A-pressen bør bremses

Det burde være enkelt. A-pressens oppkjøp av Edda bryter med eierbegrensningen på 60 prosent i to av ti regioner, og kan derfor ikke godkjennes av Medietilsynet.

Overtakelsen skal dessuten passere Konkurransetilsynet, som har konkludert med at nye A-pressen får for stor markedsmakt i Skien, Fredrikstad, Tønsberg og Drammen. For dette tilsynet er makten overfor annonsørene utgangspunkt, men varselet mot oppkjøp tar også for seg uheldig maktkonsentrasjon i nyhetsformidlingen i Telemark.

Fusjonen har opplagt potensial til å styrke medienes økonomi. Det er grunnen til at den blir gjennomført og til at de fleste ansatte ønsker oppkjøpet velkommen. Også journalistenes fagforening sitter på hendene for ikke å forstyrre.

I en fri konkurranseøkonomi er det tillatt å kjøpe bedrifter. Det gjelder også når det kan få negative konsekvenser for deler av virksomheten eller noen ansatte. Men konkurranselovgivningen skal motvirke at oppkjøp ødelegger selve konkurransen og hvis ikke A-pressen lykkes i å overbevise tilsynet om at det har regnet eller tenkt feil, vil beslutningen bli stående og Thor Gjermund Eriksen må selge litt av krigsbyttet.

Det samme bør gjelde Medietilsynets innvendinger. Forsøket på å parkere 60-prosentgrensen fordi mange mener den er moden for revisjon, blir som å protestere mot fartsbot på en vei som skal oppgraderes neste år.

Men de formelle innvendingene er ikke de viktigste. Eierskapsreglene skal sikre et visst mediemangfold av hensyn til borgernes informasjonsbehov og demokratiet. Konserndannelse paret med teknologiske framskritt, gjør at dette mangfoldet allerede er ganske utsatt. I Schibsted-sfæren deles innhold så livlig på tvers av titlene at man må sjekke nøye for å vite om man leser sin vante avis, eller en partner i en helt annen by.

Denne utviklingen er bare i sped begynnelse. Konsernets nettredaksjoner kan på et øyeblikk hente over journalistisk innhold fra en partnerpublikasjon og gjøre det til sitt. Det vil svært ofte være mer fristende enn å sette seg inn i saken selv og bruke tid på å komme på banen etter konkurrentene.

Resultatet er isolert sett også klart: Færre selvstendige blikk på nyhetene, mindre mangfold og en svekkelse av den redaksjonelle internkritikken og den faglige diskusjonen.

Konsernenes svar er også velkjent: Konsentrasjon gir økonomisk gevinst som igjen kan investeres i bedre journalistikk.

I den stillingen norske medier befinner seg, er det greit å vurdere begge hensyn. Men det er ikke til å komme bort fra at når A-pressen får hånd om 80 aviser og to store konserner dominerer dette markedet, blir konkurransen faretruende liten. Alburommet for frittstående medier som representerer nødvendige pustehull, blir også trangere. Det blir vanskeligere å hevde seg alene i kampen om annonser, teknisk innovasjon, distribusjon og trykk.

Derfor hadde det vært bedre om Polaris fikk kjøpe Edda. Når de ikke nådde opp, kan ikke A-pressen belønnes med unntak fra lovene.