(Denne kommentaren sto på trykk i Tønsbergs Blad etter at avisen publiserte et 27-siders bilag med morsdagshilsner)
Jeg har levd så lenge, også som lokalavisjournalist, at jeg engang lærte meg å fnyse av folk som truet med å si opp abonnementet. Vi visste jo at de alltid kom tilbake. Skuffede misjonsfolk, forsmådde lokalpolitikere, uthengte bilforhandlere, feilsiterte lærere, butikkeiere som ikke strødde fortauet, fotballspillere som ikke likte avisas omtale av siste kamp – alle sammen kom de før eller senere tilbake. Med dårlig skjult arroganse lo vi på morgenmøtet: ” Hva var det vi sa….?” Slik er det ikke lenger.
Nå er faren stor for at dem som flykter ikke kommer tilbake. Noen av leserne pleier sin samfunnsinteresse gjennom et stadig større tilbud av audiovisuelle medier og kvalitetsnettsteder. Andre har flyktet inn i en annen medievirkelighet - de innbilte fellesskapene på sosiale medier der folk klør hverandre på ryggen og først og fremst får bekreftelse på egen fortreffelighet og egne fordommer. Og når de først har opplevd gleden ved disse ekkokamrene finner de i mindre grad veien tilbake til lokalavisa. Og det gjør trolig heller ikke deres barn.
Forleden møtte jeg en venn som hadde sagt opp Tønsbergs Blad. En høyst samfunnsengasjert dame som kan mer om lokal- og rikspolitikk enn de fleste. Årsaken var at TB brukte en halv avis til morsdagshilsener sist uke. Hun opplevde oppslaget som fordummende – nærmest som en fornærmelse mot dem som mener avisen bør ha som oppgave først og fremst å motivere et lesende publikum til noe annet enn å stimulere til salg av avkuttede blomster og kosmetikk. Jeg forstår hennes frustrasjon. Jeg tror heller ikke hun er alene.
Da årets opplags- og lesertall kom denne uken måtte TB’s redaktør, som så mange andre lokalavissjefer, konstatere ytterligere tilbakegang. TB har mistet 1140 abonnenter. Jeg kaller slikt en katastrofe. Håkon Borud trøster seg med 1) at stadig flere leser avisa, og 2) med at avisa aldri har vært så godt likt som nå. Han tvinger frem et smil over denne medieutviklingen mens, etter mitt syn, lokalavisene gjør seg stadig mer overflødige i folks hverdag. Mens noen av oss gråter oss i søvn over mangel på relevant samfunnsinformasjon, er svaret fra avisene kos, kos, kos – stadig mer kos. Vi dynges ned med bursdagshilsener, tussete enquet’er (”Håper du på mer snø?”) og platt, registrerende journalistikk – en virksomhet som gratisaviser, Facebook, og lokalradiostasjoner utfører like bra eller bedre enn dem. De fleste har skjønt dette, særlig annonsørene som i dag heller bruker pengene på disse kanalene enn på de tradisjonelle lokalmediene. Men innsikten er altså ikke kommet til avisledelsen som fortsetter å investere sin åndelige kapital til morsdagens fremme i stedet for å grave i stoff av vesentlig samfunnsinteresse. Når aviser er godt likt burde det utløse et faresignal, ikke selvgodhet. For som vi alle vet – dersom du strever etter å gjøre alle til lags, er faren stor for at du samtidig gjør deg selv ubetydelig.
Jo visst fins det interessant lesning i Tønsbergs Blad. Det er bare ikke nok av det til at avisen kan gjøre seg uunnværlig for stadig flere mennesker. Hvordan kan det ha seg at hver gang opplaget faller, fortsetter flertallet av norske aviser ufortrødent å pøse mer penger inn i det de kan dårligst – hygge, humor og underholdning? Hvordan kan det ha seg at de ikke forstår at Morgenbladets, Klassekampens og andre nisjeavisers fremgang skyldes en stadig mer skolert leserkrets – en gruppe mennesker som krever mening, forståelse, engasjement og informasjon som er i samsvar med pressens samfunnsoppdrag og dermed selve journalistikkens berettigelse?
