å være. Dessuten noterer jeg alt som blir sagt, uansett hvor tåpelig det som sies er. Det får intervjuobjektene til å føle seg viktig og verdsatt, sier Eskil Engdal som bryter ut i latter da jeg tar clouet og bryter inn i ordflommen:
- Den teknikken kjenner jeg godt, for det er jo akkurat det der jeg gjør nå!
Annonse
Trives best blant de utslåtte
Selv om Engdal glir inn begge steder, hevder den tynne, senete journalisten at han trives best blant de skeive og utslåtte.
[quote:2-left]
- De har tid, de har ingenting å tape og de åpner seg for deg. Dessuten har de ofte en herlig selvironi som de velykkede mangler. De privilegerte vil gjerne framstå som et ferdig produkt og de selger seg selv som en vare. Da blir det vanskelig å nå inn til sjela. De slipper deg ikke til, hevder Engdal, som ellers trekker fram “kunsten å beherske seg” som en av de viktigste egenskapene for å komme innpå folk.
- Spesielt når jeg menges med overklassen støter jeg på politiske holdninger så utrolig langt unna det jeg selv står for. Men jeg kan aldri tillate meg å diskutere med dem, jeg må bare smile høflig til alt som blir sagt. På turen over Atlanterhavet, med Queen Mary2, ble det så ille at jeg måtte en tur på dekk for å riste av meg sinnet uttalelsene deres skapte.
Ikke akkurat A4
Slik Engdal måtte riste av seg sinnet, har noen kolleger ristet lettere på hodet av journalistens framtoning.
[quote:3-right]
Mannen ser ut som Morgan Kane og kan virke raskere enn sin egen skygge. Engdal står i sentrum for mange anekdoter. Og en kveld på byen med ham kan gjerne bli både sein, fuktig og begivenhetsrik. Og alltid morsom. Det er også blitt sagt at det eneste som de første årene reddet ham fra å få fyken i DN var talentet sjefredaktør Kåre Valebrokk så i den rølpete trønderen.
- Valebrokk hadde stor kjærlighet til feature og skrivekunst, og han var veldig raus. Men til å begynne med var han også veldig usikker på meg, og ville sende meg på BI for å lære litt økonomi. Da jeg kom dit var jeg på gråten og tenkte “ikke faen om jeg skal gå her!” Heldigvis klarte jeg å sno meg unna, og med årene fikk vi et veldig godt forhold. Jeg husker godt da han sa “Eskil, du ser aldeles for jævlig ut. Men du er en helvetes god journalist”, mimrer Engdal med et smil. Og tilføyer:
- Han ga meg tillit, og han skal ha honnør for at han torde å spille på et så usikkert kort som meg. Men også daværende featuresjef Marie Simonsen var viktig. Hun åpnet dørene og slapp meg til enda hun ikke kjente meg.
Fra Gonzo til konflikt
Den gangen, for over 20 år siden, var det gonzo-journalist Eskil Engdal var. Og det var også alt han ville være.
- Jeg sov med Hunter S. Thompson og Tintin under hodeputa. Men etterhvert følte jeg at jeg skrev dvaskt og var altfor langt unna forbildene mine. Jeg gikk lei mine egne begrensninger, og da seig også alvoret inn. Jeg ble mer opptatt av konflikter, og fikk lyst til å skrive lange features fra konfliktområder i sanntid. Jeg ville skrive dokumentar mens det sto på, i stedet for i bakkant. Og akkurat det er det ikke så mange som gjør, hevder Engdal.
Eskil Engdal. Foto: Martin Huseby Jensen
Han er også klar på at det ikke er så mange som er så privilegert som han.
- Mange gode nyhetsjournalister må tråkke rundt i nyhetshjulet og levere daglig, mens jeg kan få bruke én til to uker på å skrive ut en reportasje. Bare de reportasjene i denne boka har nok kostet DN et sted mellom 1,5 og 2 millioner i produksjonskostnader. Ingen tvil om at jeg er vanvittig priviligert!
Redd reporter
Som krigsreporter har Eskil Engdal vært farlig nær der det smeller. Men også som vanlig featurejournalist har han beveget seg i et landskap så farefullt at mange ville betakke seg. Enten det handler om å avdekke diamantsmugling under falsk identitet, infiltrere kriminelle miljøer i Brasil eller bevege seg i gatene i Ciudad Juárez, hvor narkogjengene markerer revir med hensynsløse og ofte også tilfeldige drap. Bare for å ta noen eksempler fra “På kjøret”.
- Både i Brasil og Ciuadad Juárez var jeg redd. I Brasil fiflet gjengen med våpen mens de planla ran og drap, som om det var det mest dagligdagse som fantes. Hadde de avslørt min identitet ville jeg neppe levd i dag. Og i Juárez er volden så tilfeldig at det fort kunne gått galt. Der skyter de vilt, sier Engdal og poengterer viktigheten av “nitid research på forhånd” for å redusere sikkerhetsrisikoen i farlige områder.
Ringer ikke hjem
- Det er nøkkelen til sikkerhet. Dessuten er jeg veldig konsentrert i sånne situasjoner. Det er ingen hemmelighet at jeg liker en øl eller fire, men på slike jobber rører jeg nesten aldri alkohol. Da må jeg være topp konsentrert hele tida.
Eskil Engdal. Foto: Martin Huseby Jensen
Så konsentrert, forteller han, at han aldri ringer hjem mens han er på tur. Selv om reisen kan vare i to uker.
- Jeg må være hundre prosent tilstede der jeg er, og kontakt med hjemmet vil bryte den tilstedeværelsen. Og det er helt greit, det er noe som kona skjønner og er avtalt med henne. Hun vet at så lenge hun ikke hører noenting fra meg så er også alt bra med meg.
Da vet hun at Eskil Engdal er “På kjøret”.
Les på mandag: Eskils metode - fra idé til ferdig reportasje
