"Jeg vil ikke lage et prinsipp av min dårligste oppførsel, og stå for den"

Nyhetssjef Mímir Kristjánsson i Klassekampen. Foto: Klassekampen.

"Jeg vil ikke lage et prinsipp av min dårligste oppførsel, og stå for den"

Rusavhengig og skribent Sturla Haugsgjerd spurte hvorfor så få kommentatorer skriver om narkotikapolitikken. Mímir Kristjánsson svarer. 

– Jeg er ikke så engasjert i rusfeltet. Det er litt tabu å si, kanskje. Når man er kommentator så skal man bry seg om alt. Men noen ting bryr en seg ikke om. Dette brenner aldri for meg, sier nyhetsjef Mímir Kristjánsson i Klassekampen om hvorfor han er en av flere kommentatorer som ikke skriver om narkotikdebatten. 

For lite fokus

Søndag skrev Bergens Tidende på lederplass at det er på høy tid å avkriminalisere bruk og besittelse av mindre kvanta narkotika også i Norge. Rusavhengig og skribent Sturla Haugsgjerd utfordret i etterkant en rekke kommentatorer på Facebook.

– Hvorfor mener du at kommentatorer burde skrive mer om rus?

– Det er proposjonalt altfor lite fokus på rus i norske medier og på konsekvensene av en villet politikk som i siste instans tar mange norske liv hvert år. Hvorfor krever ikke flere oppegående medier på lederplass at vi ser nærmere på den politikken vi har - på konsekvenser av og alternativer til denne?

Umoralens forkjemper

Han viser til at gjennomsnittet for narkotikarelaterte dødsfall i EU er 16 per million. I Norge er det 70 per million. I snitt er det 263 overdosedødsfall i året i Norge. 

Om man ser på svarene gis det inntrykk av at folks eget forhold til rus kan være noe av forklaringen. Hefter det et stempel ved en om en snakker om rus?

Sturla Haugsgjerd

– Ja, rus er forbundet med mye skam og stigma. Du får lett spørsmålet om det er din egen feil. 


– Det er noe skittent med rus og folk som ruser seg. Og det stritter nok litt i mot for mange å skulle hjelpe dem. Det er nok litt som sex-diskusjonen var før om abort og prevensjoner: Skal man hjelpe folk til å være umoralske bare fordi det er samfunnsøkonomisk lønnsomt? Det er nok et aspekt.

Han tror at mange som snakker om rus blir blir sett litt skjevt på og referer blant annet til Dagbladet som omtaler forskerne i Emma Sofia Stiftelsen som “narkoliberale». Det kaller han i beste fall upresist. 

– De - som alle forskere - prøver å finne ut av hvordan verden henger sammen, og har valgt seg dette området fordi de føler de har noe å bidra med. Men de blir ansett som aksjonister og umoralens forkjempere. 

Bryr seg ikke

Frank Rossavik svarte i tråden at det “dette er blant flere tema jeg ikke interesserer meg særlig for, og dermed heller ikke skriver om. Jeg er forbausende snever i emnevalg, skriver aldri om f.eks. skole eller helse heller, og nesten aldri om samferdsel, krim eller økonomi.”

Mímir Kristjánsson skriver altså heller ikke om temaet, og opplever at det vanskelig å vite hva han skal mene på feltet. I tillegg kommer det personlige aspektet.

– Det er litt som da Nils August Andersen skrev om porno i Morgenbladet. Det synes jeg er et eksempel på en liknende type debatt. Det er greit nok å holde på med det, men er det så jævla viktig å skrive om det? Det er min holdning.

Skal man da tolke det til at du har hatt kontakt med illegale stoffer?

– Du får det til å høres så farlig ut når du spør sånn. Det er helt idiotisk å tro noe annet. I løpet av livet har jeg vært borti det. Det har nesten alle i min generasjon og mitt miljø.

– Påvirker det at du har brukt ulovlige stoffer at du ikke skriver om det?

– Nei, for meg er det ikke sånn. Jeg er ikke noe redd for det. Det er ikke skummelt å snakke om. Jeg kjenner ikke på noen kontroverser. Det virker mer kontroversielt å ha motsatt syn på rus, som Mina Gerhardsen fronter i Actis. Jens Stoltenbergs far og sønnen til Jonas Gahr Støre er på de rusliberales lag, da er det ikke mye kontroversielt, spør du meg. Så det blir mer om en skal gidde skrive om det.

– Jeg kommer fra et litt rart sted her. Jeg er ganske langt ute på venstresiden, og jeg er islending. Ingen av de tingene korresponderer godt med en rusliberal holdning. Jeg tror det er mer naturlig for en mer utpreget liberal kommentator som Marie Simonsen enn det er for meg, for å si det sånn.

Vil ikke stå for dårlig oppførsel

Han mener at Haugsgjerd har noen poenger i narkotikadebatten. Men skjønner likevel ikke helt hvorfor man nødvendgivis skal «bli ambassadør» for rus.

Blir det for privat for deg?

– Jeg vil ikke lage et prinsipp av min dårligste oppførsel, og stå for den. Jeg kunne skrevet en kronikk om å slåss på byen. Men det er ikke noe å stå for, det er dumt gjort.

– Sånn er det med porno også. Det er noe de aller fleste menn er borti, men få vil stå for. Det er fordi vi vet at det er galt, selv om vi gjør det. Jeg kan godt innrømme at jeg har vært borti dop, men jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det.

Han ser at det kanskje er litt tilfeldig at han selv ikke har rotet seg bort mer borti andre rusmidler enn alkohol.

– Jeg føler at diskusjonen her er om en skal stå for alt en gjør i sine mørkeste stunder. Eller skal man innrømme at noen ting en gjør ikke er spesielt lurt, og derfor heller ikke har behov for å rettferdiggjøre det dagen derpå. Det føler jeg er litt av problemet med debatten.

Tar feil

Marie Simonsen deltok også i Facebooktråden. Hun viste til at Dagbladet har uttalt seg om temaet på lederplass.

– Dette er ikke en sak. Sturla Haugsgjerd tar grundig feil. Vi skriver om det hele tiden. Vi har to av fem kommentatorer som skriver jevnlig om det. Det han fikk frem av tråden sin var at tre stykker; Frank Rossavik, Harald Eia og Mímir Kristjánsson, ikke var interessert i dette temaet, sier Simonsen og fortsetter:

– Når man er kommentator i en lederavdeling er det ikke slik at alle skriver om alt. Vi har forskjellige områder som vi er spesielt interessert i. Jeg skjønner ikke at dette er en sak. Haugsgjerd påstår en sak, og det er feil. Han ville vel helst at vi skulle skrevet om det hver dag, men det gjør vi ikke.

Ser ikke risikoen

Kommentatorene Simonsen referer til er Geir Ramnfjell og Aksel Braanen Sterri. I tillegg har også Martine Aurdal skrevet om emnet. Sterri kan fortelle at han skriver om emnet ganske enkelt fordi han mener det er et utrolig viktig område.

– Jeg synes absolutt flere kommentatorer og aviser skulle satt det enda høyere på dagsorden. Men jeg har forståelse for de som har interne arbeidsdelinger i sine reaksjoner. Men hvis en som hel redaksjon ikke har noen som skriver om dette spørsmålet så synes jeg det er dumt.

Du er ikke redd for noe stigma slik Kristjánsson snakker om?

– Nei, det forstår jeg ikke helt hvorfor skulle være en risiko.

– Vår rolle som kommentatorer eller pressefolk generelt burde jo nettopp være å belyse saker der forskning og medmenneskelighet tilsier at vi fører en politikk som er helt gal, og undertrykker så mange mennesker. Det er jo nettopp et eksempel der den frie presse kan heve sin stemme.

Sterri vil ikke svare på spørsmålet om han selv har testet dop. Han har mottet en kommentar om at hans holdninger er egoistiske, men ellers ikke fått kommentarer som har pekt i retning eget bruk. Han antar det har sammenheng med at han ikke ser uflidd ut.

Egon Holstad. 

 

Håpløs situasjon

Egon Holstad er tidligere mussikkjournalist og kommentator i Nordlys, nå i konkurrentavisa iTromsø, og skriver om ruspolitikk. For ham er det fullstendig uforståelig at dette ikke er et tema for langt flere.

– Alle burde skrive om dette med jevne mellomrom. Tar man antall overdoser i Norge, og overfører tallene til å gjelde oljearbeidere eller soldater, så ville dette vært den viktigste saken i Norge. Dette er imidlertid folk som havner utenfor alt av systemer. Det er ingen som går i fakkeltog for dem. Dermed er det ikke press på samme måte som om det hadde vært en ressurssterk gruppe.

– I tillegg er det en sak som i veldig stor grad er basert på følelser og premisser, der begrep som null-toleranse fortsatt er gangbar mynt, til tross for at det overhodet ikke har fungert. Det er en fastlåst og håpløs situasjon.

En plikt å skrive om

Problemstillingene rundt eget forbruk og mulig stigmatisering opplever han som irrelevant. Holstad har ikke rørt noen ulovlige rusmidler. Det betyr ikke at han mener at de som har ruset seg ikke skal uttale seg, snarere tvert i mot. Det er viktige stemmer.

– Jeg har ikke en gang røyket hasj. Så jeg er ganske home free der. Men jeg hadde ikke forandret syn på det da heller. Det er altfor viktig temaet til at en skal holde seg unna fordi man er redd for hvilke stigma en kan få. Jeg synes en da setter seg i en ganske stupid offerrolle målt opp mot hvor viktig dette her er.

– Dette er et samfunnsproblem som rammer demokratisk vidt. Og når en ser på hvor hardt det slår ned i et såpass vellykket land som Norge, så har du, når jobben din er å kommentere samfunnet, faen meg plikt til å skrive om det.

 

Anders Giæver. 

Nok dobbeltmoral

VG-kommentator Anders Giæver skrev i september artikkelen Den tapte kampen mot hasjen. Her forteller han åpent om da han selv ble tatt for hasjrøyking som 16-åring i 1978.

– Jeg har lenge tenkt på å bruke denne historien, men har latt være å gjøre det av flere grunner. De første årene var det vel et stigma, og så hadde jeg barn i en alder hvor jeg ikke hadde lyst til å gå ut og si at dette var en smart ting å gjøre. Det mener jeg jo fortsatt ikke at det er.

– Nå tenkte jeg at stigma fikk heller komme. Jeg er en voksen mann, over halvveis i karrieren, så det er begrenset hvilke skadevirkninger det kan få for meg personlig. Samtidig gjelder det såpass mange nordmenn i forskjellige stillinger, og langt høyere enn min. Jeg synes at dobbeltmoralen og hykleriet ble for påtakelig.

Ville det kunne gått utover din karriere tidligere?

– Nei, jeg tror kanskje ikke akkurat som journalist. Men jeg ville definitivt ikke skrevet denne her før jeg var i fast jobb. Dette skjedde i 1978 og jeg begynte som journalist 5-6 år senere. Da ville jeg latt være.

Kunne dekket bedre

For Giæver handlet det også om andre hensyn, som til foreldrene og den utvidede familien. Mindre personlige artikler, der han har gitt uttrykk for at den norske narkotikapolitikken ikke er spesielt effektiv, har han imidlertid skrevet i lang tid. De første så langt tilbake som da han var i Arbeiderbladet, nå Dagsavisen, på 1990-tallet.

Kan du forstå at noen er redde for stempelet i dag?

– Jeg er usikker på det. Jeg synes kanskje at det har vært en generell utvikling i mediene.  Det er ikke noen tvil om at det også har vært en god del rusproblemer blant journalister. Mange kunne nok i større grad ha dekket mer alternative vinklinger på rusproblematikken. 

– Jeg har nok til og med vært tydeligere på hva jeg mener om ruspolitikken når jeg ikke har brukt min personlige historie.

Han er ikke sikker på når han kom til at det ikke ville skade hans rolle som journalist. Det kan ha vært i takt med at holdningene i samfunnet forandret seg. Kommentaren i september førte knapt til reaksjoner fra andre enn Mina Gerhardsen i avholdsorganisasjonen Actis og noen liberaliseringstilhengere.

I 1997 var det derimot fortsatt kontroversielt å fortelle om eget hasjbruk. Giæver minnes det han kaller et «satans leven» i etterkant av at den da populære programlederen på NRK Petter Nome sto frem som tilhenger av å legalisere hasj.

Bedre enn før

Leder Arild Knutsen i Forening for en human narkotikapolitikk mener også at det er blitt bedre de siste årene.

– Det er en mye større åpenhet enn bare for et par år siden. Jeg er likevel enig med Haugsgjerd. Dette er et tema altfor få faste kommentatorer tar tak i.

Han applauderer Kristjánssons åpenhet om hvorfor han ikke skriver om ruspolitikk.

– Han er klar på at det er noe skittent, som pornografi, med å røre dette feltet. Det er mange som kjenner på den skamfølelsen og tenker på hvordan andre vil se på en.

Kjenner til flere journalister

Knutsen er tydelig på at dette nok gjelder langt flere enn Kristjánsson. Og han svarer ubetinget ja på om han kjenner til mange journalister som bruker narkotiske stoffer i dag, uten å snakke høyt om det.

– Det er jo hemmelig for mange. De fleste har jo et forbruk hvor de er funksjonelle sosialt. De lever vanlige liv. Da er det gode grunner til å ligge lavt. Men det er også mange som har problemer, og disse finner du ikke i hjepeapparatet.

På tekstmelding etter intervjuet skriver Knutsen en tilføyelse:

– Jeg ante for øvrig ikke at Sturla hadde rusproblemer da han var med meg ut i gatene for noen år siden.   

Annonser

Ledige stillinger:

Søknadsfrist
30.04.2017
Søknadsfrist
30.04.2017
Søknadsfrist
30.04.2017

Les også

Men svarer ikke på Journalistens spørsmål om hvorvidt en slik utestengelse svekker lokaldemokratiet.

I TV 2 tjener reporterne 84.000 flere kroner enn i NRK.

Kildekrig fra helvete i arbeidet med boka «Jakten på Thunder». En av kildene som fikk betaling ble også brukt i DN-dokumentar.