Analytikerne Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal fra strategisk analysegruppe ved Oslo politidistrikt, loser oss gjennom en uendelig lang korridor og inn på et tett møterom uten vinduer. Her mottar vi en flom av tall, fakta og tolkninger.
– Medienes voldsomme oppmerksomhet rundt overfallsvoldtekter har uheldige følger, oppsummerer Sætre og Grytdal. De ber journalister og redaktører om mindre sensasjonsjournalistikk og større nøkternhet.
– Det er ikke rart folk blir redde. Jeg oppfatter at det er sensasjonsjournalistikken som er ute og går. Hver gang vi presenterer en rapport, kommer det en bølge med voldtektsoppslag i mediene. Stor medieeksponering gir i sin tur en forventet vekst i antall anmeldelser. Dette betyr ikke nødvendigvis at antall begåtte voldtekter øker, sier Sætre.
Stor kunnskap
De to analytikerne har erfaring med voldsforskning tilbake til 80-tallet og sitter trolig på den største statistikkunnskapen i Norge når det gjelder anmeldte voldtekter. De har bidratt til Oslo-politiets voldtektsrapporter i 2000, 2001, 2004 og 2007, og i mai i år publiserte de “Voldtekt i den globale byen”. Den er basert på samtlige 189 voldtektsanmeldelser i Oslo i 2010. Mørketallene er antakelig store, anslått til rundt 90 prosent.
Strategisk analysegruppe ble etablert i 1999. Siden den gang har Grytdal utarbeidet samtlige av gruppas rapporter om voldtekter i Oslo, i samarbeid med Sætre og andre kolleger. Den erfarne eksperten på straffesaksregisteret foretrekker lavmælt kommunikasjon og lar i stor grad sosiologen Sætre føre ordet.
– Jeg ønsker ikke å bli fotografert, slår Grytdal fast, uten å la seg rokke av argumenter som at leserne vil føle et behov for å se ansiktet bak uttalelsene.
Slår alarm
Overfallsvoldtekter og drapssaker har preget det norske nyhetsbildet i høst, i en grad vi sjelden eller aldri har sett. Oslo har fått en ny betegnelse: Voldtektshovedstaden. Statistikken viser imidlertid at antall voldtekter per innbygger var lavere i Oslo enn i Stockholm og København i 2010.
Ifølge mediene er byen preget av frykt og politikerne krever handling fra politi og justismyndigheter. Justisminister Knut Storberget kalte voldtekt nesten-drap og understreket at kvinner skal kunne bevege seg trygt i Oslo.
Analytikerne ber mediene være nøkterne og konsistente når de bruker fagfolk til å beskrive virkeligheten. Ofte baserer de seg på ulike definisjoner. Sætre og Grytdal mener det er feil å fokusere så mye på overfallsvoldtekter. Statistikken viser nemlig at langt de fleste voldtekter skjer som resultat av en seksualkultur med festing, høyt alkoholkonsum og stort sexpress.
Monsterbilde
Sætre og Grytdal er samtidig frustrert over det de opplever som en forenklet fokusering på gjerningsmennenes etniske bakgrunn som årsak til overgrepsatferd. De oppfordrer alle til å slutte å legge slike ensidige forklaringer inn i voldtektene. Samfunnet vet rett og slett for lite om sammenhengene til å trekke konklusjoner, sier de, og kritiserer mediene for å tegne et monsterbilde av asylsøkere og personer med utenlandsk opprinnelse.
Sætre: – For meg er etnisitet i seg selv en meningsløs kategori. Oslo er en global by og folk kommer fra forskjellige steder. Men vi aner ikke om dette har med overgrepsatferd å gjøre. Det kan like gjerne handle om traumatisk barndom, ensomhet, mangel på tilknytning til arbeidslivet eller at det norske samfunnet er kaldt og lite inkluderende. Det er noen, veldig få, gjerningsmenn som har begått mange overfallsvoldtekter. De har ofte en psykiatrisk diagnose og fungerer veldig dårlig sosialt. Det kan også være en komponent at jenter lettere anmelder personer med annen etnisk bakgrunn, fordi de er påvirket av det mediene formidler.
Ikke bekymret
– Så det er ikke monstre ute i gatene?
Sætre: – Nei, det er sjelden vi opplever personer som er så ute av kontroll.
– Men ville dere vært trygge hvis dere hadde vært unge jenter?
Grytdal: – Jeg håper det, men jeg tilhører jo ikke den gruppa. Og det ville jeg jo ikke vært på grunn av det jeg leser i avisene. Jeg skjønner godt at folk blir redd av medieomtalen. Frykten er basert på det man leser i avisen. Men mange unge jenter skjønner nok at det er en overfokusering.
Sætre: – Vi har lest alle anmeldelsene og vet at faren er knyttet til spesielle livssituasjoner og livsstiler. Derfor er vi ikke bekymret. Jeg blir virkelig lei meg av frykten mediene har skapt.
Talltull
I 2007 ble det anmeldt 33 overfallsvoldtekter og forsøk på slike overgrep i Oslo, mot 24 i 2010. Ifølge en kartlegging VG har gjort var det 15. november anmeldt 118 overfallsvoldtekter i Norge, derav 55 i Oslo. Alle kjente gjerningsmenn i Oslo har ikke-vestlig bakgrunn. Dette er ikke riktig bruk av tall, mener voldsforskerne.
Overfallsvoldtektene i 2010 omhandlet kun fem identifiserte, unike gjerningspersoner. Disse hadde utenlandsk opprinnelse, men to var svært unge (under 18 år) og to hadde alvorlige psykiatriske diagnoser og kan ikke regnes som representative for sin etniske kultur, skriver Sætre og Grytdal i 2010-rapporten. To av dem var dessuten født og oppvokst i Oslo.
Sætre: – I år vil anmeldelsene gjelde langt flere voldtektsforsøk enn tidligere. Journalistene må være oppmerksomme på at det er noe som heter institusjonelle arbeidsbegreper. De kan variere i forhold til de kategoriene vi opererer med i vår statistikk. For eksempel trenger vold- og sedelighetsseksjonen i politiet arbeidsbegreper til sin førstesortering av handlinger, for å utløse de riktige etterforskningsskrittene. Så kan det komme opplysninger som gjør at en sak endrer karakter, forklarer Sætre.
En anmeldt overfallsvoldtekt kan derfor til slutt ende som en relasjonsvoldtekt eller et forsøk på ran, forklarer de to forskerne.
– Det kan bli utrolig mye kluss hvis ikke journalistene bruker samme type definisjon som oss når de henvender seg hit. De noen og femti tilfellene man nå snakker om baserer seg på førstesorteringen. De kan ikke sammenlignes direkte med de 24 overfallsvoldtektene vi har analysert i rapporten fra 2010, legger Sætre til.
– Overdriver
I rapporten fra 2010 skrev Sætre og Grytdal at det ikke er grunn til alarmberedskap. De er ikke spesielt skremt over det høye antallet anmeldte overfallsvoldtekter i år.
– Er det en konklusjon dere står fast på etter høstens hendelser?
Sætre: – Det er veldig vanskelig å si det på den måten. Enhver voldtekt er en tragedie. Men slik jeg tolker situasjonen nå, så er det først og fremst antall anmeldelser som er økt. Ut fra tallene kan vi for eksempel ikke se at dette skyldes en overgriper som er veldig aktiv. Det kunne ha forklart at det er en økning i reelle voldtekter.
– Men med de tallene vi har sett i høst, mener dere fortsatt at mediene overfokuserer på overfallsvoldtekter?
Begge nikker.
Sætre: – Vi har opplevd brå endringer før, og sett at medieomtalen og antall anmeldelser har økt kraftig i kjølvannet av voldtektsrapporter. Dette slår ut for alle typer voldtekt. En del av de anmeldelsene vi ser nå handler om hendelser som har skjedd på et tidligere tidspunkt. Noe er økning i andelen anmeldte forsøk på voldtekt, som kan tyde på økt sensitivitet og frykt. Samtidig må vi ikke bagatellisere det som skjer.
Medienes jobb
Men midt i statistikkflommen, er det ikke uansett medienes oppgave å påpeke en skremmende økning i registrerte overfallsvoldtekter og overrepresentasjon av utenlandske gjerningspersoner? Både for å advare befolkningen og for å forsøke å belyse hva som skjer? “Det burde være en selvfølge at vi skulle kunne bevege oss ute både her og andre steder uten å bli utsatt for voldelige handlinger”, lyder et typisk innlegg i debattforaene.
I mediedebatten i høst har sosiologen Kjetil Rolness påpekt at personer med bakgrunn fra Afrika, Asia og Midtøsten utgjør 12 prosent av Oslos befolkning, men samtidig hele 49 prosent av voldtektsmennene.
– Journalistene må jo forholde seg til tall som forteller om en slik overrepresentasjon?
Sætre: – Det er lagt mye inn i dette med overrepresentasjon. Det er kjønnet mann som er mest overrepresentert. Så følger ung alder og deretter etnisitet. Men dette sier jo ingenting i forhold til voldtekter, uten at vi vet mer om hva det er med disse kjennetegnene som slår ut i overgrepsatferd. Vi må ha inn noen teorier om hvorfor og så undersøke dem. Dette er det forsket lite på. Våre tall kan ikke si noe om årsak og virkning. De sier noe om hvordan bildet ser ut, men ikke hvorfor.
Fremmedfrykt
– Sier statistikken fra i høst noe annet enn tallene fra 2010 om gjerningspersonene bak overfallsvoldtekter?
Grytdal: – Det vet vi ikke ennå. Ting tar tid. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for en voldtektssak er 250 dager. Vi kan ikke bruke dataene eller gjennomføre analyser før straffesakene er utredet ferdig og alle avhør er tatt.
Analytikerne viser til at i alt tre fjerdedeler av de 152 kjente gjerningsmennene som ble anmeldt i 2010 har europeisk statsborgerskap, i all hovedsak norsk. Halvparten har etniske røtter i Europa og igjen hovedsakelig Norge.
– Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologiskforskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller, konkluderer Sætre og Grytdal.
Ikke lydhøre
– Er det spesielle medier dere er misfornøyd med?
Sætre: – Jeg har en oppfatning om det selv, men vil ikke si det. Det har vært noen som har ringt hit som har vært umulig å snakke med. Min erfaring er at noen rett og slett ikke er lydhøre for saklige kommentarer, hvis de er med på å dempe budskapet. Noen har da bare lagt på.
– Har det skjedd mange ganger?
Sætre: – Det er ikke vanlig, men det har vært flere tilfeller.
Grytdal legger til:
– Vi er ikke vant til slik oppførsel. Jeg gir tall til journalister, som så sier at “Da har jeg ikke noen sak, da…”.
