– Et skandaleblad for akademia. Det kunne vært noe! Et slikt blad ville jeg sikkert ha lest, smiler Agnes Ravatn.
Men foreløpig mangler et slikt blad i norske bladhyller, og den 28-årige journalisten og forfatteren har derfor i stedet pløyd seg gjennom mer enn 60 blader, mens hun har notert og reflektert. Nå deler hun sine opplevelser med oss i boka «Folkelesnad».
– Ukepressen hadde nesten 27 millioner lesertilfeller i fjor. Det er et enormt tall, og jeg fikk lyst til å se nærmere på hva det er folk i Norge faktisk leser, forklarer Ravatn.
Hytteleseren Agnes
Dermed gravde Dag og Tid-journalisten seg ned i noen måneder med kvinne- og manneblader, helse- og interiørblader, mat- og jaktblader, porno- og kjendisblader og hva-det-nå-måtte-være-blader på fanget. Resultatet ble en artikkelserie i Dag og Tid, som i en litt omarbeidet form nå foreligger i bokform.
– Det finnes et hav av blader, og siden jeg ikke kunne lese alt valgte jeg ut de bladene jeg betraktet som de mest sentrale og mest interessante innenfor ulike kategorier, forteller Ravatn, som i sine refleksjoner har tatt utgangspunkt i «jeg»-leseren.
– Jeg er en av disse hytteleserne, som kan plukke opp et blad foran peisen, men som sjelden kjøper noe. Sånn sett er jeg langt utenfor målgruppa, og jeg har derfor lest bladene som en utenforstående. Det er mine tanker og refleksjoner, fra mitt ståsted, som kommer til uttrykk i boka.
Pur dumskap
I «Folkelesnad» har Ravatn delt inn bladfloraen i 14 ulike kategorier, og reflektert over hver av dem i hvert sitt kapittel. Og i kjent Ravatn-stil krydrer hun sine observasjoner med treffsikker, og ofte også krass, humor.
– Latterliggjøring faller meg naturlig, men refleksjonene er ikke bare ren ironi. De er basert på en genuin interesse for å lese blader som jeg har hatt siden jeg var liten, hevder forfatteren som har utstyrt sin essaysamling med undertittelen «Sivilasjonskritikk på lågt nivå».
Og «lågt nivå» synes også å kunne stå som en sammenfatning av hennes vurdering av innholdet i flere av publikasjonene.
– Mange blader framstår som pur dumskap, men som leser har vi kanskje ingen grunn til å klage. Alle forlagene bruker jo formuer på markedsanalyser og skreddersyr bladene for bestemte lesergrupper. Så leserne får kanskje de bladene de fortjener.
Høghæla og lågpann
Når det gjelder kvinneblader fortjener leserne åpenbart svært lite, skal vi tro hennes analyse. I hvert fall kårer hun disse bladene til ukepressens «verstinger», i skarp konkurranse med kjendisbladene.
– Siden jeg har lest kvinneblader hele livet er jeg ikke overrasket, men like fullt oppgitt. Må de være så blottet for ambisjoner? Sminke, mote, ta seg godt ut. Er det virkelig alt i en kvinnes liv? Spør Ravatn og søker litt trøst i livsløpet for kvinnelige bladlesere.
– Det er heldigvis en litt beroligende kurve på veien fra jentebladene til de tradisjonelle familiebladene. I jentebladene får vi tips om hvordan man skal piffe seg opp for å få tak på gutta. I kvinnebladene går man hakket videre, i Elle med en mitraljøse av sex og sminke. Mens man i de gamle ukebladene endelig har resignert, slik at skjønnhetstyranniet der er blitt langt mer avslappet.
Puppedamer og damer uten humor
Manneblader med puppedamer beskyldes ofte for å redusere kvinnen til et sexobjekt. Men Ravatn mener kvinnebladene er verre.
– Kvinnebladene er kjønnskonservative og dumme. De mangler humor og forfekter det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret på alvor, mens mannebladene i langt større grad har humor og leker litt med kjønnsrollene, hevder hun. Og trekker fram pornobladene som en positiv overraskelse.
– Det var den kategorien som forundret meg mest. De preges av et rett fram ståpåhumør og er utstyrt med en ekstremt stor jovialitetsfaktor!
Kapitalistisk korttidsminne
Agnes Ravatn fikk mye oppmerksomhet da hun i 2007 romandebuterte med «Veke 53». I fjor fikk hun smake på en annen type oppmerksomhet, da hun gikk på en skattesmell på 170.000 kroner.
«Typisk kunstnarar å tillate seg å vere økonomiske idiotar», kommenterte hun sin egen finanskrise med til Bergens Tidende. Og retter samtidig fingeren mot pengebladene, som synes å ha glemt den store finanskrisen.
– Jeg hadde nok forventet et litt mer selvkritisk blikk i disse bladene, i kjølvannet av finanskrisen og alt den førte med seg. Men det er åpenbart at pengegutta nødig vil stå fram som noen festbrems, for innholdet i disse bladene er blottet for kritisk blikk og framstår heller som rene reklamebrosjyrer for bedrifter i næringslivet, sier Ravatn, som likevel mener at det mest ekstreme lesestoffet er det kjendisbladene som byr på.
– Det er virkelig siste stopp på kurven, der hvor alt har raknet. Der er det «gidder ikke gjøre noe med eget liv, så nå kan jeg lese om andre» som gjelder. Men det er interessant å se hvordan innholdet preges av at vi liker å beundre stjerner, samtidig som vi liker å se dem snuble. Det er totalt umoralsk på en ekstremt folkelig måte, sier Ravatn som ser enda en grunn til å ikke kjøpe disse bladene.
– Altfor mange av kjendisene de skriver om er så altfor kjedelige. Tenk så mye morsommere det kunne bli om vi fikk et sladreblad for akademia, med Helene Uris skjønnhetstips og paparazzier utenfor Litteraturhuset og på Blindern. Da tegner jeg abonnement!
/
(Stavefeil rettet etter publisering.)
