Feilslått balanse

- En del av journalistikkens ABC er å intervjue ulike kilder for å finne motargumenter som kan balansere en sak. I klimadebatten løser mange journalister dette ved å intervjue en klimaskeptiker straks de har en sak som forteller om menneskeskapte klimatiske endringer. Men dette er helt misforstått, sier Per Espen Stoknes, psykolog, klimaforsker og førstelektor ved BI.

 Han peker på at det ikke blir noen balanse ved gjentatte ganger å konfrontere «mainstream» med “ekstremister” fra én bestemt side. Balansen får du først når den andre siden også slipper til.

- I klimadebatten er det langt flere forskere som mener at virkeligheten og framtidsscenarioet er mye verre enn det “mainstream” tegner opp, enn det finnes klimabenektere på den andre siden. Men det er sjelden du leser om noen som avfeier klimarapporter som “rent tøv”, fordi rapportene kraftig undervurderer framtidige konsekvenser av menneskeskapt klimaforverring. De som får lov til å si “rent tøv” i pressen er nesten utelukkende klimaskeptikerne og benekterne. Og da er man jo langt unna balanse i klimadebatten!

Savner større kreativitet

Per Espen Stoknes etterlyser ikke bare kilder fra en annen kant, han mener også journalister med fordel kunne vært litt mer kreative i sitt valg av kilder.

- Det er stort sett de samme ekspertene om og om igjen. Men hva med å ringe en Frp-er neste gang man skal ha noen til å uttrykke bekymring for klimautviklingen? For selv om stereotypene vil ha det til at Frp-ere er klimaskeptikere, så finner du også mange Frp-ere som tror at klimaendringene vi ser er menneskeskapt. Og hvorfor ikke få en konservativ general til å legge fram fakta om virkningen av vår tids migrasjon? Slike grep vil bryte opp avsenderstereotypen og dermed gi budskapet større effekt, sier Stoknes og illustrerer:

- Det er jo alltid mer interessant å høre om en prest som har mistet sin tro fortelle hvorfor, enn å høre på en prest forklare hvorfor han har sin tro i behold.

 Siler og tilpasser informasjon

Stoknes mener slike kreative grep også er viktig fordi effekten gjerne er mindre enn vi tror, når forskningsjournalister presenterer nye studier med nye fakta.

- Leserne filtrerer den nye informasjonen som kommer, og filtreringen er avhengig av forholdet til avsenderen. Folk foretrekker de delene som passer inn i den virkelighetsanskuelsen de allerede har, og det som ikke passer inn bortforklarer man. Det er jo lettere å omfortolke nye fakta enn å måtte endre sin egen forståelse av ett tema. Dessuten er det mye mer bekvemt å omdefinere virkeligheten enn å måtte konfrontere den ubehageligheten det er “å ha tatt feil”. Det er en del av menneskets naturlige selvforsvar, forklarer Stoknes.

 Holdning vs handling

Store deler av pressehøsten har stått i lavkarboens tegn. Klima, derimot, synes å ha gått ut på dato. Stoknes forklarer dette med “holdning-handling”-syndromet.

- Hvis du gjentatte ganger får ubehagelig info om konsekvenser av egen handling, så oppstår det en konflikt mellom holdning og handling. Skal jeg ikke lenger kunne kjøre barna på trening? Skal jeg ha dårlig samvittighet for å kjøre til hytta? Hva med den ferieturen til utlandet jeg så lenge har ønsket meg? Og når vi lever i konflikt med vår egen lære, så er det mye lettere å endre holdning enn handling. Vi lager en ny konsistens som vi lettere kan forholde oss til, og det kan synes som om det er dette som har skjedd i klimaspørsmålet. Og et av resultatene er at det blir fortrengt i spaltene til fordel for andre, mer trendy temaer.

 Trenger en ramme

Skylda for dette legger han likevel ikke så mye på journalistene som på forskerne.

- Forskere elsker data og fakta, og antar at også andre gjør det. Men for å nå fram med sitt budskap må forskere være mer bevisste hvilke rammer de opererer og kommuniserer innenfor. Klimaforskere må i større grad anerkjenne at journalister trenger en story, og at både den vitenskapelige rammen (som baserer seg på tall og framskrivninger) og den økonomiske rammen (som baserer seg på kostnadene det vil påføre samfunnet) er lite velegnet for å nå fram til folk, hevder Per  Espen Stoknes.

Han foreslår “forsikringsrammen” som en mulig ramme for kommunikasjon mellom forskere, journalister og leserne i klimaspørsmålet.

- Hva er det verdt å betale og gjøre, for å sikre at vi kan gi den verdenen vi setter pris på videre til barna våre? Godt presentert med grafiske framstillinger og personifisering vil det kunne nå fram og få en langt større effekt på holdning og handling enn det saker med tall og prosenter kan få. Der er jeg helt på journalistens side!