Utfordrer dokumentarsjangeren med fiktiv livshistorie om sin mor

Linda Bournane Engelberth har laget et nytt bilde ved å sette sammen et fotografi av moren og et av henne selv. Foto: Linda Bournane Engelberth
BILDET:

Utfordrer dokumentarsjangeren med fiktiv livshistorie om sin mor

Ved å gjenskape gamle bilder, har fotograf Linda Bournane Engelberth laget en alternativ historie om moren.

Så lenge fotograf Linda Bournane Engelberth kan huske, var moren hennes alvorlig syk med multippel sklerose (MS). De ti siste årene var hun sengeliggende på institusjon, uten evne til å bevege seg. I 2013 døde hun. Nå har Bournane Engelberth laget fotoprosjektet «Persona», som gir moren et alternativt, fiktivt liv. 

Her finner du flere fotografer fortelle om sine bilder og metodene bak dem

– Jeg gjorde flere forsøk på å lage prosjekter om moren min mens hun levde. Men det var vanskelig, fordi det ble så personlig. Etter at hun døde merket jeg at jeg bar så mye av hennes tragedie og sykdommen i meg. Jeg fikk et ønske om å lage et prosjekt om tiden før hun ble syk, forteller Bournane Engelberth.
 

Linda Bournane Engelberth foran galleriveggen på NoPlace, som er tapetisert med fotografier av moren og henne selv. Foto: Andrea Gjestvang


Hun fant gamle bilder fra det som på mange måter var den beste tiden i morens liv, før hun fikk de første symptomene på sykdommen. Da var hun 17 år, og gikk på folkehøgskole. Etter å ha brutt med pinsemenigheten, som hun vokste opp i, var dette en frigjøringsperiode i livet hennes.

– Hvordan gikk du frem for å skape et fiktivt narrativ om din egen mor?

– Jeg har studert bildene av moren min og vennene hennes på folkehøgskolen, og så forsøkt å gjenskape dem. Med meg selv iscenesatt som mamma, for vi ligner veldig på hverandre. Også har jeg funnet personer som ligner på vennene hennes, og klær som er like dem de hadde på seg.


I Bournane Engelberths historie om moren, blir hun gravid og gifter seg med læreren hun er forelsket i på folkehøgskolen. Hun er frisk, og lykkelig.

– Siden historien er fiktiv, og skapt av meg, kan jeg også bestemme hvordan den går, sier hun.

 

Foto: Linda Bournane Engelberth


«Persona» stilles ut på galleri NoPlace i Oslo. En vegg er tapetsert med masse små bilder av moren og Bournane Engelberth. For betrakteren er det nesten umulig å se hvem som er hvem. Et annet verk i utstillingen viser et stort fotografi som er satt sammen av et bilde av fotografen, og et av moren. Identitetene glir over i hverandre. Det siste verket er et fotoalbum. Her er gamle og nye bilder presentert om hverandre.

– Hvordan lager du en visuell forbindelse mellom de gamle bildene og bildene du har tatt selv?

– Jeg har jeg tatt utgangspunkt i de estetiske preferansene til snapshots og de originale bildene fra den tiden. Derfor måtte jeg gjøre mine egne bilder mer uskarpe, jeg har latt være å fjerne støv, det er lagt inn fargestikk og jeg har generelt «ødelagt» dem litt i Photoshop.

 

Foto: Linda Bournane Engelberth


Bournane Engelberth jobber alltid analogt. Dette prosjektet har hun fotografert med Hasselblad og polaroid-kamera. Det taktile i å kunne ta på tingene hun jobber med, tiltrekker henne.

– Og så liker jeg at jeg ikke helt vet hva resultatet blir når jeg fotograferer. Det analoge uttrykket får frem en annen følelse og stemning. Ofte synes jeg at digitale bilder er skarpere enn virkeligheten, slik jeg opplever den.

De to assistentene Kine Michelle Bruneira og Katrine Eltvik har hjulpet til i den tidkrevende, analoge prosessen.

– Hvordan er arbeidsprosessen din?

– Jeg jobber veldig intuitivt. Da jeg begynte på «Persona», visste jeg ikke hva det ville bli. Underveis i prosessen skriver jeg veldig mye. Om og om igjen på prosjektbeskrivelsen, i takt med at prosjektet utvikler seg. Det er en måte for meg å forstå hva det egentlig handler om.

I en større kontekst handler ikke «Persona» bare om moren til Bournane Engelberth, men om hvordan valgene vi tar former oss til den vi er. Hun utforsker ideen om hvilken retning livet vårt kunne tatt, dersom vi hadde gjort andre valg tidligere i livet.


– Hvor lenge har du jobbet med prosjektet, og hva er det endelige målet?

– Jeg har jobbet med prosjektet i to år, ved siden av andre prosjekter. Dette er bare første kapittel. Målet er å lage en fotobok. I neste kapittel vil jeg «ta med» moren min til noen av de stedene hun ønsket å reise til, men som hun aldri fikk oppleve.

 

Foto: Linda Bournane Engelberth


Bournane Engelberth begynte som fotograf i Klassekampen i 2003. En tilfeldighet, kaller hun det selv. Hun jobbet som assistent for en reklamefotograf. Men som et politisk menneske var den kommersielle verdenen ikke så interessant.

– Jeg har jobbet som klassisk dokumentarfotograf i mange år, og det gjør jeg jo også fortsatt. Men dette prosjektet er fiksjon. Jeg er interessert i å åpne opp, og prøve ut nye måter å fortelle historier på. Det er en berikelse.

– På hvilken måte?

– På grunn av skandaler som for eksempel Steve McCurry blir reglene for hva som er lov og ikke lov strengere. Det er tydelig i internasjonale konkurranser. Men i dag, med så mange fotografiske tilnærminger, blir disse reglene kunstige. De begrenser faget. Det burde heller være ulike kategorier innenfor fotojournalistikken og dokumentarfotografiet. Så må heller fotografene være åpne om hvordan de jobber. Men «Persona» er et rent kunstprosjekt, som uansett ikke er tenkt inn i en slik sammenheng. 

 

Foto: Linda Bournane Engelberth


Selv har hun studert kunsthistorie. Inspirasjon finner hun ofte i kunst, litteratur og film. Bournane Engelberth forteller at filmen «Stille Lys» av den meksikanske regissøren Carlos Reygadas forandret det estetiske uttrykket hennes. Måten lys og stemning blir brukt for å fortelle historien. Tittelen på utstillingen - «Persona» - er hentet fra Ingmar Bergmans film med samme navn. En film hvor to personligheter filtres inn i hverandre. I arbeidet hennes er det mange referanser.  

I løpet av årene som fotograf i Klassekampen, vekslet Bournane Engelberth mellom å gjøre de vanlige avis-oppdragene, og ta permisjon for å drive med egne prosjekter. I fjor sa hun opp jobben.

– Hvordan endret det måten din å jobbe på?

– Det var skummelt å si opp en fast stilling. Men nå jobber jeg slik jeg alltid har drømt om. Å bli helt fri åpner opp for mye kreativitet, og til å gå enda dypere inn i prosjektene. Derfor var det et riktig valg for meg.

 

I et album har Bournane Engelberth montert gamle private bilder fra moren, og hennes egne iscenesettelser. Foto: Andrea Gjestvang


I fjor fikk hun toårig arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend. I tillegg underviser hun på Bilder Nordic School of Photography. Hun har atelier på Bjørka, et arbeidsfelleskap for profesjonelle billedkunstnere i Oslo. Der har hun tilgang til skanner, printer og et inspirerende miljø.

­– Du står på en måte med ett ben i dokumentarfotografiet, og ett i kunstverdenen?


– Skillet mellom dokumentarfotografi og kunst er på mange måter kunstig. Dokumentarfotografer jobber med lange prosjekter på lik linje med kunstnere. Jeg mener det ligger mye nærmere kunstfotografiet, og derfor burde det også kvalifisere til kunstnerstipender. 

Linda Bournane Engelberth (f. 1977)

• Fotograf, representert av VII Mentorprogram
• Har fagbrev som fotograf og en bachelor i kunsthistorie
• Var med i Norwegian Journal of Photography (NJP) i 2013
• Aktuell med utstillingen «Persona» på NoPlace i Oslo 11.08. - 27.08.17.
• Utstillingen åpner fredag 11. august 


For snart to år siden ble Bournane Engelberth tatt opp i det prestisjefulle mentorprogrammet til byrået VII. Der jobber hun tett med mentor Danny Wilcox Frasier.

– I mentorperioden jobber jeg med et prosjekt om min egen historie som halvt algerisk og halvt norsk. Det handler om møtet mitt med et land, en kultur, en religion og en familie som jeg ikke kjenner. En gang i måneden diskuterer jeg prosjektet, progresjon og bildeutvalg med Danny.

– Hva tror du moren din hadde tenkt om utstillingen hvis hun hadde kunnet se den?  

– Det er vanskelig å svare på. Hun var et veldig privat menneske. Men hvis jeg spurte mange nok ganger, sa hun alltid ja til at jeg kunne fotografere henne. Jeg tror hun hadde likt prosjektet.

Moren til Bournane Engelberth etterlot seg også mange brev, som hun hadde fått av brevvenner fra hele verden. De har vært sentrale i arbeidet.

– For meg var det veldig fint å lese. Jeg kjente henne som «mamma». Men et menneske er jo så mye mer. Selv om sykdommen står sterkt i minnet mitt, har jeg skjønt at hun hadde et fantastisk liv før det. Med forelskelser, vennskap og håp for fremtiden.

Annonser

Les også

Mener det er viktig med tillit blant folket om at pasientopplysninger blir behandlet konfidensielt, samtidig som særlig mediene må kunne granske helsetjenestene.

Video: Pressens representanter møter blant andre helseminister og helsedirektør for å drøfte det offentliges tilgang til helsejournaler. Se debatten i opptak her.

ARENDAL (Journalisten:) Dagens Næringslivs politiske redaktør er kanskje en av mediebransjens travleste under Arendalsuka.