– Hårreisende lite opptatt av fakta og kildekritikk

Kjetil Rolness på Redaktørforeningens høstmøte. Foto: Aslaug Olette Klausen.

– Hårreisende lite opptatt av fakta og kildekritikk

Journalister kan ikke, tør ikke og vil ikke gjøre kritisk journalistikk på innvandringsfeltet, mener Kjetil Rolness. 

Kjetil Rolness var invitert til å holde åpningsinnlegget under Redaktørforeningens høstmøte mandag. Introduksjonen var «høye og høylydte spark mot politisk korrekthet og forutsigbare redaktører.»

Innlegget var en bredside mot asyljournalistikken og dekningen av innvandringsfeltet. Begge karakterisert som knefall for godhetstyranniet. 

Journalisten.no tok en prat med sosiologen, kommentatoren og samfunnsdebattanten med en litt ustadig tilknytning til Facebook-høyre etter innlegget.

– Jeg tenkte først å snakke om to felt som begge er litt minebelagte og skjevt skrudd i media, slik jeg ser det. Det ene er innvandring med tilhørende herligheter som islam, integrering og asylbølge. Det andre er kjønn, likestilling og feminisme. Det er det siste jeg har jobbet mest med, forteller Rolness.

På disse to feltene er journalistene dypt preget av eget ståsted og - av og til - hårreisende lite opptatt av fakta og kildekritikk

– På disse to feltene er journalistene dypt preget av eget ståsted og - av og til - hårreisende lite opptatt av fakta og kildekritikk. Det blir ofte kampanjejournalistikk. Vi har sett det i høst med flyktningene. For kjønn ser vi det hver 8. mars.

Rolness ler, og mener han kunne ha holdt nesten det samme foredraget med kjønn som fortegn, men han tenkte at den problemstillingen kanskje ikke er fullt så het som flykningedebatten, akkurat nå. Vi velger derfor å la temaet ligge inntil videre, og snakker heller om journalistikken på innvandringsfeltet.

 

Faktasjekkerne

Her er det i hovedsak tre journalister han gir heder: Jon Hustad (Dag og Tid), Nina Hjerpset-Østlie (Rights.no) og Jan Arild Snoen (Minerva). Noe så nær som resten får gjennomgå. Nesten som nevnte journalister av andre får sine pass påskrevet som høyrevridde, kanskje også reaksjonære.

– Disse tre sjekker fakta selv. De kjøper ikke virkelighetsfremstillinger de blir servert. De tør å utfordre godheten, og de tør å kritisere andre journalister. Betegnende nok jobber alle disse i nisjemedier.

Alt er altså ikke helt galt i Norge. Det er i hvert fall bedre enn i Sverige, om enn kanskje ikke like bra som i Danmark. Rolness kaller det utenkelig at Aftenpostens serie om muslimske frafalne kunne vært trykt i noe større svensk medium. Hege Storhaug får kronikker på trykk i Dagbladet, fordi hun er en kontroversiell kjendis som skaper klikk. Hjerpset-Østlie og Hans Rustad slipper til i Aftenposten.

– Dette er sunt. Du får ikke Julia Cæsar-typer som koker over foran tastaturet i et lite hus i skogen.

Kritikken av Storhaug er er jo ikke helt ny. Hva skyldes ditt engasjement for dette nå?

– Nei, det helt riktig at det ikke er nytt. Men det er en kombinasjon av at hun har blitt tatt hardere i det siste. Du har Stig Jacobsens famøse leder i ITromsø. Det, kombinert med at uansett hva du måtte mene om hennes form og egne slums med fakta, så peker hun med rette mot krefter som er antidemokratiske, frihetsberøvende og på frammars, også i Norge. Det er egentlig ikke noe annet enn det også Per Edgar Kokkvold har advart mot.

Du leser ikke en eneste islam – eller innvandringskritisk lederartikkel eller kommentar av avisens egne i noen av de største avisene

– Med unntak av de tre jeg nevnte, samt BT med Hilde Sandvik og Frank Rossavik som har vært tydelige, for eksempel i karikaturstriden, så er det jo smått stelt i de store avisene. Du leser ikke en eneste islam – eller innvandringskritisk lederartikkel eller kommentar av avisens egne i noen av de største avisene.

 

Vil ikke i feil bås

Rolness tror årsaken er enkel: Man vil ikke spre og styrke fordommer om minoriteter. Og så vil man ikke selv havne i bås med personer eller miljøer og organisasjoner som allerede er stemplet og utdefinert av det gode selskap.

– Jeg husker selv jeg nølte før jeg første gang linket til HRS på Facebook. Og etter at jeg tok Storhaug i forsvar har jeg hatt mange klegger på ryggen. Det er selvfølgelig fullstendig forutsigbart. Men jeg hadde ikke ventet at det skulle stå folk i kø på venstresiden for å finne stadig nye – eller helst gamle – feil hos Storhaug, i stedet for å bryne seg på hovedargumentet hennes.

– Dette handler jo også om resten av HRS, der du blant annet finner linker til mange interessante lenker til utenlandske artikler, om du ikke har hengt deg opp i at det er onde hensikter og konspirasjonsteorier i bånn. Alt som står der er innvandringskritisk. Men big deal, og javel. Det gir ingen mening at det skal være et problem at vi har et eller to innvandringskritiske nettsteder, mens det er helt uproblematisk at alle de andre mediene er innvandringspositive.

Alt som står der er innvandringskritisk. Men big deal, og javel

Tror du dette kan skyldes mangel på religionskunnskap i redaksjonene?

– Ja. En kan ikke forvente at journalister skal lære seg arabisk eller skal ha gått dypt inn i koranstudier. Men i vår tid kan du google, du kan se foredrag på Youtube, du kan lese lett tilgjengelig bøker, som for eksempel Ayaan Hirsi Alis siste. Det er ikke så vanskelig å få en viss oversikt over de politiske utfordringene ved islam. Det er nesten verre at journalister er så dårlige på økonomi og demografi. Tidligere i år kom FN med prognoser som sa at befolkningen i Afrika vil firedobles før 2100. Mellom 20 og 40 prosent av disse vil ifølge undersøkelser reise til Europa, om de har mulighet til det. You do the math.

– Sånt er ubehagelig å ta inn over seg. Og ubehagelig å si til andre, fordi det låter som «fremmedfrykt». Det er vel det som får mange journalister til å vegre seg. De vil ikke ta de sosiale omkostningene.

Er du redd for å bli utdefinert?

– Nei. Jeg har vel alltid fremstått som en uavhengig sjel. Og har vel gjort det til min merkevare å kunne skyte litt fra hofta i flere retninger. Det er ingen som avkrever meg for noen som helst form for lojalitet, bortsatt fra Facebook-høyre da. Jon Hustad vil ikke ha noe mer med meg å gjøre.

 

Vil ha mellomposisjon

Han humrer, frem til spørsmålet kommer om han er kontroversiell for å være kontroversiell, slik enkelte kritikere vil ha det til.

– Jeg synes den er billig. Hvis det ikke var noen form for sammenheng i det jeg sa, og jeg motsa meg selv hver uke, så hadde jeg skjønt poenget. Det er ikke noen motsetning mellom det å si at innvandringskritikk kan gå for langt – innvandringkritikk kan bli kultursjåvinistisk og altfor aggresiv og dystopisk, noe Storhaug kan bli – men både Hustad og Storhaug gjør en god jobb som journalister ved å korrigere bildet om at det går så veldig bra med integreringen. Det må gå an å si begge deler.

– Det er jo dette jeg argumenter mot. Det er ikke mulig å si begge deler i dag. Begge partene krever at du velger side.

Hva skyldes denne todelingen du snakker om – og hvorfor skal disse nisjemediene være mer troverdige?

– Det er et godt spørsmål. På ett nivå er det opplagt at det eksisterer et enkelt moralsk tankeunivers, som blir enda mer polisert når følelsene blir sterke, som i tilfelle med libyabombingen.

Terje Tvedt har gjort en god analyse av det. Det handler om et godhetstyranni som gjør det umulig å stille kritiske spørsmål uten at du blir stemplet som ond. Når ting tilspisser seg, så slutter alle opp om hva godheten måtte finne på uansett hvilke ville veier den er ute på. Godheten var på ville veier i Libya, det tror jeg alle kan være enige om.

Det handler om et godhetstyranni som gjør det umulig å stille kritiske spørsmål uten at du blir stemplet som ond

 

Leser ikke kritiske kilder

Rolness føler at han egentlig har liten grunn til å klage på egne vegne. Han opplever god respons på kommentarartikler som har et ukorrekt perspektiv.

– Det er mulig å nå frem hvis du gjør hjemmeleksa med fakta, skjærer gjennom bullshit og skriver på en forståelig og engasjerende måte.

– Etter den første emo-bølgen var over er det flere som har tatt til orde for innstramminger. Men det er nå så. Det er viktigere at norsk presse ikke greier å tydeliggjøre mekanismene bak flyktningkrisen. Det handler ikke om krigen i Syria, selv om den er alvorlig. Vi ville hatt rekordhøy migrasjon selv uten krig i Syria.

Tror du journalistene sitter på en kunnskap de ikke formidler?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror de fleste ikke skjønner krisen. De har ikke satt seg nok inn i saken. De leser ikke de kritiske kildene. De skjønner ikke at den enkle humanismen kan ha konsekvenser som er inhumane. At flere vil dø i Middelhavet om man gjør det enda mer forlokkende å komme hit. Det har Facebook-høyre sagt lenge. Jeg vet ikke hva norske journalister leser. Om de leser i det hele tatt. Kanskje de snakker med Jan Egeland. Da vet du hva du får: Vi må bruke mer penger både ute og hjemme.

Du begynte med å si at det var dette feltet og kjønn som er ømtålelige i medieoffentligheten. Hvorfor er det ikke for eksempel helsefeltet, eller alternativleieren som trekkes frem?

– Du har ikke den samme polariseringen. Det kan være tøffe debatter der, men det er ikke opplagte hvem som er på den gode eller dårlige siden. Det er det her, på disse to feltene. Da blir du stemplet som enten «islamofob» eller «antifeminist», to begreper jeg nekter å anerkjenne. Da er utdefinert og satt i skammekroken.

– Jeg kan ikke se noen andre debatter som er slik. Klima er kanskje det nærmeste. Men det er likevel litt anderledes. Å være «klimaskeptiker» er å være mot vitenskapen. Mens den kritikken av islam eller feminismen som jeg foretrekker er jo rasjonell og forskningsbasert. På disse feltene er det ofte den «dårlige» siden som er mest opptatt av fakta, mens det holder med godt sinnelag på den andre siden.

«Alle vil prøve å gjøre cellulose til et svindyrt helgeprodukt. Men først må alle mediene vente litt på hverandre. Være sikker på at alle tenker likt, før noen gjør noe dramatisk.» Les kritikken om farlig konformitet i mediebransjen, og hvordan Anders Waage Nilsen mener den gjør gull om til gråstein.

Artikkelen fortsetter under videovinduet.

 

Kvinner alltid svak gruppe

Medienes tilnærimg til kjønn ergrer ham. Særlig dette at den viktigste debatten i mediene når det kommer til kjønn handler om kjønnsrepresentasjon og kjønnsbalanse.

– Det er for få kvinner i topplederstilling, i offentlig debatt, på festivalscenene og i det hele tatt. Overalt får vi høre at kvinner ikke når frem, kvinner slipper ikke til, det legges ikke nok til rette for kvinner, gutteklubber og strukturer som holder kvinner tilbake. Det er bare en ting som mangler: Påvisning av reell kjønnsdiskriminering.

Dette mener han er problematisk siden hele diskusjonen forutsetter at kvinner, på gruppenivå, har like lyst til å bli direktør i Statoil, som det menn tilsynelatende vil. Igjen ler han. Før han blir streng i stemmen:

– Journalistene er fullstendig ukritiske til alle som klager utifra et kjønnsperspektiv. Det kommer ingen kritiske spørsmål: Hvorfor er kjønn så mye viktigere enn klasse og etnisitet? Hvorfor skal vi kreve representasjon bare i attraktive posisjoner? Hvorfor er ikke kvinnedominans et problem, på de feltene der den finnes?

– Det her går på noe annet som er viktig. Det at journalister ikke selv tar ansvar for å finne ut hva som er riktig. Stemmer det hun sier nå? Kanskje jeg skal sjekke det? Eller google litt? Neida. Ikke så lenge du har en kjent kvinne som raser at det ikke ble en kvinne som Telenor-sjef denne gangen heller.

Hva tror du er årsaken til at det ikke stilles kritiske spørsmål?

– Når noe gjentas mange nok ganger, så tror man på det. Har en hørt det i 30 år at kvinner tjener 15 prosent mindre enn menn, og at det skal være bevis på kjønnsdiskriminering så tror man det. Man tror kvinner tjener dårligere fordi de er kvinner, når det egentlig handler om andre ting – valg av sektor, arbeid, trygghet og så videre.

Likevel, er det et jevnt tilsig av damer med slappe, feministiske, ferdigtygde meninger inn i norske aviser

– Det kommer jo selvfølgelig nye og unge journalister, og en skulle kanskje tro at de ikke var preget av disse gamle dogmene, at de kunne komme med blanke ark. De kommer til bordet der de har et internett der alternativ, korrigerende kunnskap er det berømmelige tastetrykket unna. Likevel, er det et jevnt tilsig av damer med slappe, feministiske, ferdigtygde meninger inn i norske aviser.

Han mener noe av forklaring kan være at dersom man anser at vi lever i et mannsamfunn, er det å være «kritisk» synonymt med å kritisere menns makt.

– Journalistnormen sier også at du skal stå på svare gruppers sider. Og på kjønnsfeltet blir da kvinnen den svake gruppen; akkurat som en minoritet.

– Men en kan ikke bestemme at på alle felt er det ene kjønnet det andre overlegent. Det er et empirisk spørsmål, og ting har endret seg ganske mye de siste 10-20 årene. Det beste eksemplet som er lett å tallfeste er kvinner i høyere utdanning. Den har i flere å vært på 60 prosent og nå opptil 80 prosent på mange prestisjestudier. Det er en liten kjønnsrevolusjon, men jeg vet ikke hvor mange avislesere som har fått det med seg.

 

Annonser

Les også

Mener det er viktig med tillit blant folket om at pasientopplysninger blir behandlet konfidensielt, samtidig som særlig mediene må kunne granske helsetjenestene.

Video: Pressens representanter møter blant andre helseminister og helsedirektør for å drøfte det offentliges tilgang til helsejournaler. Se debatten i opptak her.

ARENDAL (Journalisten:) Dagens Næringslivs politiske redaktør er kanskje en av mediebransjens travleste under Arendalsuka.