Mer bistand, mindre sex, skriver utviklingsminister Erik Solheim i et debattinnlegg i Dagbladet. Men hvorfor er ikke bistandsdekningen sexy?
Ministeren har reagert på er at det er øredøvende stille om bistandsbudsjettet som han la fram forrige uke, selv om vi skal spandere like mye på bistand neste år som vi bruker på barnehager i Norge. Han er opprørt over at mediefolk som skriver om bistand ikke har kunnskap, at de synes å være styrt av jakt på sensasjoner og ikke klarer å se de lange linjene. Derfor vil Solheim vil gjerne gi oss reisetips.
Og han gir oss gjerne reisestipend.også. Jeg var blant journalistene som ble oppfordret til å søke stipend for å reise med Solheim til Sudan denne uka. Jeg sa nei takk. Det ligger ikke for meg å henge etter en minister i ekspressfart gjennom norske prosjekter, ambassader og samarbeidsland. Men jeg skjønner hvorfor noen velger å gjøre det. For mange journalister i mindre redaksjoner er disse turene deres eneste sjanse til å komme seg ut. Det hender jeg griper sjansen sjøl når Norad, UD eller FN-systemet løser ut mer generelle pressestipend. Siden 2003 har jeg mottatt 105.000,– NOK i reisestipend, blant annet for å reise til Mosambik, Syria, Angola og Sør-Sudan. Til to av disse landene (Syria og Angola) ville jeg neppe fått pressevisum om jeg ikke hadde fått hjelp av UD og FN-systemet. Både i Mosambik og Sør-Sudan har jeg delvis vært avhengig av hjelp fra norske aktører på bakken.
Det finnes også andre stipender, fra organisasjonene selv; Du kan reise med Bistandsnemda, Røde Kors eller Flyktninghjelpen. Her gjelder andre forutsetninger enn de statlige stipendene, og det forventes selvsagt at du omtaler prosjektene som disse organisasjonene driver. Det eksisterer kort fortalt en symbiose mellom journalister og UD/bistandsorganisasjoner som publikum sjeldent blir opplyst om.
I boka «Verden skapes hjemmefra» skriver Anne Hege Simonsen og Elisabeth Eide hvordan våre fortellinger fra forskjellige deler av verden er bemerkelsesverdig bestandige. De viser til hvordan dekningen av Latin-Amerika, gjennom tiår, dreier seg om «eksplosivt og turbulent», mens Afrika dekkes som noe «passivt – der endring må komme utenfra».
Dette siste bildet av Afrika – og dets innbyggere som passive mottagere av vår gode vilje – konsolideres ikke minst etter sultekatastrofen i Etiopia i 1984-85, og den påfølgende mediebegivenheten Band Aid. Faktisk er det slik at pressen på begynnelsen av 1980-tallet fortsatte å omtale politiske hendelser i Afrika (i 1980 var man for eksempel opptatt av at Zimbabwe fikk flertallstyre og Robert Mugabe), men senere synes å ha mistet interessen for afrikansk politikk. Etter Berlinmurens fall, skriver Eide og Simonsen, er det kun Apartheidregimet i Sør-Afrika som omtales i politiske termer i materialet de har undersøkt. Resten av kontinentet synes å være preget av sult og katastrofe, ja, og selvfølgelig en og annen gla’sak om norsk bistand.
Boka til Eide og Simonsen analyserer materiale fram til 2002. Bildet har derimot ikke forandret seg nevneverdig. Under valgkampen i 2009 hadde Dagsavisen et oppslag med en tilsynelatende sulten, syk, hjelpesløs og naken gutt på forsida, med teksten «Her vil Fremskrittspartiet kutte». Oppslaget handlet om at FrP ville kutte bistand. Hvor gutten kom fra – utover at han så afrikansk ut – ble ikke oppgitt, heller ikke hvilken sammenheng han hadde med det norske bistandsbudsjettet. Oppslaget var fattigdomsporno av verste sort. FrPs Morten Høglund kalte det «nedverdigende og rasistisk». Akkurat i dette var jeg enig med Høglund.
Det er lett å se en sammenheng mellom journalistenes trange reisebudsjett, vår avhengighet av norske aktører i felt, og vårt snevre syn på verden. I så fall kunne vi blitt kvitt bistandsblikket vårt, hadde vi bare store nok ressurser. Dessverre er det nok ikke så lett. Jeg opplever mine kolleger på reisestipend som reflekterte over det de gjør, i alle fall langt mer reflekterte enn de som ikke reiser. Det gjelder ikke minst nå på høsten, høytid for all slags go’hjerta kampanjer, fra NRKs TV-aksjon, gjennom humorkvelder, artistgallaer og julekampanjer. Disse såkalte «nasjonale dugnadene» setter skillet mellom journalistikk og innsamling på en hard prøve, og bidrar på mange måter til å sementere vårt verdenssyn. (Jeg skal for øvrig la TV-aksjon ligge for denne gang, her er omtale av fjorårets aksjon, Vesle Hoa i statskanalen, og en oppsummering av følgende debatt). Journalister som ikke reiser, vil gjerne være med å bidra, de intervjuer gjerne representanter fra norske organisasjoner, de omtaler «caser» som er gjort av organisasjonenes egne informasjonsarbeidere – og så videre.
Foruten å tilrettelegge for at journalister kan reise ut, tilbyr bistandsorganisasjonene oss stadig mer profesjonelt utarbeidet stoff. I likhet med ministre, bedrifter og offentlige etater har også bistandsorganisasjoner økt staben med informasjonsrådgivere de senere årene. Som departementenes kommunikatorer kan disse også gi verdifull innsikt, svar og reisetips – men de kan også være med på å villede. Professor Terje Tvedt betegner det som stedfortredermakt; i stedet for å høre asiater eller afrikaneres egne stemmer, hører vi stemmene til noen som påstår å representere de ansiktløse massene, gjerne en norsk bistandsarbeider. Eller en norsk minister. Det er ikke bistandsorganisasjonene som ikke kommer til orde i norsk medieoffentlighet, men de vi gjerne liker å tenke på som mottakere av vår hjelp. Og kanskje alle de andre, som ikke nødvendigvis verken trenger eller ønsker vår avlat. At så mye av vår dekning av verden østenfor og sør for Syden ser ut til å være gjentagelser av samme fortelling («fattig hjelpes av rik nordmann»), gjør dekningen uinteressant, kjedelig og forutsigbar. Og det er lite sexy. I mange tilfeller avslører det en latskap hos journalistene og redaksjonene til å sette seg skikkelig inn i ting. De kommer nygooglet av et fly, for så å spørre etter nærmeste katastrofeområde, for å si det med NRKs tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen.
Jeg er ikke på tur med Erik Solheim denne uka, jeg skulle gjerne vært det, for det som skjer i Sudan denne høsten er viktig. Også for Norge, som har investert en hel del både politisk og økonomisk i å hjelpe sørsudanerne mot en mulig løsrivelse fra Khartoum i januar. Det er også viktig – som Solheim skriver i sitt innlegg i Dagbladet – å følge de pengene som går til bistand, både fordi det er en god slump av statsbudsjettet og fordi det sier mye om norsk utenrikspolitikk – og vårt selvbilde. Men jeg er altså ikke på tur denne uka, fordi jeg mener det ikke ligger i mitt mandat å ta imot stipend for å halse etter en minister gjennom et enormt stort land på under en uke.
Vi kan nemlig ikke la UD, Norad eller de norske bistandsorganisasjonene dekke verden for oss. Det må vi gjøre sjøl. Ikke minst for å kunne servere et mer nyansert bilde av verden. Det koster selvfølgelig mye penger, men mye kan spares inn ved å investere i kunnskap.
For ordens skyld, Verdensmagasinet X mottar en million kroner til «opplysningstiltak» i året fra Norad. Dette utgjør rundt 60 prosent av våre inntekter. Vi mottar ingen andre offentlige tilskudd (med unntak av momsfritaket).
