– Jeg var aldri en bedre fotograf enn den dagen jeg sluttet i Bergens Tidende

Håvard Bjelland har forlatt fotojournalistikken, men erfaringen og arbeidsmåten sitter i ryggraden når han dokumenterer humanitære kriser rundt omrking i verden for Kirkens Nødhjelp. Foto: Andrea Gjestvang

– Jeg var aldri en bedre fotograf enn den dagen jeg sluttet i Bergens Tidende

I 30 år ga Håvard Bjelland full gass for BT. Så ble jobben hans lagt ned. Ønsket om å skape endring bruker han i den nye hverdagen som fotograf i Kirkens Nødhjelp.

– Jeg var aldri en bedre fotograf enn den dagen jeg sluttet i Bergens Tidende. Jeg hadde erfaring, jeg var sulten og befant meg i en fleksibel livssituasjon, sier Håvard Bjelland. Det var en tristhet forbundet med å forlate journalistikken. Spesielt fordi det hadde vært en livsstil, og Bjelland hadde gitt full gass døgnet rundt for avisen i 30 år.

En av landets dyktigste fotojournalister, en stayer i felt og på scenen under utdelingen av Årets Bilde, med i alt 16 priser i bagasjen. Bjelland hadde sitt første bilde på trykk i Bergens Tidende i 1984. Ni år senere ble han fast ansatt, og jobbet på Oslo-kontoret. I 2014 kom boken «Gi meg heller livet», en dokumentasjon av norske krigsveteraners kamp med seg selv og samfunnet. To ganger var arbeidet nominert til Den store journalistprisen.

 

Håvard Bjelland i studio hvor blant annet videointervjuene «Øyenvitne» tas opp. Foto: Andrea Gjestvang


Nå tar Bjelland i mot Journalisten på et sparsommelig innredet møterom i 8.etasje hos Kirkens Nødhjelp i Oslo. Et steinkast fra Akersgata.

Veien ut av BT

Under nedbemanningen i BT i 2015/2016, hvor det ble vedtatt å fjerne 30 årsverk, ble fotoavdelingen halvert. Det var klart at fotografstillingen på Oslo-kontoret skulle legges ned.

– Jobben min i Bergens Tidende ble lagt ned. Det er sannheten. Da jeg signerte sluttpakke-avtalen før jul i 2015, hadde jeg ingenting å gå til, forteller Bjelland.

Julen nærmet seg, og Bjelland var i et privat juleselskap. Han kom i snakk med en av gjestene, som sa at det kanskje kunne åpne seg en mulighet i Kirkens Nødhjelp. Bjelland søkte den utlyste stillingen som kommunikasjonsrådgiver, og fikk jobben.

 

Den grønne tørken. Zeynab Dayib mistet mange dyr i tørken i 2016 i landsbyen Gerbile, i Fafan zone i Somali region, Etiopia. Foto: Håvard Bjelland, Kirkens Nødhjelp


– Jeg er utrolig glad for å ha fått fast jobb rett før jeg fylte 50 år. At noen ser verdien i erfaring, setter jeg stor pris på.

I praksis jobber Bjelland først og fremst som fotograf i kommunikasjonsavdelingen. Han dokumenterer prosjektene til Kirkens Nødhjelp rundt omkring i verden, både arbeidet organisasjonen gjør, men også den humanitære situasjonen. Bilder og video brukes internt til søknader og rapporter, i store kampanjer, og i magasinet deres og på sosiale medier. Det sendes også ut til tradisjonelle medier.

Hungersnød i Somalia  

På forsommeren var han i Somalia og fotograferte tørken og sultkatastrofen i vanskelig tilgjengelige områder i Puntland. Han besøkte Kirkens Nødhjelp sine prosjekter, og dokumenterte situasjonen for dem som var rammet. Der møtte han blant annet en småbarnsmor som hadde mistet to barn på grunn av sult. Det tredje barnet lå i fanget hennes, døende.


– De bildene jeg tar, kan bidra til at denne familien får rent vann og mat neste dag, forteller Bjelland. Tilbakemeldingen fra organisasjonen var at bildene hans fra Somalia var sterkt medvirkende til at Kirkens Nødhjelp i ettertid klarte å samle inn betydelige mindler til bistandsarbeid i sultområdet. 
 

På et sykehus i byen Garowe i Puntland i Somalia får Sharmarke Mustaf (3) behandling for kolera. Moren passer på. Foto: Håvard Bjelland, Kirkens Nødhjelp


Et ønske om å påvirke

På mange måter ser han en rød tråd i arbeidet sitt, som leder opp til der han er i dag. I 1998 lagde han en stor reportasje om skipsopphugging i India for BT. Reportasjen førte til at Norge tok opp temaet i FN, og reglene ble endret.

Boken «Gi meg heller livet», et utvalg av historiene til norske soldatveteraner og deres kamp mot psykiske lidelser og for aksept i det norske samfunnet, var medvirkende til at veteranene mottok totalt 1,5 milliarder kroner i erstatning fra den staten.

I 2014 fulgte han den unge jenta Shaimaa da hun ble hentet på skolen i Lillesand og tvangsutsendt til Jemen. Det var opptakten til «asylbarnsaken». Shaimaa og familien fikk komme tilbake til Norge ett år senere.


– Journalistikken er opptatt av å endre ting. Og jeg har vært med på å lage reportasjer som har ført til endring. Det er et sterkt ønske hos meg. Men veien mellom bildene jeg tar og endring, er kortere nå. Vi har en agenda, men vi er åpne om den, mener han.
 

En Jesidiekvinne som har vært holdt som sexslave av IS, besøker et hellige tempel i Lalesh i Nord-Irak. Foto: Håvard Bjelland, Kirkens Nødhjelp


– Tenker du annerledes når du er på jobb som bistandsarbeider, enn da du var fotojournalist?

– Nei og ja. Jeg tenker som en fotojournalist. Erfaringen sitter i ryggraden. Jeg må finne de historiene som beveger, ta bildene som vekker opinionen, sier Bjelland. Selv om han ikke driver med journalistikk lenger, tenker han på seg selv som en som jobber med fotodokumentar. Måten å jobbe på i felt, er ikke så ulik. Men han må også dokumentere organisasjonens arbeid og ta kampanjebilder.

– En villet utvikling

Selv er Bjelland tydelig på å skille mellom arrangerte kampanjebilder og reportasjebilder. 

– Er det problematisk at mediene trykker bilder du har tatt for Kirkens Nødhjelp?

– Nei, det må de gjerne gjøre. Hvis de kan sette våre reportasjebilder inn i en journalistisk kontekst, er det bra. Vi er en aktør, men vi er også en kilde. Mediene må bruke oss som en av flere kilder, mener Bjelland. Han er mer bekymret for mottaksapparatet – at utenriksredaksjonene krymper og har færre ressurser.

 

Unge gutter spiller fotball utenfor Kabarto flyktningeleir for Jesidier i Duhok i Nord-Irak. Foto: Håvard Bjelland, Kirkens Nødhjelp


– Blir du som bistandsarbeider frustrert over medienes prioriteringer?

– Nei, jeg blir ikke frustrert. Hvis jeg kan ta noen bilder som vekker oppmerksomhet og får folk til å føle noe, er det en god ting. Alt bør jo ikke handle om Trump sin Twitter konto.


Bjelland ser at fotoredaksjonene i norske aviser blir mindre. Mye av den spennende fotojournalistikken lages utenfor de tradisjonelle mediene, finansiert av institusjoner som Fritt Ord, og gjort mulig av frilansere med sterk trang til å ta gode bilder. Mediene er ikke lenger så delaktige i utviklingen av faget.

Håvard Bjelland (50)

• Fotograf i Kirkens Nødhjelp
• Fotograf i Bergens Tidende fra 1984 til 2016, minus to år i Dagens Næringsliv
• Ga ut boken «Gi meg heller livet» i 2014
• Har hatt en rekke utstillinger i Norge


– Men det er jo en villet utvikling. Foto prioriteres bort. Dermed blir noen få aviser stående igjen som nærmest enerådende, mener han.

Senest i 2015 satt Bjelland i juryen til Årets Bilde. Nå har han meldt seg ut av både Norsk Journalistlag og Pressefotografenes Klubb.

– Jeg ble tvunget ut av Bergens Tidende. Men nå er jeg kjempefornøyd og takknmelig. Det var fantastiske år i journalistikken, men nå ser jeg fremover.

Annonser

Les også

Det var Norges viktigste land i Afrika, nå brukes medielover vi var med å ta initiativ til, til å skjule noen av verdens verste forbrytelser. NB: sterke bilder

– Modellen med å distribuere en konkurrerende avis er i seg selv problematisk.