Asyl­journalistikk uten kritiske spørsmål

Faksimile av VGs reportasje om de to syrerne som ville forlate Norge.

Asyl­journalistikk uten kritiske spørsmål

Lars Akerhaug har undersøkt hvordan norske medier dekker tilstrømmingen av flyktninger og andre migranter.

Denne artikkelen baserer seg på en gjennomgang av en rekke saker i norske medier publisert siden flyktningkrisen tiltok i høst, der syrere som har flyktet til Norge er intervjuet. Gjennomgangen er ikke fullstendig og utvalget av saker kan ikke med sikkerhet sies å være representativt.  
 

Men stikkprøven viser at et fenomen gjør seg gjeldende: Fraværet av kritiske spørsmål. Uansett hvor lite troverdig historien virker.  

Det virker rett og slett ikke som journalister er interessert i å stille syriske flyktninger (eller, noen ganger, angivelige syriske flyktninger), kritiske spørsmål. Asylsøkernes historier gjengis nokså ufiltrert, uten kritiske spørsmål eller forsøk på faktasjekk. Journalistene ser heller ikke ut til å være opptatt av å få verifisert opplysningene asylsøkerne gir. Det kan virke som om medienes kritiske sans legges til side i møtet med flyktningstrømmen fra Midtøsten.  

Om denne artikkelen

Lars Akerhaug er journalist for Minerva, forfatter og samfunnsdebattant. Vi ba ham skrive en analyse av hvordan mediene dekker flyktningekrisen for å belyse journalistfaglige problemstillinger. Vi håper flere vil gi sitt bidrag til denne samtalen i kommentarfeltet eller egne tekster. I debatten under denne artikkelen redigerer vi bort kritikk uten dokumentasjon/argumentasjon. Innlegg under fullt navn blir prioritert.

   

Landforvirring 

en reportasje intervjuer VG en asylsøker som hevder å ha flyktet fra Syria. Det er flere ting som skurrer i saken, blant annet at vedkommende forteller at han er fra Afghanistan, men har oppholdt seg lenge i det krigsherjede landet. Enda merkeligere er det at han hevder å være 18 år og å ha tjenestegjort i den syriske hæren.  

Det er mye man kan kritisere Syrias diktator Bashar al-Assad for, men det finnes ingen troverdige rapporter om at de regulære styrkene i Syria bruker barnesoldater. Det er heller ikke vanlig at personer som ikke er syriske statsborgere avtjener ordinær militærtjeneste i den syriske hæren.  

– Forklaringa på at den unge mannen ikke hadde et typisk syrisk utseende, var at familien skulle ha flyktet fra Afghanistan til Syria. Det virket troverdig all den tid Syria i flere år var et av få land i Midt-Austen som tok i mot folk som flykta fra Taliban i Afghanistan og Saddam Husseins regime i Irak, sier Frank Ertesvåg, journalist i VG.  

 – Dette, kombinert med en troverdig atferd, veldig nøkterne og lavmælte svar og foto av den unge mannen i angivelig syrisk uniform, gjorde at jeg sammen med fotograf Krister Sørbø valgte å ha tiltru til det han sa – at han var flyktning fra Syria med tidligere opphavsland, Afghanistan. 

Flere lesere reagerte på saken i sosiale medier. I den første utgaven kom det ikke like klart frem at mannen opprinnelig var fra Afghanistan, men dette ble presisert tydeligere i en senere utgave, forteller journalisten. Han viser også til at avisen hadde en kilde som kunne bekrefte at mannen hadde søkt opphold på bakgrunn av at han kom fra Syria, men opprinnelig var fra Afghanistan.

Kom over Storskog  

I en sak på trykk i Dagbladet 17. oktober bringer avisen intervju med en syrisk familie som hadde oppholdt seg fire år i Russland. Familien hevder de ikke kunne jobbe der, men får ingen spørsmål om hvorfor det ikke var mulig for dem å søke opphold eller asyl.  

Ralf Lofstad svarer at hovedfokuset var å rapportere om situasjonen på Storskog grensestasjon og i Sør-Varanger som følge av flyktningstrømmen. 
 
– Når det gjelder den syriske familien, var intervjusituasjonen krevende, og med begrenset tilgang til flyktningene vektla vi å la dem fortelle sin historie; det er også medienes oppgave å gi dem en stemme.  

Hadde vi hatt bedre tid, ville vi kanskje vurdert å stille spørsmålet du skisserer, men det rokker ikke ved artikkelens hovedpoeng. Innenfor reportasjens kontekst mener vi spørsmålene vi stilte, var relevante. 

Vil reise tilbake 

VG fortalte 21. oktober om to syrere som sa de opplevde rasisme i Norge. En av asylsøkerne sier han nå vil reise tilbake til Syria. En annen sier han vil dra til Tyrkia. Flyktningene klager på at de måtte bo på felles rom med andre syke og at menn og kvinner måtte bruke en felles dusj. Opplysningene om forholdene på mottaket blir avvist av mottaksledelsen og ingen uavhengige kilder bekrefter opplysningene. Utgangspunktet for saken var at VG ble tipset av organisasjonen ”Refugees Welcome to Norway”.  
 
En av de intervjuede er skuffet over at han ikke har fått jobb som fotballspiller, som han trodde han ville kunne få. Hvorfor de flyktet i utgangspunktet, når de kan tenke seg å reise tilbake til Tyrkia og Syria, er det ingen som spør om.  
 
– Hovedpoenget var at de fikk formidle at de faktisk ikke ønsket å være i Norge lenger. Det finnes helt sikkert andre som har opplevd både verre og bedre kår. Det var aldri min intensjon å sette noen til doms over hvem som har rett til å føle hva. Intensjonen var som nevnt å vise frem at enkelte er misfornøyd med mottakelsen i Norge, sier VGs journalist Ingeborg Huuse Amundsen 

I en reportasje fra den norsk-russiske  grensestasjonen publisert 20. oktober, intervjuet Jan Morten Bjørnbakk fra NTB en syrisk og en irakisk asylsøker. Begge forteller om reisen til Norge, som i irakerens tilfelle ble gjort unna på under et døgn. Ingen av asylsøkerne får noen kritiske spørsmål, verken om hvorvidt de faktisk var i fare før de dro eller om hvorfor de ikke søkte opphold i Russland.  

– Jeg ser i ettertid at det kunne vært et relevant spørsmål, men på den andre siden: Blir ikke dette litt som å spørre asylsøkere som har kommet til Tyskland om hvorfor de ikke søkte oppholdstillatelse i Hellas ved ankomst Lesvos, svarer Bjørnbakk.  

Er dette flyktninger eller migranter? Vi spurte norske medier om begrepsbruken da krisen i Middelhavet tårnet seg opp. 

 

Også i lokalmediene 

Også i lokalnyhetene forsvinner det kritiske filteret. 18. oktober ble en angivelig desertør fra den syriske hæren, Abdallah Rahab, intervjuet i Finnmarken (ikke på nett). Han har kommet seg til grensen via Russland, men får ingen spørsmål om hvor lenge han hadde oppholdt seg i landet eller hvorfor han ikke søkte om oppholdstillatelse der.  

– Nei, jeg kan ikke komme på å ha spurt syriske Abdallah Rahab om han hadde visum eller oppholdstillatelse i Russland. Det var ikke en bevisst unnlatelse. I ettertid ser jeg det hadde vært et interessant spørsmål, sier journalist Stian Hansen.  

15. oktober sendte TV Vestfold et innslag med asylsøkere som klager på maten. Mot slutten av innslaget er en anonym asylsøker intervjuet. Mannen snakker en slags gebrokkent dansk. Det stilles ingen spørsmål om hva han gjør i Norge og hva han har gjort så lenge i Danmark uten å søke opphold, eller om han faktisk har eller har hatt en sak til behandling der. Jeg har ikke klart å komme i kontakt med TV Vestfold.  

I det gode tjeneste 

(NB: I den første utgaven av denne saken skrev Lars Akerhaug at Aftenposten ikke hadde sørget for at Utlendingsnemnda kunne kommentere saken til Fathia Omar. Dette er feil. Journalisten.no beklager feilen, red.)
 
Det er ikke noe nytt at norske journalister ukritisk gjengir asylsøkeres historier. Snarere er det normen. For eksempel da Aftenpostens profilerte journalist Kristoffer Rønneberg beskrev asylsaken til en somalisk kvinne i 2010. Avisen hevdet at hun var blitt utsatt for en massevoldtekt. Det viste seg i midlertid at det var flere sider av saken. 
 
I flere dager kjørte Aftenposten kampanjejournalistikk, før Utlendingsnemnda til slutt fikk de nødvendige dokumentene som gjorde dem i stand til å legge frem sin versjon av saken. Det ble knusende for avisen. Den somaliske kvinnen hadde nemlig opphold i Italia og hadde ikke fortalt om noen voldtekt da hun søkte om asyl i Norge, kun oppgitt økonomiske årsaker.

Til tross for dette har Utlendingsdirektoratet en rekke ganger påpekt at norske journalister, særlig lokalavisene, ukritisk gjengir asylsøkeres historier, uten å sørge for at myndighetene får komme med sin versjon av saken.  

Flyktningene vet at journalistene venter på Lesbos. Vi spurte VGs fotograf om hvordan han dekker krisen.

Grunn til uro 

De siste ukene har dette skjedd nesten på daglig basis, ikke bare i lokalmediene, men også de store avisene. Flyktningstrømmen har tilsynelatende gitt journalistene en carte blanche til å stryke kritiske spørsmål fra notatblokken.  

Kampanjejournalistikk er ikke noe nytt. Det er heller ikke nødvendigvis problematisk at flyktninger får lov å gjengi sine historier. Men de fleste vil være enige i at det er en fordel at journalister ikke videreformidler løgn og usannheter.  

Det er dessverre ingen grunn til å tro at alle asylsøkere forteller sannheten. Riktignok har Utlendingsdirektoratet så langt i år avslørt relativt få personer som har løyet om at de kommer fra Syria. Men det betyr ikke at alle historiene flyktningene som kommer derfra forteller er sanne.  

Kjersti Thorbjørnsrud, Espen Gran, Mohammed A. Salih og Sareng Aziz ved Universitetet i Oslo publiserte i 2013 rapporten ”Viewed from the other side: Media coverage and Personal Tales of Migration in Iraqi Kurdistan”.  Forskningen viser at asylsøkere oppfatter det som et sjansespill om de får asyl eller ikke.  

Det betraktes som en nødvendig del av inngangsbilletten til et liv i Europa å skjule eller lyve om bakgrunnen man har, systemet er uansett ikke ansett som rettferdig eller rasjonelt”, konkluderte forskerne.  
 
Det er liten grunn til å tro at situasjonen er vesentlig annerledes i dag. Sannsynligheten er høy for at også noen av asylsøkerne norske medier har snakket med har gjengitt historier som er helt eller delvis uriktige, i et forsøk på å styrke sin egen sak. Da har norsk presse et problem.  
 
(Alle intervjuobjektene i saken er intervjuet på e-post. )

 

 

Annonser

Les også

Men svarer ikke på Journalistens spørsmål om hvorvidt en slik utestengelse svekker lokaldemokratiet.

I TV 2 tjener reporterne 84.000 flere kroner enn i NRK.

Kildekrig fra helvete i arbeidet med boka «Jakten på Thunder». En av kildene som fikk betaling ble også brukt i DN-dokumentar.