Hva kan vi lære av Breivik-dekningen?

Kanskje var det med vilje at sivilsaken massedrapsmannen hadde reist mot den norske stat var berammet til siste uke før påske. For selv om nyhetsdekningen løper uavhengig av helligdager, er det likevel sånn at Norge - også nyhetsmessig -  tar et kollektivt hvileskjær i noen dager. Det førte til at oppmerksomheten rundt saken sannsynligvis dalte raskere enn den ellers ville gjort.

Og det kjentes godt. For vi merket det alle sammen. Ubehaget.  Ikke minst onsdag før påske da saksøker avga sin forklaring.  Selv fulgte jeg det meste av den fra storskjermene i Oslo tingrett. Flere ganger var jeg i ferd med å sitere fra forklaringen på twitter, men lot det være. Jeg fulgte emneknaggen #breivik og registrerte at det var langt flere tvitringer der på tysk og engelsk enn på norsk.

Dette ubehaget koblet mot detaljer fra forklaringen som fikk stor oppmerksomhet er nok hovedårsaken til reaksjonene overfor mediene underveis og i etterkant av rettssaken. Og kanskje burde vi som representerer mediene og medieorganisasjonene vært flinkere til å møte denne kritikken. Men min og andres motreaksjon blir en refleks av at så mange gir uttrykk for at dekningen burde vært redusert til et minimum. At mediene knapt skulle gi saken oppmerksomhet i det hele tatt.

For det er urovekkende når en kapasitet på presseetikk som Svein Brurås argumenterer for at mediene skulle behandlet denne saken som en hvilken som helst sak der en innsatt saksøker staten for soningsforholdene. Dette er ikke hvilken som helst innsatt. Det er mannen bak norgeshistoriens grusomste drapssak. Han som sørget for at Norge fikk sitt 9/11.

Det er helt avgjørende for oss som rettsstat å forklare og vise fram offentlig hvordan vi behandler vår verste forbryter og hans soning. Dette er en del av vår felles fortelling etter 22. juli 2011.

Les også: Mangel på selvinnsikt og vilje til å lytte

Aftenpostens rettskommentator Inge D. Hanssen har trolig rett når han skriver at vi aldri blir ferdig med massedrapsmannen. Man kunne nok ønsket seg en situasjon der politiet hadde gjort kort prosess på Utøya, eller at det bare var mulig å la gjerningsmannen råtne i fengselet. Men sånn er det ikke. Og de færreste av oss vil vel leve i et samfunn der det skulle være mulig.

Det skremmende er imidlertid at så mange oppegående personer jeg har møtt faktisk mener at reglene for rettsstaten burde hatt sine grenser, og at Breivik med det grusomme han har gjort, er utenfor disse grensene. Det gjør oppgavene til retten - og åpenheten om saken som mediene er garantister for - enda viktigere.

På forhånd jobbet Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund for størst mulig åpenhet rundt saken. Mediene fikk ikke delta på befaringer, men vant fram med et av de mest sentrale kravene - at flere vitneavhør skulle skje for åpne dører. Hovedregelen i vårt rettssystem er nettopp åpne dører. Vi skal kunne kontrollere det som skjer i retten for å forsikre oss om at rettsstaten fungerer og for å hindre spekulasjoner og myter.

Lukkede dører ville vært en oppskrift på konspirasjonsteorier, skrev Aftenposten-redaktør og NRs styreleder Harald Stanghelle i forkant av rettssaken.

Men åpenhet er ikke bare viktig i rettspleien. Også mediene selv må være åpne om de redaksjonelle valg vi tar. At folk nører opp om myten om at mediene “smir mens liket er varmt” og kun tenker klikk og kroner, er tydelige tegn på at de færreste kjenner til den omfattende etiske diskusjonen som foregår i norske redaksjoner. Mange tror norske journalister og redaktører kun diskuterer etikk når de er innklaget for Pressens Faglige Utvalg.

Interessert i mediedebatt? Lik Journalisten.no på Facebook og få nyhetene i strømmen din:

I forkant av, underveis og i etterkant av denne rettssaken har det vært utallige diskusjoner og avveininger som er gjort på desker, i redaksjonsmøter og i andre sammenhenger. Det vet vi i redaktørforeningen - for vi har vært involvert i mange av dem.

Norsk Redaktørforenings fremste oppgave er å gi råd til våre medlemmer - blant annet i etisk krevende saker. Og vi er blant de viktigste eksterne rådgiverne for norske redaktører. Ingen norske redaktører eller journalister har noe ønske om å være mikrofonstativ for Breiviks budskap. Men det er ingen tvil om at dekningen av rettssaken har vært krevende og at det helt sikkert er gjort feilvurderinger underveis. Det er også gjort justeringer i dekningen som følge av reaksjoner og ettertanke rundt de etiske valgene som er gjort

Underlig nok er det oftest medienes motiver som trekkes i tvil av de krasseste kritikerne. I denne saken har flere vært opptatt av det faktum at mediene gir massedrapsmannen den oppmerksomheten han ønsker, som et argument for at man skal velge å tie ham i hjel. Det kan jo ikke være slik at hvorvidt omtalte personers ønske om å få oppmerksomhet skal bli et negativt nyhetskriterium?

Selv om mediene er blitt flinkere til å fortelle om hvilke etiske dilemmaer vi står i og hvilke publisistiske valg vi tar, har vi fortsatt et stykke vei å gå. Vi kan i større grad formidle dette i kommentars form og i ledere, og vi kan være åpne om det i dialog med leserne, lytterne og seerne våre.

Evnen til å møte og takle kritikk er ikke alltid like godt utviklet i redaksjonene. Det kan kritikerne selvsagt forklare med arroganse og liten erfaring med å bli motsagt i historisk sammenheng. Men det er også et tydelig behov for å klargjøre hvem som skal ha styringen, å forsikre seg om at vi ikke overlater redaktøransvaret til andre. Modige, trygge redaktører setter imidlertid stor pris på debatt og kritikk og vet at alternativet - stille likegyldighet - er langt verre.

Men de redaksjonelle valgene skal ikke basere seg på antall likes og på krassheten i kritikken. Redaktøransvaret må aldri pulveriseres eller tildeles andre utenfor redaksjonen. Og et kollektivt ubehag må aldri skremme bort mediene fra å gjøre jobben sin.

Reidun Kjelling Nybø er konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening