Skremmende hat

Terroristen som drepte minst 91 76 mennesker på Utøya og i Regjeringskvartalet i går, handlet ut fra et nesten uforståelig hat.

Den siktede, Anders Behring Breivik (32), framstår som en belest og skolert høyreekstremist med en voldsom aggresjon mot islam og mot den norske modellen for toleranse og integrering.

Breivik har tilsynelatende ytret seg mest aktivt på nettstedet document.no. Der har han utviklet og formidlet sine forestillinger om at radikale islamister kan ta makten over Norge og Europa med “multikulturalister” som medhjelpere.

Han omtaler Gro Harlem Brundtland som “landsmo(r)der” og venstreradikale antirasister som “Stoltenberg jugend”. Brundtland talte på Utøya noen timer før det feige og fryktelige massedrapet på mist 84 unge mennesker som var samlet for å diskutere politikk i fredelig lag og dyrke vennskap.

Document.no er et innvandringsfiendtlig forum som etter hvert har utviklet seg til et arnested for galopperende muslimfrykt, dystopiske forestillinger om sivilisasjonens og frihetens undergang og politiske vrangforestillinger om hvordan politikere og medier sammensverger seg for å gjøre dette mulig.

Jeg kjenner noen av dem som har drevet fram nettstedet, blant dem redaktør Hans Rustad. Jeg oppfatter dem som aktverdige mennesker på alvorlig villspor, og har noen få ganger forsøkt å gå i rette med dem.
Selv tror jeg de har vært fullstendig ukjent med Breiviks onde planer og voldelige ambisjoner. Det er heller ikke min oppfatning at de har noen indirekte “skyld” i drapene. Den hviler på dem som krysser grensen fra ord til vold.

Men det betyr ikke at document.no er uten ansvar for hvordan debatten om innvandring utvikler seg. Tonen er alltid dyster, og ofte hysterisk på grensen til hatsk. Iveren etter å tolke enkeltstående hendelser inn i skremmende mønstre, er stor.

Det er ubehagelig å lese debatten der, og flere av oss som fulgte nettstedet, har forlengst sluttet.

Redaksjonen har bidratt til å dyrke denne voldsomme ensidigheten. Det er uansvarlig og har trolig betydelig påvirkningskraft blant dem som isolerer seg fra andre inntrykk.

De nærmeste dagene, ukene og månedene må vi i Norge diskutere hvilke lærdommer som kan trekkes av terroren. Selv heller jeg i det første døgnets tilstand av forferdelse og sorg at vi må spørre oss om det kan være farligere enn vi har forestilt oss å utvikle politiske “gettoer” der likesinnede med ytterliggående oppfatninger heier hverandre frem i et ordskifte med ytterst få motforestillinger eller grenser.

Vi må også snakke sammen om selve dystopiene. Frykten for islam og “eurabia” næres av folk som leser vår virkelighet på en veldig enøyd måte. De forstørrer alt som skremmer, dyrker sammenhenger der de kanskje ikke finnes, og lukker tilsynelatende øynene for alt som er positivt i det flerkulturelle Norge.