Fra et lite kontor med sitteplass til to personer styrer rådgiver Espen Teigen kontakten mellom Sylvi Listhaug og norsk presse og kommunikasjonen med velgerne på Facebook.
Det er ikke helt friksjonsfritt.
– VG ble sure da vi prioriterte å legge ut et innlegg på Facebook fremfor å snakke med dem først. Men på Facebook nådde vi 700.000 og slapp å bli sensurert av venstrevridde journalister, sier han og lener seg tilfreds tilbake i kontorstolen i Justisdepartementet.
– Ingen andre bestemmer til hvem og når vi skal gi kommentarer. Vi traff dobbelt så mange på Facebook som på nyhetssendingen til TV 2 og fikk bestemme vinklingen selv. Det var spesielt viktig ettersom TV2-saken var helt skjevt fremstilt, sier Teigen og smiler bredt.
Økenavnet «Norges Steve Bannon» er ikke helt tatt ut av luften. Det er en kjent sak at Teigen er langt over gjennomsnittet interessert i amerikansk politikk, selv i det tradisjonelt USA–vennlige Fremskrittspartiet. Av bøkene han har på kontoret, er nær sagt alle om amerikansk politikk.
– Nei, ikke noe jeg kommer på. Eller, altså. De fleste journalister er veldig ryddige, artige og ordentlige folk. Men det overrasket meg ikke.
«Det virker som det er veldig få som forstår seg på Steve Bannon. Kanskje noen burde sette seg ned og virkelig gjøre en grundig jobb med hans bakgrunn og hvordan han tenker?» har Teigen skrevet på Twitter.
Det er heller ikke til å komme utenom at den unge stjørdalingen har en viss fascinasjon for mannen mange omtaler som USAs nummer to og amerikansk presses nemesis, Steve Bannon.
– La det ikke være noen tvil: Han er en farlig fyr. Men det gjør han spennende og interessant. Jeg er fascinert av slike typer. Han har endret spillereglene i USA. Høyresiden i USA har opplevd at tradisjonelle medier er veldig venstrevridde over lang, lang tid. Sammen med Andrew Breitbart har han sørget for nyheter til et 45 millioners-publikum fra andre vinkler enn de venstrevridde mediene. Han var en pioner i så måte at han bygde opp et svært medieimperium.
– Mangler man noe sånt i Norge?
– Ikke nødvendigvis noe som Breitbart, men jeg synes det hadde vært godt med en ordentlig høyreavis.
– Amerikansk og norsk presse behandlet Bush jr. på en lite ryddig måte. Når Obama kom var det lett å bli sjarmert av karismaen hans. De venstrevridde mediene i USA var altfor lite kritisk. Så når jeg hører presse som sier «vi må være kritisk til makten», tenker jeg – hvorfor var dere ikke det med Obama?
Twitterkrangel med Marie Simonsen
Vi peiler raskt inn på det egentlige temaet for intervjuet, forholdet til norsk presse. Har han blitt positivt overrasket over norske journalister? Espen Teigen blir stille. Lenge.
(…)
– Ingenting?
– Nei, ikke noe jeg kommer på. Eller, altså. De fleste journalister er veldig ryddige, artige og ordentlige folk. Men det overrasket meg ikke.
– Hvilken norsk journalist irriterer deg mest.
Teigen nøler.
– Kanskje Marie Simonsen. Den moralske overlegenheten hennes, at hun ikke bygger kommentarene på en eneste kildehenvisning, men bare driver med en sammenhengende synseforestilling basert på elitistiske holdninger innenfor ring 3.
– Vi hadde en twitter–disputt. Hun mente det ikke var vits å diskutere innvandring.
– Hvorfor gidder du egentlig bruke så mye tid på Twitter, har ikke det blitt et arnested for ytre venstre?
– Det er veldig hyggelig å få med meg hva den sinte venstresiden mener om ting. Hver morgen når jeg går inn på Twitter får jeg beskjed om at jeg er et dårlig menneske på en ny og finurlig måte. Det synes jeg er morsomt og gir motivasjon. Det er ingen som helt ærlig går inn på Twitter for å ha en god debatt, da har man misforstått.
Presseblod
Det kanskje ikke alle vet er at Teigen har presseblod i familien. Faren elsket å skrive, var sportsredaktør i Stjørdalens Blad. Og sosialist. Oskar A. Rossing gikk tidlig bort, men senere har han lest farens diktsamlinger og latt seg inspirere av hans penn.
– Jeg har alltid vært glad i å skrive. Egentlig har jeg alltid drømt om å bli journalist.
Selv om faren var SV–er var det likevel ikke tatt helt ut av det blå at han skulle havne i Fremskrittspartiet. Moren har vært aktiv i Fremskrittspartiet, det samme har broren vært. Ellers er det flere KrF–ere i familien.
– Da jeg var aktiv i ungdomspolitikken merket jeg godt at Stjørdalens Blad var venstrevridde. Jeg tror aldri de har skrevet noe positivt om de borgerlige.
– Merker du at norsk presse er venstrevridd?
– Ja. Det er for eksempel helt umulig å skille en kommentar i Dagsavisen og Dagbladet fra hverandre, om du ikke vet hvem som har skrevet den. Men problemet er egentlig ikke at man er venstrevridde, men at man ikke er åpne om det. Norske mediers nyhetsjournalistikk er jevnt over veldig ryddig, det er mer enkelte medier som er tendensiøse og lemfeldig til tider. Man behandler venstre- og høyresiden veldig forskjellig.
– Du mener journalister bør si hvilket parti de stemmer på?
– Hva man stemmer er ikke det viktigste, men hvilken politisk holdning man har.
– Merker du at journalister er venstrevridde når de møter Listhaug?
– Mange har sagt at de er redde eller nervøse fordi de tror hun er så knallhard. Jeg tror en del journalister er ganske forutinntatte.
Teigen skynder seg å legge til at Listhaug, eller, sjefen, som han kaller henne, er streng og hard.
– Men hun er et menneske, og er hyggelig og svarer ordentlig på spørsmål.
– Tror du venstredominansen er noe av grunnen til at dere lykkes på Facebook?
– Pressen har vist seg ute av stand til å løfte frem bekymringene folk har for høy innvandring og den internasjonale situasjonen de opplever. Det tror jeg er noe av grunnen til at Listhaug har blitt så populær, at hun tar tak i disse sakene og viser det tydelig.
Den sosiale trusselen
Han bedyrer likevel at den harde satsingen på Sylvi Listhaugs Facebookside ikke er en form for mistillit til norske journalister.
Nei, vi har ingen generell mistillit til norske journalister.
– Nei, vi har ingen generell mistillit til norske journalister. Fra vår side så ligger suksessen i at vi har brukt mye tid og satset ordentlig på det, i motsetning til andre som ser på Facebook som andrehåndsarbeid. Vi bidrar til å generere mediebildet, i stedet for å la mediebildet generere hva vi skriver om. Vi vil heller skrive noe på Facebook som genererer oppslag i mediene.
– Mener du det du sier nå? Der er vel bra for dere å kunne snakke uten innvendinger fra kritiske journalister?
– Ja, selvsagt, men det betyr ikke at vi har et dårlig forhold til norske journalister.
– Hva sier du til de som frykter at dette bryter ned den offentlige samtalen?
– Det driter jeg i. Det de egentlig sier er at de er redde for at mediene skal miste definisjonsmakten. Vi har jo en offentlig samtale. Om den foregår i VG eller på Facebook spiller ingen rolle. Tradisjonelle medier ser på sosiale medier som en trussel mot deres hegemoni, men de må tenke på at de ikke er berettiget tillit, det må de gjøre seg fortjent til. Det må vi også. Hadde vi blitt tatt for faktafeil på Facebook hadde vi blitt tatt hardt og hengt ut, men vi er veldig nøye med hva vi sier og hva vi legger ut.
