Er det sant?

I åpningen av sin store bok “Kongo”, forteller den belgiske forfatteren og journalisten David Van Reybrouck om sitt møte med den gamle kongoleseren Nkasi i 2008. Nkasi forteller at han er født i 1882 og altså 126 år gammel.

Det er en oppsiktsvekkende påstand hvis den er sann, og den er vanskelig å etterprøve. Men Van Reybrouck gjør et prisverdig forsøk og leder leserne gjennom et flettverk av den gamle mannens erindringer fra kolonitidens start i Kongo. Disse holdes opp mot historisk dokumenterte fakta, andre personers fødselsår og livløp. Konklusjonen er med hensikt usikker, men holder åpent at forfatteren kan ha møtt et øyenvitne fra årene like etter Henry Morton Stanleys ekspedisjon tvers gjennom Afrikas hjerte.

Sånn kan det gjøres når man skriver bok, er dyktig og har tid til rådighet. Nyhetsmedier er annerledes, og selv dyre tv-produksjoner kan ta lett på å sjekke opplysninger som er med på å løfte produktet. Det ble tydelig da villmarkshelten Kristoffer Clausens pinlige hotellopphold og handleturer til Nordby under sitt ensomme år i naturens vold, ble avslørt i Dagbladet.

Avisa selv, VG, TV 2, NRK og BT var blant mange som gjenga Clausens eventyrlige beretning fra høyfjell og skog uten forbehold. Produksjonsselskapet som laget tv-serien for TV 2, har ifølge Kampanje  vært villig til å jukse litt med filmen. Men heller ikke de skal ha visst at “Årets Villmarking” tok seg mange avstikkere til sivilisasjonen.

Evnen til begeistring er blant menneskets finere egenskaper. Men den kan som kjent også føre galt av sted, og blant dens første ofre er den sunne skepsis. Godtroenhet har også en “kommersiell” side. Vi blir fortest blinde for svakheter i fortellinger vi gjerne vil videreformidle, og godtar enkildeberetninger om bragder og ydmykende opplevelser med pinlig få forbehold. Det er knapt noen journalist som ikke har gått i denne fellen, men svakheten ligner på lysten til å etablere sosiale relasjoner via positive budskap, og er kanskje ikke et rent mediefenomen.

Det går uansett på troverdigheten løs når medier rutinemessig kolporterer fantastiske fortellinger kritikkløst. Løsningen må være å tøyle både lysten til å bli likt og fristelsen til formidle historier man ikke tror helt på selv. En gradvis avvenning er trolig å anbefale. Man kunne begynne med å trappe ned på sitatsaker fra Daily Mail og andre kilder VG med flere må sprinkle med et “skal ha” i annethvert avsnitt for å signalisere at dette er journalistikk man ikke trenger ta helt på alvor.

Faren er selvsagt at slike selvkritiske øvelser kan utgjøre en trussel mot det gode humør, både i redaksjonen og blant leserne, som nok også vet at ikke alt skal tas helt bokstavelig. Gravalvor selger naturlig nok ikke aviser. Det er likevel noe å vinne på å holde journalistikkens nøkkelspørsmål “men, er det sant”, bedre i hevd. 

(Leder i Journalisten nr. 14 2011)