Pressestøttens framtid

Hadia Tajik lanserte i vår et forslag om prosjektstøtte til gravejournalistikk. Det var et lite svar til Mediestøtteutvalgets innstilling og samtidig et grep som et stykke på vei imøtekommer bønnen fra Fritt Ords Erik Rudeng om at flere aktører må bidra til å stimulere ny kvalitetsjournalistikk. I den forrige regjeringens budsjettforslag lå det 6 millioner til denne starten.

Tanken falt ikke i god jord hos mediebransjens forgrunnsfigurer. De har anført at slik støtte kan misbrukes til å påvirke innholdet. Men risikoen for at pressestøtten skal brukes til å påvirke hva som publiseres, er etter alle solemerker svært liten. Det skjer ikke i dag, trass i 350 millioner i potten. Hvis noen skulle prøve seg, fins alle muligheter til å slå tilbake. Lavere selvtillit bør ikke norske medier ha.

Bekymringen for at penger skulle flyttes fra dagens brede støtteordninger, var nok i virkeligheten langt mer tungtveiende. Motstanden førte til at forslaget hadde minimal ryggdekning og posten ble blant de letteste å stryke da velgerne hadde innsatt en ny regjering. I Høyre fantes det allerede betydelig skepsis til så målrettede tiltak, grep for bedre rammebetingelser står høyere i kurs der.

Når presseorganisasjonene motsetter seg selv små endringer i et støtteregime som har vart et halvt århundre, blir det vanskeligere å skjelne dem fra andre subsidiemottakere. Fra landbruk og uhjelp til enkeltorganisasjoner med gode formål lyder den samme sangen hver høst: Bevilgningene må økes og fortsette i samme spor.

Det er naturlig. Men det er ofte lite framtidsrettet. Det økonomiske landskapet endrer seg svært raskt nå. Da gjelder det å kombinere omstillingsstøtte og kollisjonsputer med stimulanser til innovasjon. Her deler egentlig Venstre regjeringens ambisjon. 

Før neste budsjett trenger vi å tenke gjennom hvilke nye tiltak som vil være til størst velsignelse for kritisk og grundig journalistikk de neste fem årene. Bidrag til nye miljøer som kan tilby riksdekkende og lokale medier tjenester og innhold til en overkommelig pris, er trolig et godt sted å starte. Ved siden av nyskapende digital journalistikk, er det også behov for raskt å vurdere om det offentlige kan stimulere til felles løsninger for distribusjon og betaling, helst sammen med private givere.

Uten slik støtte, øker risikoen for at en håndfull konserner blir sittende alene med effektive systemer som kan utløse nye inntekter. Frittstående og små medier kan enten betale lisens, eller havne i bakevja. Mens investeringer i forskning og infrastruktur som kan bringe Norge enda sterkere på banen i utvikling av nye inntektsmodeller for journalistikk. Det er et viktig fellesgode.