Å gå i seg selv

Å gå i seg selv

– Jeg håper vi kan få en diskusjon om hvordan journalistikken virker.

Det tjener til medienes ære at de ikke har gått inn på Anders Behring Breiviks idé om å angripe SKUP-konferansen. Det høver seg ikke med et tenk hvis, når det fins et AT som er så voldsomt.

Likevel, den tanken, den også, har jeg tenkt. Jeg har tenkt på folk jeg kjenner som har vært på SKUP, som skal dit, på hvordan det kunne vært redaksjoner over hele landet som ble rammet, på hvordan avisene og debattene da hadde sett ut. Men det skjedde ikke, det var noe annet som skjedde.

Og nå snakker vi om hvordan vi skal diskutere det flerkulturelle samfunnet vi lever i. Politikere må skjerpe seg, nettdebattanter skal tenke seg om, vi går rundt og sier til hverandre at heretter skal vi ikke la skit stå uimotsagt. Ingen ser ut til å nevne journalistene. Journalistikken etter 22. juli blir diskutert, men hva med den før?

Journalister er medansvarlig for hvordan folk oppfatter samfunnet. Er samfunnet vårt godt? Hva er problemene? Hvor store er de? Hvilke forslag fins til hva skal vi gjøre med dem?

Journalistikken har de siste årene skapt et inntrykk av at en av de viktigste diskusjonene om hvordan vi lever sammen er hva folk har på hodet sitt. Hvorfor noen tar på seg tørkle over håret er et interessant spørsmål, viktig også – særlig for den som har det på, men hvor hyppig skal det tas opp i avisartikkel, hvor ofte skal den konflikten dras frem slik at jeg får tilbud om at dette er noe jeg kan irritere meg over, hva andre har på hodet? Når bidrar journalistikken til å løfte frem konflikter og når byr den oss irritasjoner vi ikke hadde fra før eller forsterker de konfliktene som eksisterer?

Hvor mange saker må jeg lese om folk som er bekymret for hygienen i svømmebassenget hvis det er en svømmer der med en kvadratmeter mer tøy på seg enn det jeg pleier ha selv? Hvorfor inneholder ikke artikkelen også faktainformasjon om hygienespørsmålet, ikke bare politikerens påstand? Hvorfor får politikeren dytte hygienesaken foran seg mens han raser om særbehandling uten oppfølgingsspørsmål? Men så har journalisten gjort jobben sin og bidratt til at vi tør ta debatten og saken skal leveres om en time og politikeren kan svømme videre i det svømmefeltet som gir særbehandling for den som svømmer raskt. Det er alltid de andre som krever særbehandling.

Det er de andre som har hodetørkle på seg, det er vi som går med sko som ødelegger føttene, men vi har våre grunner, vi snakker ikke så mye om dem, vi har jo holdt på med det så lenge, dessuten er det oss. Hva gjør dette med muslimen på 15 som vi dytter ut av vi-et vårt. Det fins dem som går i forsvar og som tar på seg hodetørkle selv om mor tok det av. Og så fins det unge menn som reagerer med å vende seg bort fra storsamfunnet og lage sin egen subkultur.

Jeg sier ikke at vi skal være stille om hva vi har på hodet, men også journalistikken er med på å drive frem konflikter, skape det rommet som gjør at det blir kan bli fristende å vise handlekraft  og foreslå nye forbud.

Journalistikken har mange arbeidsoppgaver. Den skal vise oss uenighetene som fins i samfunnet, men den har også makt til å påvirke hva vi oppfatter som vanlig, den har delansvar for hva vi syns er viktig og den påvirker hvem vi mener er med i gjengen vår og hvem som er utenfor.

Det er for lettvint å kjøre kunnskapsløst spissa enkeltsaker og veie det opp med årlig statistikk og en forsker i P2.

Det er oss og så er det de andre. Vi tegner en mental ring rundt en gruppe. Noen er innafor, de andre er utafor. Det er ikke tilfeldig hvor vi setter streken og vi kan alltid gjøre denne ringen videre eller mindre. Snakker vi om menn eller innvandrere eller muslimer eller somaliere? Aftenposten skriver at det er innvandrere som står bak alle overfallsvoldtektene i Oslo.

Ti kvinner i året blir drept av hvithudede norske menn som føler at de eier kona eller kjæresten. Det fører likevel ikke til noen allmenn diskusjon om kulturen vår.

Likevel er det unge kvinner som er redde for brunhudede menn som voldtar jeg leser mest om i avisene. Avisene bygger opp om idéen: Jeg er redd, det må jo være farlig.

Vi kan alle tenke oss om, den erfarne journalisten med rutine og meninger og den nyutdannede  som noen ganger gjør jobben slik det virker som den skal gjøres. Er det noen andre spørsmål jeg kan stille på morgenmøtet? Fins det et spørsmål du brenner inne med når du sitter foran intervjuobjektet ditt, eller et du ikke vil stille likevel? Skulle du spurt en helt annen?  Er det noe jeg kan gjøre bedre etter 22. juli?

Jeg håper vi kan få en diskusjon også om hvordan journalistikken virker. Carl I. Hagen sier han ikke vet hva det betyr å gå i seg selv. Men vi andre kan jo holde på med det.

Annonser

Ledige stillinger:

Les også

Flertallet i utvalget følte med klager, men VG fikk bare mindretallet mot seg. 

Men fikk påtale for argument om at feil og mangler skyldtes at redaksjonen hadde hatt dårlig tid.

Mathias Fischer skriver om politikk, selv om han ikke skulle det. PFU gir Bergens Tidende kritikk.