Vi som har rabies

Etter mer enn tretti år i Dagbladet er jeg nokså garvet når det gjelder kritikk av det arbeidet vi utfører. Ofte er kritikken berettiget, og derfor nødvendig og nyttig. I mellom kan den være tung å akseptere, men noen vei utenom finnes ikke. Har man gjort noen urett, skal det rettes opp så langt det er mulig. Dette er opplevelser de fleste i norske medier vil kjenne igjen. Etter tolv år i PFU vet jeg at feil og feilvurderinger skjer i alle deler av norsk presse. Det er en myte at løssalgsavisene er verre enn de som selger bladet i abonnement eller innkrever lisens.

I det siste har det inntrådt en tone i kritikken av Dagbladet som er ny. Den moralske patos er skrudd opp, samtidig som virkelighetsflukten er blitt institusjonell. Det settes fram påstander om Dagbladets motiver og arbeidsform som er grenseløse. For eksempel hevder Nettavisens spaltist Elin Ørjasæter at Dagbladets medarbeidere er «vaktbikkjer med rabies» og at det vi driver med best kan sammenliknes med doskriblerier. Selv om jeg gjør et stort fratrekk for Ørjaseters politiske motiver, er resten likefullt merkverdig i sin enkelhet. Grunnlaget som påberopes for denne harde dommen, er en beskrivelse av virkeligheten i Schjenken-saken som er forenklet i en stil vi kjenner fra Fox news.

For tida står Dagbladet i retten fordi avisen har anket tingrettens dom i den såkalte ambulansesaken. I den saken er jeg ikke bare part, men også formell partsrepresentant i retten. Jeg er altså så subjektiv som det er mulig å være. Men jeg har også tilbrakt så stor tid av mitt liv i rettssaler, at jeg er i stand til å skjønne hva som foregår.

Jeg skal selvsagt ikke prosedere saken. Jeg synes det er høyst forståelig at Erik Schjenken får mye sympati. Han har vært utsatt for et enormt press fra medier og politikere. Her finnes det erfaringer som i høy grad egner seg til presseetisk refleksjon og læring. Det gjelder blant annet kildekritikk, den overdrevne respekten for politikernes ytringer og journalistisk flokkmentalitet.

Derimot er det ikke dekning for at Dagbladet diktet opp sin dekning av ambulansesaken. Det er likevel en påstand som nå spretter fram mange steder (blant annet i innlegg i Journalisten), og som opphøyes til sannhet og dogme. En hvilken som helst gjennomgang av dekningen i denne saken vil vise at Dagbladet - og de andre mediene - gjenspeilet den informasjon og de stemninger som var fremtredende etter hendelsen i Sofienbergparken. Det kan være grunnlag for å være kritisk til en slik posisjon, men diktning er det ikke.