Torry Pedersen har ingen programerklæringer om fotojournalistikken så kort tid etter at han tiltrådte som ansvarlig redaktør, men er opptatt av at nettbrett som iPad er gode verktøy for visuelt drevne historier.
Hans kollega Håkon Borud i Tønsbergs Blad sier at fotojournalistikken opplever en renessanse med nye medier, og særlig på grunn av brettene. Nyhetsleder med ansvar for foto i Bergens Tidende, Anne Britt Kilvik, mener en fortsatt utvikling og forbedring av fotojournalistikken må være veien å gå, ikke minst for å gjøre fotojournalistene bedre i stand til å fortelle den gode historien. Også hun ser helt andre muligheter på nettbrett, ikke minst flermediale saker.
Terje Bringedal, VG-fotograf og leder i Pressefotografenes klubb, er likevel ikke udelt fornøyd.
– Jeg var veldig happy for nettbrettene da iPad kom for noen måneder siden, men nå er jeg mer bekymret. I dag får leserne i for stor grad bare et utvalg av det samme stoffet du finner i papiravisen. Den verste støyen er borte, men det leveres lite eget stoff laget spesielt for tavlene. Du får de samme bildene som i papiravisen, og så noen ekstra. Det holder ikke, mener han.
Kvalitet selger
– Kvalitet har egenverdi, sier Bringedal. Det er derfor avisene satser på magasiner i helgene, når folk har mer tid. Det er også derfor alle vil ut på nettbrett. Der blir bildene, både video og stillbilder, en helt annen opplevelse. Det må vi utnytte, samtidig som vi må kjenne mediets egenart. Mens papiravisen er død dagen etter, gir brettene interaktiv mulighet til å slå opp i det som er skrevet før, og sjekke referanser.
Han mener folk er villige til å betale for gode artikler og gode bilder, men det stiller også større krav til fotografene selv.
– Norske fotografer er slett ikke gode nok, og har særlig mye å lære om multimedier og videofotografering, fortsetter Bringedal. Vi må bort fra forvrengte vidvinkelopptak på video, være mer opptatt av motivene og hva de kan fortelle. Vi må gi bildestoffet stoppeffekt, det må være lettere å oppfatte. Derfor må vi kunne bruke forskjellige bildespråk i en historie på 12 bilder. Vi må lære oss filmspråk anvendt på stillbilder.
Han er også redd for at uengasjerte, etablerte fotojournalister sperrer for de mange nye og engasjerte.
– Det er de unge fremadstormende fotojournalistene som vil berge fotojournalistikken. Men mange av de etablerte er blitt «feite, faste og førti». De må få ut fingeren, de har stoppet utviklingen i norsk fotojournalistikk.
PK-lederen mener at DN, den rosa papiravisen, er ledende i landet på fotojournalistikk.
– Men også Aftenposten satser, jeg tror de vil svinge seg opp til nye høyder. Drivkraften er kvalitet: Det viser at satsing gir resultater, og at pendelen også kan svinge den veien, sier Bringedal.
Fot mye velvære
Linda Bournane Engelberth er blant dem som mener engasjement henger sammen med kvalitet. Hun har jobbet frilans i flere år, men deler seg nå mellom blindernstudier og halv stilling som fotograf i Klassekampen.
– Jeg synes den sterke fokuseringen på livsstil, velvære, gir mindre plass for gode reportasjer og dokumenterende fotojournalistikk. Men det er også gode unntak, for eksempel Dagens Næringsliv. Da jeg bare jobbet som frilanser, tjente jeg bra, men da var det bedre tider. Nå er prisene lavere, det er vanskeligere å leve av å være frilanser. Jeg orker ikke være med på usikkerheten, og bare bli kastet ut i saker jeg ikke har noe engasjement for.
Engelberth fikk stipend av Fritt Ord til et dokumentarprosjekt om norske asylmottak i 2007.
– Det er mitt eget valg å tjene mindre, og jobbe med egne ting. Med engasjement legger vi også mer tid i jobbene, det blir mer kvalitet av det.
Lange fotodokumentarer
Aleksander Nordahl er mannen som har ansvar for bilder og illustrasjoner på rødt papir i DN. Han viser til at DN har både vilje og ønske om å bruke plass på fotodokumentar og bilder.
– I DN lørdag trykker vi like gjerne en 10–15 siders bildedokumentar som hovedsak, som en 10–15 siders gravesak, hvis vi mener det er god journalistikk. Mange journalister kommer med saker vi satser bildemessig på, men vi har også fotografer som vi kobler skrivende journalister på. Folk utenfor vet at vi bruker mye plass på bilder, så jeg får mange henvendelser fra frilansere og byråer. Det handler både om saker som er fullt ferdige, og ideer til reportasjer de vil gjennomføre, og som vi betaler.
– DN bruker mye plass på bilder, vi vil fortsette med det, og tør bruke mye plass på fotojournalistikken. Vi bruker også plass til bildedrevne reportasjer midt i uken. Det kan være livsstilssaker, Etter børs eller utenriksstoff, gjerne tre til fem sider. Det skjer nesten hver dag.
– Men mye spalteplass alene er vel ikke nok? Dere får også skryt for den journalistiske kvaliteten. Hva er hemmeligheten?
– Vi har forandret bildeleggingen av klassiske DN-saker, og fyller ikke spaltene med kjedelige bilder av menn i slips. Vi har 13 fotojournalister på rødt papir, de har svart belte i å se etter annerledes bildeuttrykk på pressekonferanser med tradisjonell næringslivsjournalistikk. Dyktige fotografer kan visualisere og har journalistikken i ryggmargen. DN gjør det bra på papir, og jeg tror at kreative fotojournalister, god presentasjon og en dyktig desk bidrar til dette, sier Nordahl.
– Norsk journalistikk er spesiell. Det som skiller oss er den sterke koblingen mellom tekst og bilder, den finner du ikke mange andre steder enn i Norge og Sverige. Dette kjenner vi også fra den klassiske tabloidjournalistikken: Har du ikke et bilde, så har du ingen sak.
– Du får møte de menneskene journalisten skriver med innlevelse om, og motsatt – du får teksten til det gode bildet, og historien til de samme personene. Derfor er jeg optimist på vegne av fotojournalistikken i Norge.
– Det som skjer nå med nettbrett er minst like viktig som innføringen av fargebildet, hevder han.
Klikkmagnet på byen
I lokalavisen er også kvantitet en styrke. Tønsbergs Blad har også en brettutgave de utvikler, og et svært bevisst forhold til hva de slipper i sine ulike kanaler.
– Vi har aldri levert så mye bilder som nå, sier fotoleder Per Gilding. Han har jobbet i avisen i 26 år.
– For oss er det viktig å ivareta lokalavisens styrke, nærheten til leserne, sier Gilding.
– Denne helgen arrangerte vi for eksempel barneskirenn for mellom 600 og 800 unger, og har lagt ut bilder av hver eneste på nett. Lignende album lager vi i forbindelse med Slottsfjellfestivalen, lokale mosjonsløp og andre arrangementer. Dette genererer enormt med klikk.
– En annen type fotojournalistikk som er viktig for oss som lokalavis, er «Ute på byen», der vi fotograferer og intervjuer folk som hygger seg ute i helgene. Vi har hver helg rundt 100.000 sidevisninger på dette, sier redaktør Håkon Borud.
– Papiravisen har fått mer feature i hverdagsjournalistikken. Folk rekker ikke over alt i helgene. Samtidig skriver vi ikke lenger om bilulykker i papiravisen. På nettet kan vi være mer aktuelle. Vi mener klar prioritering er en viktig årsak til at vi de siste ti månedene har økt fra 18.000 til 30.000 daglige lesere på nett.
Jobber flermedialt
Borud mener fotojournalistikken har utviklet seg kraftig bare på få år.
– Slik den fungerte bare for 5–6 år siden ville den vært død om vi gjorde det samme i dag. Men vi har ivrige fotografer som er opptatt av faget, og alle jobber flermedialt. De raske nyhetene, selv med mobilkamera, og de store sakene det ligger mye arbeid bak, er to sider av fotojournalistikken som er like viktige for oss.
Torry Pedersen er også opptatt av god fotojournalistikk.
– Vi har mange gode bilder i VG, men litt for mange «gubber på stubber». Vi bør ha større ambisjoner om å vri oss mer mot reportasjelegging og fortelle historiene multimedialt. Dette må fotografene beherske. De må skjønne der og da om det er stillbilder eller video som forteller historien på beste måte. Jeg synes vi har sett mange spennende initiativer i VG i det siste som lover godt.
– Er det dette folk vil betale for?
– Hehe, nå har jeg ikke tenkt å bli legendarisk for å ha svart dumt på det spørsmålet eller fastslå at vi bare trenger ti datamaskiner i verden. Mediene sliter ennå med den digitale forretningsmodellen. Vi er i en tidlig fase, der vi må prøve ut mediets muligheter. Tavlene kom til Norge med iPad 30. november i fjor. På de tre månedene som er gått, har det skjedd mye mer med de iPad-utgavene enn det skjedde med nettavisene tre måneder etter at de ble lansert. VG har vel heller ikke vært mest tilbakelente av de norske mediehusene når det gjelder nettbrett.
Serviceavdeling
Pedersen er også opptatt av initiativ fra VG-fotografene.
– Vi må erkjenne at vi kanskje har sett på foto i for mye som en serviceavdeling istedenfor en avdeling som selv prioriterer hva de skal reportasjelegge. Vi har stoff hver dag der journalister bestiller fotograf. Mens vi i mindre grad tar utgangspunkt i at fotojournalistene kommer med en historie eller et tema de vil reportasjelegge, og så kobler på en skrivende journalist. Der har vi en vei å gå.
Slik vi kjenner tavlene i dag, er de gode verktøy for visuelt drevne historier. Og smarttelefonene er blitt viktige nyhetsformidlere. Men vi er svake for å tenke at disse mediene utelukkende appellerer til hjernen og hjertet. Vi har ikke forstått av at disse mediene også i stor grad appellerer til fingeren.
Den etablerte mediebransjen har åpenbart gjort en tabbe, fordi vi ikke forstår godt nok ennå hvordan fingeren er navigatør når vi bruker mediet.
Muligheter i Bergen
I Bergens Tidende er brettutgaven fremdeles under utvikling, og fotoleder Anne Britt Kilvik vil heller snakke om mulighetene enn om konkrete planer.
Hun sier at fotojournalistikk må være en viktig del av det nye mediet, og ser fram til å utnytte avishusets kompetanse på stillbilder, video og grafikk. Hun rår over 15 personer i fotoavdelingen, inkludert bilderedigerere. BT har også fem videojournalister med TV-bakgrunn, som i dag jobber på nett.
– Vi er kjent for den gode fotojournalistikken, vi kan utvikle og forbedre den. Det må være veien å gå, tror hun.
Fast ansatte eller frilansere?
Kilvik mener at fotojournalistikken må være med i arbeidet fra tidlig i idéutviklingen for at en sak skal bli best mulig. Derfor er hun glad for å ha en såpass stor fast stab.
– Det er vanskelig å få til gode arbeidsrutiner hvis det hele tiden er nye folk, vi jobber aktivt med arbeidsformen. Fotografene vil gjøre en bedre jobb hvis de kan delta mer. Du får et eierskapsforhold til saken du jobber med i team. Nå jobber vi mye mer på sikt, og involverer folk. Det gir kvalitet, og kan vanskelig skje uten at folk er i huset.
Marte Christensen har vært frilanser i ti år, og opplever de siste to årene som knalltøffe.
– Jeg kom tilbake fra mammapermisjon i mars 2009, midt i finanskrisen. Da opplevde jeg at alle dører var stengt, og kolleger mistet jobber. Jeg tror ikke kolleger som har vært fast ansatt i 10–15 år forstår hvor vanskelig det kan være å komme seg inn for en frilanser eller en nyutdannet. Jeg måtte se etter gode alternativer som gjorde at jeg kunne fortsette å jobbe med fotojournalistikk, derfor tok jeg deltidsjobb som fotolærer ved siden av frilansingen.
– Anbefaler du elevene å begynne i yrket?
– De er heldige som kommer nå, de kommer til en ny tid, og har teknologien i hendene på en helt annen måte enn vi som bare er 10–12 år eldre enn dem. De unge kommer til et vindu for fotojournalister, hvis mulighetene blir utnyttet. Men jeg legger ikke skjul på det er tøft, så jeg sier de bør være 110 prosent tent for å velge dette yrket.
Spisskompetanse
I DN har de fast ansatte fotografene mye erfaring, og det er en viktig ressurs. Men de ser også verdien i å bruke spesialister blant frilansere.
– Jeg tror ikke forholdet mellom frilansere og fast ansatte vil endre seg mye. Vi trenger begge deler, sier Nordahl.
– Det handler om én ting: God journalistisk teft, å være en god journalist. Det er ekstremsport å drive fotojournalistikk for næringslivet. De erfarne kan mye om den komplekse hverdagen i bransjen, og hadde ikke de vært her, ville vi aldri fått det til. Et langt liv i pressen er ekstremt viktig for kilder og nettverk i næringslivet. Vi har fotografer som de skrivende journalistene kommer til for å få kontakt med de beste kildene.
Nordahl er også opptatt av å la folk holde på med det de er gode til, også om de ikke er ansatt.
– Vi sendte Thomas Kleiven, som hadde vært utplassert hos oss som fotojournaliststudent, til å lage vår skiguide. Det gjorde vi fordi han hadde spisskompetanse på å kjøre ski og fotografere det som få andre.
Stor fotoavdeling
I VG får de høre av utenlandske kolleger at de må ha «verdens største avdeling ansatte fotografer». 20 fast ansatte pluss stringere på kontrakt i flere byer.
– Kommer VG til å erstatte de ansatte med frilansere slik vi ser i mange europeiske land, Torry Pedersen?
– Det foreligger ingen planer om det, men vi blir heller ikke flere. Spørsmålet om det påvirker kvaliteten er komplekst. På den ene siden kan sultne frilansere stå på hele tiden, på den andre siden kan også trygghet skape grunnlag for å ta gode bilder. Generelt er jeg tilhenger av den norske måten å organisere arbeidslivet på.
Ikke desto mindre avsluttet VG nylig kontraktene med stringerne i Berlin, Stockholm og Paris, mens kontraktene i New York og London blir utlyst på nytt. Paris-stringer Jørgen Braastad regner derfor med å måtte flytte og satse på frilanslivet i Norge. Han har siden nyttår merket at budsjettene er blitt mye trangere.
– Her i Frankrike er nesten alle frilansere, jeg er redd det går den veien i Norge også. Det er viktig å kunne spille inn ideer, og ha tilknytning til redaksjonen. Ikke alt kan dreie seg om penger, eller å selge seg inn.
