Jon Gangdal mener Budstikka gjør barna i Angelica-saken en bjørnetjeneste

Onsdag lanserte forfatter og tidligere journalist Jon Gangdal boka «Angelica - En varslet tragedie». Den handler om den 13 år gamle jenta som døde av underernæring på en hytte på Beitostølen nyttårsaften for knapt ett år siden. 

I løpet av dette året har Gangdal forsøkt å sette seg inn i jentas historie, gjennom flere muntlige og skriftlige kilder. Han mener denne saken er så kompleks at det måtte en hel bok til for å gi et helhetlig bilde. 

– Det er en grunn til at denne boka er på 250 sider og ikke en lengre artikkel i Budstikka, sier han, og gir med det et tydelig stikk til dokumentaren lokalavisen publiserte lørdag. 

BAKGRUNN: Da det ble klart at Jon Gangdals bok om Angelicas dødsfall skulle komme, ble det viktig for Kjersti Sortland å publisere Budstikkas dokumentar

Flere overtramp 

Gangdal forteller at det er helt greit av Budstikka å bringe nye synspunkter på banen, men mener at det å gjenta meldingene som ble sendt på sosiale medier da mobbehistorien herjet som verst i pressen umulig kan være for barnas beste.

– Hvis hensikten var å verne barna, gjør man ikke det ved å gjenta beskyldningene, sier Gangdal til Journalisten.

I tillegg mener han Budstikka gjorde et overtramp ved å vise bildet av Angelicas grav - som jo er morens sørgested, samt ved å publisere et bilde av Angelica som 5-åring. 

– I Budstikkas dokumentarartikkel står det at noen av foreldrene gruet seg til denne boka. Hva er din oppfatning av det?

– Alle foreldrene fikk lese gjennom manus tidlig. De hadde noen innvendinger som jeg ba dem sende meg skriftlig. Jeg har tatt hensyn og fjernet det de ønsket fra boka. Da er det verdt å merke seg at tre-fire av de tingene jeg har fjernet fra boka, sto i artikkelen i Budstikka. 

Anonymiserer

Gangdal mener Budstikkas artikkel ikke er til barnas fordel og at lokalavisen gjorde dem en bjørnetjeneste.

Da Journalisten snakket med sjefredaktør Kjersti Sortland tirsdag fortalte hun at siden Gangdals bok er basert på moren, var det viktig for Budstikka å publisere sin artikkel før den kom ut. 

Gangdal på sin side mener at om Budstikka hadde ventet, hadde de sett at barna er bedre bevart i hans bok enn i deres artikkel. 

– Jeg anonymiserer barna helt og har fjernet detaljer som kan gi antydninger til hvor dem bor. Budstikka opererer med full adresse, sier han. 

Mediedekningen

Forfatteren mener mediedekningen generelt i Angelica-saken har vært underlig.

Spesielt synes han det var rart av politiet å gå ut med saken så tidlig. Han tror det var det som startet det hele, og som førte til at pendelen for å veie opp inntrykket av at mor nærmest hadde tatt livet av sin egen datter svingte så til de grader da det kom fram i lyset at det lå en mulig mobbehistorie bak. 

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har gransket oppfølgingen Angelica fikk på skolen, men mente det ikke var sannsynliggjort at jenta ble utsatt for langvarig mobbing. I Gangdals bok skriver han om at Angelica kan ha opplevd kommentarer fra de andre barna som mobbing, selv om det ikke var ment som det.

Budstikka på sin side prøver å fortelle historien om at moren kan ha bidratt til at de andre barna trakk seg unna med sin veldige tilstedeværelse i Angelicas liv.

– Underlig av en forfatter 

Sjefredaktør Kjersti Sortland i Budstikka synes det er underlig at forfatter Gangdal har behov for å angripe Budstikka. 

– Som forfatter må han vite bedre enn noen at virkeligheten har flere sider. Nå har han bidratt med en versjon i norsk offentlighet. Tiltalte har tidligere bidratt med sin. Så har Budstikka nå valgt å fortelle historien om et barn vi ikke klarte å redde, ved et bredere kildetilfang - og en annen historie fra flere fortellerstemmer. Det vil jeg som redaktør mene at Gangdal bør leve godt med, sier hun. 

Sortland mener i likhet med Dagsavisens Hege Ulstein at pressen må granske seg selv for dekningen av denne saken. Man skal være forsiktig med å referere blindt at en sørgende mor, som jo også er tiltalt i saken, peker skyld i annen retning, mener hun. 

Familien valgte å fortelle historien

Sortland sier at de som var rundt moren og Angelica i hverdagen, og som levde med en økende bekymring, i utgangspunktet ikke ønsket å «stå frem».

– Men når de over tid registrerte ensidigheten i norsk offentlighet, valgte disse familiene likevel å fortelle sin historie for at samfunnet kanskje kan lære noe vesentlig, noe de senest for ett minutt siden fortalte meg at de fortsatt er glade for.

Til forfatterens kritikk på bildebruken svarer hun at de valgte å bruke de to bildene - av graven og Angelica som 5-åring - fordi det har viktig dokumentarisk verdi. Dette for å få fram at det faktisk er snakk om et barn - nemlig Angelica. Redaktøren sier hun har forsøkt å være svært bevisst på å bruke bilder på en dempet og verdig måte i avisens presentasjon.

– Gangdal har en opplevd virkelighet. Han må ha respekt for at det finnes flere oppfatninger av saken.

Ut mot beskrivelser i boka

Til slutt ønsker Sortland å legge til følgende: 

– Når Gangdal nå angriper lokalavisens større kildetilfang og publisistiske valg overfor barn, må jeg spørre: Hvis han er opptatt av andre barns rettssikkerhet; Hva tenker han da om følgende beskrivelser han selv fremlegger i boken: At selve elevinntaket på ungdomsskolen skal forklare bakgrunnen for at dette endte så tragisk. Mye av det Gangdal skriver fra side 222 og utover legger direkte ansvar på andre barn, og på skolen – en «skyld» det er grunn til å stille spørsmålstegn ved, ifølge all annen tilgjengelig dokumentasjon enn mors opplevelse.

For eksempel skriver Gangdal dette: «Et av de første navnene Angelica fikk høre, var navnet til en av dem hun fryktet mest, og deretter to navn til i samme kategori». Dette mener Sortland er direkte utpeking av enkeltbarn, som mange på trinnet visste hvem var.