Det er neppe lett å reise en offentlig debatt om Kringkastingsrådets rolle, men det er forsøket verdt fordi rådet skal være et klageorgan for alle oss som bruker NRKs mangfoldige tilbud. Det må være viktig både for NRK og statskringkastingens brukere at klageorganet fungerer, at det dokumenterer faglig kompetanse og tilstrekkelig uavhengighet i forhold til NRK. Etter å ha fulgt rådet en tid, kan jeg ikke se at det oppfyller noen av disse grunnleggende kravene. Det er mulig det fungerer som en god rådgiver for kringkastingssjefen, men noen troverdig kritiker av NRK kan jeg ikke se at det er.
La meg bruke behandlingen av klagen fra Israels ambassade som belegg for påstanden min. Ambassaden klaget, så vidt jeg forstår, (jeg har ikke lest klagen) på at NRK over lang tid har hatt en skjult agenda i sin Midtøsten-dekning og at de ved valg av kilder, vinklinger og prioritering av saker bevisst har svertet staten Israel. Som grunnlag for sin drøfting av klagen bestilte Kringkastingsrådet en utredning av forsker Cecilie Hellestveit. Hun gikk gjennom en lang rekke programmer fra 2008 til 2011 og laget en betenkning til rådets møte i april. Opptak fra dette møtet er tilgjengelig på nrk.no og jeg har lyttet til behandlingen av klagen. Det var en selsom opplevelse.
Innledningsvis fikk NRKs utenrikssjef, Knut Erik Holm, ordet. Han avviste det meste av kritikken fra ambassaden, men innrømmet at NRK nok kunne vært mer kritisk og grundigere sin omtale av diktaturstatene som omgir Israel. Vi kan jo alltid bli bedre, sa Holm og fikk rådets applaus. Deretter fulgte Hilde Thoresen fra statskanalen og redegjorde i detalj for kildebruken i dekningen av Midtøsten. Rådet applauderte. Som den siste fra NRK slo Sidsel Wold, Midtøsten-korrespondenten, fast at hun ikke kjente seg igjen i kritikken og at det slett ikke var lett å være journalist i Midtøsten. Hun fikk nok den varmeste applausen.
Så slapp forskeren til. Hun hadde laget sin rapport på kort varsel og rådet hadde, så vidt jeg oppfattet det, ikke hatt mye tid til å sette seg inn i hennes vurderinger og konklusjoner på forhånd. Hellestveit hadde en svært interessant oppsummering av sine funn og inntrykk. Hun ga den løpende nyhetsdekningen ros for god balanse, men var ellers opptatt av å understreke de mange ulike oppfatningene av virkeligheten som eksisterer i Midtøsten og at NRK må forøke å speile disse på en bedre måte i de programmene som pretenderer å gå litt i dybden. Hun mente norske politikere i altfor stor grad var brukt som kilder i debatten og at den derfor ble dominert av den norske oppfatningen av virkeligheten, nemlig at konflikten dreier seg om forholdet mellom Israel og palestinerne, at Israel er den sterke part og har ansvaret for at tostatsløsningen ikke blir realisert. Hun problematiserte denne virkelighetsforståelsen og etterlyste flere stemmer, ikke minst fra Midtøsten, som hun mente ville gi et langt mer nyansert bilde av hvem som er aktører, hvilke interesser som står på spill og hvordan ansvaret for den aktuelle situasjonen kan fordeles. Hellestveit syntes særlig programmer som Dagsnytt 18 og Brennpunkt var sterkt preget av den norske virkelighetsoppfatningen av Midtøsten-konflikten. Etter min mening la hun grunnlaget for en reflektert og interessant debatt om hvordan NRK bedre kunne vise kompleksiteten i dette konfliktfylte området. Etter en kort spørsmålrunde kom så tidspunktet da jeg trodde rådets medlemmer skulle gå grundig gjennom NRKs journaliatiske innsats i Midtøsten. Det skjedde aldri.
Den såkalte debatten begynte med at taletiden ble satt til to og et halvt minutt. Den første som tok ordet var Grethe Fossum, Ap- veteran og stortingsrepresentant. Hun tok seg ikke bryet med noen analyse,men ga NRK full støtte og virket opprørt over klagen fra ambassaden. Etter hvert tok en rekke politikere ordet, Mette Gundersen (Ap), John Olav Alstad (Ap), May Hansen (SV) og Afshan Rafiq (H). De erklærte seg alle enige med Fossums konklusjon. Kristoffer Kanestrøm og Pål M. Borgli fra Frp var selvsagt mer kritiske både til NRK og Fossum. Medieviter Kjersti Torbjørnsrud og pressefolkene Frank Rossavik og Stein Gauslaa forsøkte å ta opp de faglige innvendingene Hellestveit hadde kommet med, men hvor grundig kan du være på 150 sekunder? Kringkastingsrådets leder, May Helen Molvær Grimstad (KrF) foreslo en uttalelse som på mildeste vis tok opp i seg noe av Hellstveits kritikk, men dette ble kontant avvist av Fossum. Enden på visen ble at rådet samlet seg om en støtteerkæring til NRK. De to fra Frp stemte på lederens opprinnelige kompromissforslag.
Debatten som skulle dreie seg om journalistikk, endte altså i ren politikk. Det var ikke tid for rådets medlemmer til å drøfte temaet og de færreste av dem hadde tydeligvis behov for en slik drøfting. Det er et paradoks at politikere dominerer debatten om en journalistikk som burde vært mer kritisk til de samme politikerne. Hellesveit etterlyste nemlig i sin redegjørelse en mer kritisk holdning fra NRK til den virkelighetsoppfatning norske politikere har om Midtøsten. Denne kritikken falt på steingrunn i et organ som tydeligvis fortsatt er dominert av politikere.
Det er avslørende og betenkelig at Kringkastingsrådet ikke er i stand til å foreta en faglig vurdering av et så komplisert og konfliktfylt tema som dekningen av Midtøsten konflikten. I mine øyne står rådet tilbake uten troverdighet som klageorgan. Så lenge det domineres av politikere uten noen spesielle forutsetninger for å vurdere journalistikk, men med klare politiske interesser, har konklusjonene rådet kommer til i klagesaker, ingen verdi.
Det sier jeg ikke fordi jeg er enig med klagen fra Israels ambassade, men fordi temaet i klagen hadde fortjent en helt annen og mer kvalifisert behandling.
