En dømmende presse

KOMMENTAR: Var det strengt nødvendig å navngi den korrupsjonssiktede polititoppen? Overhodet ikke.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det kan være at vedkommende er skyldig. I groveste form for korrupt virksomhet, dobbeltspill og misbruk av sin rolle og myndighet. Det kan hende personen er skyldig som bare rakkeren. Men det vedgår ikke saken.

I en rettsstat er du ikke skyldig selv om du er siktet. Dette er en grunnleggende sannhet som norsk presse normalt forholder seg til med respekt og varsomhet. Vær Varsom-plakaten ber oss kun navngi siktede personer der det foreligger et «berettiget informasjonsbehov.» Sammenlignet med normal praksis og tilsvarende tilfeller er det svært vanskelig å se noe slikt behov.

Gigantisk belastning

Det gikk forsvinnende kort tid fra de første nyhetene om «Polititopp» til de første identifiseringene. Det er krevende å finne noen gode grunner til at akkurat dette tilfellet rettferdiggjør en navngivelse. Alle med en viss kunnskap om medienes makt og effekt vet utmerket godt at slik oppmerksomhet innebærer en gigantisk belastning for personen og enhver som måtte stå rundt. Skulle vedkommende vise seg uskyldig, vil navnet likevel for all tid være svertet på det aller mørkeste.

Jeg gjør et stilistisk-prinsipielt poeng av ikke å navngi her. Selv om hele landet nå kjenner mannens ansikt og navn. Forstår du ikke hvem det er snakk om eller hvilken sak det henvises til så anbefales annen lesning.

Unormal identifisering

«Skuespiller siktet for heleri», «Kulturtopp siktet for overgrep», «Narko-siktet skuespiller». Reelle overskrifter der pressen har valgt å være varsomme. Av hensyn til personen selv, dens familie og pårørende, og ikke minst av hensyn til prosessen. For det er dessverre grunn til å gjenta: ingen er dømt fordi de er siktet. Det er lett å spore eksempler på tilsvarende situasjoner, der profilerte personer er siktet for alvorlig forhold, men pressen ikke har navngitt. Der mediene har ventet i det lengste med å oppgi identitet. Eller ikke publisert i det hele tatt.

Mange mener mye om dette. Og det er bra. Men uavhengig av hvilket standpunkt du måtte ha så er vi nok enige om at dette i et presseetisk lys er viktig. Ja, omtrent så viktig som det kan få blitt. Jeg er tilhenger av en dannet offentlighet og en etisk forsiktig presse. Jeg er grunnleggende imot å navngi der det ikke er behov for det. Der det ikke er helt spesielle hensyn som tilsier at samfunnet og publikum bør få vite. Eller for å snu på det: man bør ikke identifisere med mindre samfunnet eller publikum tar skade av ikke å vite.

Ja, men de andre …

Det er faktisk brukt som et argument. At andre gjør det. Identifiserer. Og derfor er det greit at alle andre følger etter. Argumentet er både tomt og ansvarsløst. Om en redaksjon skal ta gjøre etiske valg på grunnlag av andres valg vil den gjengse presseetiske standard henfalle til hva de mest spekulative tabloider og ukepresse til enhver tid foretar seg. Det var ikke slik den god publiserings- og rapporteringsetikk oppsto. For å si det forsiktig. Dessuten, om etisk adferd skal ha en hensikt bør den danne eksempler som omverden kan se opp til, la seg inspirere av og følge. Da må noen orke å krige for prinsippene. Selv når naboen gir faen.

Som nevnt finnes det mange eksempler på personer som aldri ble navngitt. Kjedelig nok, rent underholdningsmessig. Men det bør applauderes. Pressens evne til å dempe sitt markeringsbehov til fordel for verdier og prinsipper som er større enn her og nå, og viktigere enn pumping av salg og klikk. En presse som navngir der det ikke er tvingende nødvendig er i praksis en dømmende presse. I straffesaker er det en rolle pressen aldri skal ha.

Varsomhetens punktlige dyd

«Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.» Denne formuleringen er det mange av oss som kjenner, og er hentet fra Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Det er dette punktet som best uttrykker pressens utsøkte etiske rammeverk i forbindelse med navngivelse. Og det er dette punktet som står til strid. Men paragrafen er relativ klar, og sier også at man (mediene) skal være «varsom med bruk av navn og bilde … på personer som omtales i forbindelse med … straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskningen …»

 

Powered by Labrador CMS