Den ufrie kommentaren

Norsk Redaktørforening arrangerer i dag en åpen debatt der følgende spørsmål stilles: ”PFU på ville veier? Hvor fri er den frie kommentar? Er PFU i ferd med å kvele norsk meningsjournalistikk?”

Det er fint med slike debatter, men Norges Høyesterett har altså i dom av den 5. mars i år gitt et klart svar på spørsmålet om hvor fri den såkalt frie kommentar er. Førstevoterende, dommer Kristin Normann, skriver følgende i dommen (s. 23):

”Rasismebeskyldingene som ble fremsatt i kommentarartiklene 11. august 2007 og lederartikkelen 14. august, er derimot etter mitt syn ikke vernet. Det dreide seg om alvorlige beskyldninger med et presist innhold som ikke hadde holdepunkter i objektive fakta”

Her kan du lese Schjenken-dommen.

Førstevoterende skriver videre (s. 24) at hun er: ”etter en samlet vurdering kommet til at fremsettelsen av rasismepåstander i avisens kommentarer og lederen 14. august er så alvorlige at de ikke er beskyttet etter EMK artikkel 10. Beskyldingene, som ble gjentatt flere ganger, sto ikke i forhold til de feilene som ble begått, Schjenken ble identifisert for en videre krets, og avisen handlet ikke i aktsom god tro når den i sine kommentarer og leder ikke tok noen form for forbehold om riktigheten av de anklagene som ble fremsatt. Å konkludere slik Dagbladet gjorde, kan heller ikke sees som et nødvendig element for å fremme debatten.”

Høyesteretts flertall støttet dommer Normanns vurdering. Gjeldende norsk rett er dermed i skrivende stund at presseorganer kan dømmes for beskyldninger som fremsettes i kommentar- og lederartikler.

PFU felte en meningsartikkel i Stavanger Aftenblad for brudd på god presseskikk i februar i år. Den 16. mars, to uker etter Schjenken-dommen, kritiserte Hilde Sandvik, kulturredaktør i Bergens Tidende, PFU for å kvele meningsjournalistikken.

Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten omtalte forholdet mellom presseetiske normer og jussen i en kommentar i Aftenposten 6. april 2013:

”Jeg tror det er viktig at PFU legger seg på en strengere linje, altså at mediene kan bli felt for brudd på presseetiske normer selv om de holder seg innenfor jussens grenser. En motsatt situasjon, altså at det var enklere for en klager å få medhold i rettsapparatet enn i PFU, ville raskt undergravet PFUs autoritet og legitimitet.”

I PFUs uttalelse i sak 236/11, der utvalget felte for VVP 4.1-brudd, heter det blant annet følgende:

”Men utvalget er enig med klager i at et sted må grensen gå; også personer i slike roller har krav på å bli behandlet på en presseetisk akseptabel måte. (…) Her finner utvalget det naturlig å minne om at etikken generelt er og må være strengere enn jussen. Det som er lov, er ikke nødvendigvis presseetisk akseptabelt.”

Sven Egil Omdahl skrev følgende i Stavanger Aftenblad 4. juni 2011:

”Men fakta i en kommentar kan ikke ha sterkere beskyttelse enn fakta i en nyhetsreportasje. Det er den frie mening som skal beskyttes, ikke den slomsete påstand. Hvis ambulansepersonellet ikke etterlot Ali Farah i bevisstløs tilstand, slik Dagbladet skrev, nytter det ikke å påberope seg en menneskerett til å hevde det motsatte. Hvis de to sjåførene faktisk undersøkte ham, nytter det ikke å se til Strasbourg etter en rett til å hevde at de ikke gjorde det.”

I motsetning til hva Hilde Sandviks kanskje trodde, har PFU på ingen måte lagt seg på en strengere linje i 2014 i vurderingen av innklagde meningsartikler enn i tidligere år. Men det som bør være klart etter Høyesteretts dom i Schjenken-saken, er at PFU må gjøre nettopp dette. I alle fall dersom det fortsatt skal være slik at ”etikken generelt er og må være strengere enn jussen”.

Journalisten sender direkte fra debattmøtet mandag ettermiddag