«Hva er det eneste som ikke passer inn på en Iphone?»

En av talerne da Schibsted onsdag feiret seg selv gjennom arrangementet Schibsted Journalism Awards var David Carr, som hver mandag har en fast mediespalte i New York Times. Rammen for dagen var kulturkirken Jakob, som arrangøren innledningsvis understreket er avvigslet.

Sakralt

Tonen ble satt gjennom en nærmest sakral åpning med vel ti minutters kirkeorgelspill og gitarklimpring. Det er vanskelig å la være å tenke at Schibsted her trekker opp en parallell til trenden om nyreligiøsitet i samfunnet. Konsernsjef Rolv Erik Ryssdal og styremedlem Christian Ringnes fulgte det hele fra nest forreste rad. Hva religiøsiteten er knyttet til, lar jeg forbli usagt. 

Det som var av bevisst eller ubevisst symbolverdi måtte uansett kastes på haugen straks David Carr entret scenen. Med den ene armen i fatle under dressjakka. Noe av det første han sa var at han ikke ville bli truffet av et lyn selv om han bannet.

Salen lo, standarden var satt.

Hva passer ikke på Iphone?

Carr er helt klart underholdende og interessant å høre på. Særlig for en mediejournalist som meg selv. Men det skal vanskelig hevdes at det meste ikke er hørt før. Spaltisten snakker om utfordringene digitaliseringen skaper for journalistikken, men at journalistikken vil overleve dersom den klarer å fornye seg og tilby gode produkter.

– Vi har ikke et publikumsproblem. Vi har et forretningsproblem.

Han snakker og om at medieendringene har skapt lave inngangsbarrierer for nye aktører. Og han spurte retorisk hva som ikke passer inn på en smarttelefon:

– En forretningsmodell! svarte Carr selv.

Men viktigere mener han det er å ikke spå om framtiden. «Enhver som sier de kjenner journalistikkens framtid er en løgner» het det i presentasjon hans.

– Jeg snakker ikke om fremtiden, men om journalistikkens nåtid.

Men selv kom han inn på utviklingen av annonser som et område som kan være i forandring. Han sa blant annet at hans egne barn ikke bryr seg om hva som er redaksjonelt innhold og hva som er reklame så lenge informasjonen er relevant og nyttig for dem.

Skapt mangelvare

Carr spådde også vagt at mediebransjen vil se nærmere på en såkalt referralmodell framover. Den dreier seg om at brukere selv tipser videre om et produkt mot at tipseren får flere fordeler selv. Som eksempel trakk Carr fram New York-times fjorårets artikkel «Snow Fall» (som Carr presiserte han ikke har hatt noe med å gjøre).

– Vi skapte en mangel. «Hvem har passordet?», sa Carr. Senere la han til at han trodde New York Times bare tjente 19.000 dollar på HTML5-eksperimentet.

Svaret på nettsteder som Huffington Post som lager sitatssaker på New York Times’ artikler er å skape en menighet, sa Carr.

– Vi må få dataene til brukerne ved inngangsporten. Når vi først har dem, kan vi gjøre mye.

Må prøve

En annen ting spaltisten understreket er at journalister må finne seg i å prøve nye ting om og om igjen. Som eksempel nevnte han at han selv fikk installert videoutstyr i egen kjeller etter suksess med flere videoer. Men resultatet var ikke som ventet.

– Jeg så rett inn i kameraet. Problemet var at de så ut som kidnappingsvideoer.

Salen lo.

– Journalister må være villig til å gjøre hva som helst. Og til å prøve ting, forandre og «tweake» ting, gjentok Carr.

Oppskriften på en god tweet

Avslutningsvis sa han at enhver journalist må ha tilstedeværelse i sosiale medier. Men man trenger ikke tvitre enhver ting.

– At du er naken på et hotellrom er bra informasjon, men ikke «need-to-know»-informasjon.

Så kom oppskriften på den perfekte tweet:

– Dette vil gjøre sjefen min forbanna, men han vil ikke sparke meg. Da vet jeg det er en god tweet.