Redigert terror og rettssak

Dette er skrevet etter formiddagsmøtet første dag i rettsstatens oppgjør med terroristen ABB. Allerede i disse få timene av rettssaken har vi fått demonstrert hvor vanskelig det kan bli for mediene å redigere rettens forhandlinger. Mot slutten av formiddagens møte brast nemlig tiltalte i gråt. Det skjedde mens aktor viste retten en propagandafilm Breivik selv hadde laget. Filmen er publisert på Youtube, men norske medier valgte ikke å vise filmen. Selv om aktor mente filmen var nyttig for å illustrere tiltaltes politiske ståsted, hadde mediene funnet ut at den ikke burde videreformidles av dem. Sannsynligvis ut fra den forestilling at de ikke vil drive propaganda for tiltalte, men de bør jo ta hensyn til den sammenhengen filmen blir brukt i. Når den er en del av aktoratets fremstilling, blir det vanskelig å forstå denne formen for selvsensur.

Når så tiltalte begynner å gråte, noe som selvsagt blir formiddagens sensasjon, har vi som seere ingen mulighet til å vurdere hvorfor han gråter. Den muligheten har norske medier frarøvet oss. Vi kan selvsagt finne filmen på Youtube eller på internasjonale nyhetssteder, men skulle det være nødvendig? Det våre norske kanaler tilbyr er disse evinnelige kommentatorene som uttaler seg om ABBs ansiktsfarge, om hva han sannsynligvis tenker og selvsagt om hvorfor han gråter.

Etter denne første formiddagens er jeg urolig for hvordan den videre dekningen av rettssaken vil bli. For lenge, lenge siden, en gang før 1990 fantes det noe som het referatjournalistikk. Ikke minst dekningen av rettssaker var preget av denne sjangeren. Erfarne journalister satte sin ære i å gjengi lojalt hva som skjedde i rettssalen. Hva de selv mente om forløpet av rettssaken holdt de for seg selv. Denne typen journalistikk har gått helt av moten. Svært ofte dekker mediene bare brokker og biter av en rettssak, innledningsforedragene, noen interessante vitner og prosedyrene for eksempel. Derimot er det blitt vanligere at journalister kommenterer det som foregår i retten. Hvem har hatt en god dag og hvem sliter? Å formidle egne vurderinger er tydeligvis mer interessant enn å formidle hva som virkelig skjer. Det som nå foregår i Oslo tingrett er historisk. Tiltalte har begått en forbrytelse mot oss alle i dette landet og mot de verdier landet vårt bygger på. Rettsoppgjøret må derfor være åpent tilgjengelig for alle. Jeg ønsker å vite hva som skjer i rettssalen og ikke hva journalister og ulike synsere mener om det som skjer.    

Tiltaltes forklaring skal ikke TV-overføres har retten dessverre bestemt. Dermed er det store publikum frarøvet muligheten for å danne seg et eget bilde av mannen og hans forhold til sine forbrytelser. Igjen er vi henvist til informasjon via andre. Det er ikke tilfredsstillende. Norsk presse har skrytt av sin egen 22. juli dekning. Jeg vet ikke om selvrosen er berettiget. Jeg er sterkt i tvil, faktisk. Jeg har en mistanke om at selvsensuren har vært for omfattende. TV2 har, prisverdig nok, laget en ganske omfattende oppsummering av hvordan de dekket terroren de første døgnene. Fremstillingen gir et svært klart bilde av hvor sterkt medarbeiderne var personlig berørt av ABBs handlinger. I oppsummeringen av egen journalistikk skriver TV2 «Den følelsesmessige tilstanden vi var i, påvirket også våre redaksjonelle vurderinger. Det var viktig å erkjenne det.» Det hadde vært interessant som TV2utdypet denne konklusjonen. Debatten om dekningen av terroren har i altfor stor grad dreid seg om hva pressen ikke må gjøre, og i altfor liten grad om hva den må gjøre, ja, er forpliktet til å gjøre. Det er ikke mulig å gi en sannferdig fremstilling av denne type terror eller dekke denne rettssaken uten å støte noen, uten å vekke reaksjoner, uten å provosere og få kjeft. Jeg håper tiden for omfattende selvsensur i norsk presse er over og at den har ryggrad til å forholde seg profesjonelt til virkeligheten også i denne saken. Det synes å være en bekymring for at internasjonale nyhetsmedier vil «gå lenger» enn norsk presse. I denne sammenheng betyr det kanskje at de vil være mer lojale mot sannheten enn sine norske kolleger? I det lengste håper jeg at det skal bli unødvendig å gå til BBC for å få en tilfredsstillende dekning av rettens forhandlinger.