En politisk krise

Kommentaren er hentet fra Nordlys’ debattsted Nordnorsk debatt.

Mens den globale medierevolusjonen skyller inn over landet, er Norge blottet for en relevant mediepolitikk. Det er skremmende. Ikke fordi tusenvis av arbeidsplasser står på spill, eller fordi dagens medier utgjør den eneste mulige hygienefaktoren i det norske demokratiet, det er skremmende fordi mangelen på kunnskap er så åpenbar. Hvilket er sjokkerende: Det er tross alt dagens mediemosaikk, som har dannet grunnlag for den tilliten norske politikere er gitt.

Sannheten er like ubehagelig som den er tverrpolitisk: Dagens mediepolitikk er like relevant for demokratiet som regjeringens Segway-vedtak er for norsk samferdsel. Fremtiden er digital, mens Norges mediepolitiske svar, i praksis er mer papir.

For utfordringen er denne: Facebook, Google og andre digitale aktører, blottet for samfunnsansvar, gjør nå dype innhogg i kassa til de tradisjonelle mediene.

Norges forslag til løsning? Å oppheve momsfritaket norske medier nyter godt av på papir, og tilby mediene et flermedialt skatteregime kalt lavmoms. Stadig fattigere norske medier blir som følge av digitaliseringen presentert en offentlig tilleggsregning, mens eksempelvis Twitter nyter godt av skattefritak i USA. Vi har en mediepolitikk som ikke står i stil til glansbildet av kongedømmet, der åpenhet og demokrati er fyndord. 

På toppen av dette, handler den norske mediedebatten i altfor stor grad om demokratiske overskuddsfenomener som Klassekampen, Nationen, Vårt Land og Dagsavisen. Med utfordringene norske medier står overfor, er oppmerksomheten slike virksomheter får, en hån mot gruppen «folk flest». Dagens mediepolitikk reflekterer følgende: Livssynsbasert Jesus-journalistikk er viktigere enn å sikre ordskiftet i Vadsø.

Det vi har å gjøre med nå, er nemlig en varig strukturell endring av mediemarkedet. Spleiselaget som har finansiert samfunnsoppdraget er i oppløsning, og svært mange norske medier står uten digitale posisjoner, kultur og kraft, som gjør dem i stand til å absorbere endringene.

Selvforskyldt? Ja, men er det ikke da politikken skal utgjøre samfunnets ytterste vern?

Nå gjør ikke nødvendigvis mediekonsernene det lett for politikerne i å få grep om hva som egentlig skjer. I møtet med børsen sminkes katedralen (les: avisenes tilstand). Nylig ble konsernsjef i Polaris (Adresseavisen, iTromsø, m.fl.), Per Axel Koch, spurt om alvoret i situasjonen. I stedet for å innrømme en historisk mediekrise, snakket han om “masse muligheter”. Mellom linjene i fagblad-intervjuet kunne man forestille seg at Koch knep kritthvite tenner hardt sammen i et slags optimistisk smil.

Når det børsnoterte mediekonsernet legger fram sine kvartalstall 30. april, vil et slikt smil havne i et underlig lys. For det går dårlig i Polaris, som det gjør i Schibsted og for Nordlys-eieren Amedia.

De nasjonale annonseinntektene smuldrer vekk. Det vi nå ser i Norge, er et ekko av den amerikanske mediekrisen som har herjet det siste tiåret, og siden truffet det ene europeiske landet etter det andre. Hundretalls av aviser har gått dukken i tsunamien. Å la den skylle inn over Norge kan for så vidt være et politisk valg, det også, men da må valget være kunnskapsbasert. Det er det ikke i dag.

Forleden annonserte Finnmark Dagblad og Finnmarken at en fusjon mellom de to dagsavisene skal utredes. Med mer enn 100 års historie hver, settes lokal autonomi, identitet og talerstol på spill. Det skjer fordi det framstår som rett i en medieøkonomisk kontekst. Men er det riktig for lokaldemokratiet? Det bør norske politikere bry seg om. For dette vil bre om seg. Vi ser liknende trekk i Lofoten, og de vil seinere dukke opp teig for teig landet rundt. Hovedarenaen for debatten om den norske kommunestrukturen svekkes like fort som moderniseringsminister Jan Tore Sanner greier å si tvangssammenslåing.

At større mediehus som Nordlys, Adresseavisen, eller giganter som Aftenposten og VG, framstår som noe bedre rustet i revolusjonen, er en mager trøst. Disse utgjør et mindretall,  og er de demokratisk sett viktigere enn Troms Folkeblad, Fremover eller Helgeland Arbeiderblad?

Et svar kan være å lene seg på NRK. I sannhetens navn: Hvor mye lokal og regional debatt er det plass til mellom vaffeloppskrifter, Derrick-reprisene og de nasjonale aktualitetssendingene? Fint lite.

Uten bevisste politikere må vi feste lit til at mediekonsernene har eiere som tar ansvar for bransjens utviklingsmessige unnlatelsessynder. LO, Telenor og andre medieeiere må finne seg i at store deler av verdiene som skapes de neste årene, må reinvesteres i ny og dyr utvikling. Å opprettholde resultatkravene er en årelating av demokratiet, som bør føre til at eksisterende papirbaserte momsprivilegier oppheves i morgen den dag.

Det er kritisk viktig at politikerne våkner og tar stilling til det som skjer. Og at de gjør det nå. Eller skal det neste kommunevalget i den norske gjennomsnittskommunen avgjøres av hvilken ordførerkandidat som har den fineste statusen på Facebook?