Det er fortsatt tidlig kveld, og jeg har ikke vært lenge på jobb når døra går opp og en godt voksen kar kommer inn i lobbyen. Jeg ser på blikket hans, det ustø ganglaget, og jeg tenker med meg selv at nå er det på’n igjen.
Han ser ikke meg der jeg sitter i hjørnet mitt bak resepsjonen. I stedet setter han kursen mot noen høye herrer fra Aker som sitter rundt et av bordene i lobbyen. Han babler noe usammenhengende om at han trenger hjelp. En taxi. Herrene sier at han må spørre i resepsjonen, men jeg er allerede på beina for å hindre ham i å plage gjestene våre ytterligere.
Vi er ikke ferdig med Sofienbergparken, Ali Farah og Erik Schjenken ennå. Dagbladet er i tingretten dømt til å betale oppreisning til Schjenken for å ha trykket en rekke ærekrenkende utsagn, men dommen blir anket. Hva som blir det endelige resultatet, er det altså for tidlig å si.
Mye er allerede skrevet om dette, av bedre folk enn meg, men jeg klarer ikke dy meg. I omfang og interesse er det vel en av de største nyhetene vi har hatt her i landet de siste årene. Sofienbergparken er først og fremst en tragedie for alle involverte, men saken er også svært interessant. Hvordan kunne det gå så galt? Hvorfor gikk det som det gikk? Hvorfor var det ingen som evnet å ta et steg tilbake og tenke seg litt om. Spørre om hva som egentlig skjer her? Hva er det vi driver med? Hvorfor vekker saken så sterke følelser på alle kanter?
Alle husker vel hvordan fordømmelsen av ambulansepersonellet som forlot Ali Farah er unison helt opp på regjeringsnivå. Pressen lukter blod, og en mann med 10.000 oppdrag uten anmerkninger, blir ødelagt. (Hvordan går det forresten med kollegaen hans?) Åtte måneder senere står han fram i Aftenposten og forteller sin historie. Dermed snur stemningen. Nå er det Ali Farah, Kohinoor Nordberg og støttespillerne deres som får skyllebøttene. I hvert fall i anonyme kommentarfelt og diskusjonsfora. Det hjelper lite at Farah skriver en interessant, men ikke særlig klok, kronikk i Ny Tid. Så blir Dagbladet dømt i Oslo tingrett, og nå er det pressen som får kjørt seg.
Og jeg tenker at selv om mye av kritikken kan være både rett og rimelig, så har den også vært blåst opp utover alle proporsjoner uansett hvilken retning den har hatt. Det var en feilvurdering å forlate Farah i parken, men alle med en jobb der man av og til kommer i kontakt med rusede og aggressive personer, har antakelig en viss forståelse for hvorfor det kunne skje. Og at konklusjonen om at Ali Farah var ruset og aggressiv antakelig var en langt viktigere årsak til feilvurderingen enn hudfargen hans. Hvorfor var det tilsynelatende ingen i pressen som klarte å tenke den tanken litt lenger ut?
Det er neppe noen grunn til å bruke mye tid på de mer eller mindre anonyme folkene i kommentarfeltene som freste av sinne mot Farah og Nordberg da saken snudde. Men sinnet overrasket meg, selv til anonyme kommentatorer å være. Uansett hva man ellers måtte mene, burde det ikke være vanskelig å forstå at Farah og Nordberg var sinte og ønsket å gi uttrykk for det?
Mye av kritikken mot pressen er jo på sin plass, for all del, men igjen. Jeg forstår hvorfor det ble som det ble. Saken så unektelig stygg ut. En feilvurdering ble gjort. Vitner ropte om rasisme. Det fantes en kobling til Boot Boys. Lydloggen kunne oppfattes som ubehagelig. At man overdrev rasismebeskyldningene, ja visst, men samtidig var det sporet både naturlig og nødvendig å følge opp.
Vi møter folk med forutinntatthet hele tiden, Ofte har vi rett, men noen ganger tar vi feil, med fatale resultater. Ambulansepersonalet så en ruset og aggressiv mann som hadde vært involvert i slåssing. Pressen så både personlig og institusjonell rasisme. De som nå kritiserer pressen, ser en flokk med kyniske og hjerteløse mennesker som heller vil ha blod og rasisme enn sannheten. Kritikken må komme, det er greit. Men jeg tror at om du spør en hvilken som helst journalist hva som foretrekkes av sensasjonsoppslag basert på løgn, eller sannheten, så vil svaret bli sannheten.
Før fyren har rukket å snu seg mot resepsjonen, er jeg borte hos ham og spør om jeg kan hjelpe ham med noe. Han snur seg mot meg og griper hardt rundt overarmen min. Han vil ikke slippe. Du må hjelpe meg, sier han.
Han lukter ikke alkohol, men virker ganske utafor. Forvirret. Han vil ikke slippe armen min.
Du må hjelpe meg å få tak i en taxi, sier han. Broren min er død!
