- I hvilken annen bransje er lavt budsjett gangbart argument for underbetaling?

Frilansjournalister møter liten betalingsvilje i honorarforhandlinger.

 - Jeg savner en forståelse av at vi frilansere har en kompetanse som oppdragsgiverne kjøper. For mitt vedkommende, med  en mastergrad og 20 års erfaring fra de store mediehusene, føles det rart å argumentere for at jeg ikke bare gjør jobben for moro skyld, sier Ingvill Bryn Rambøl.

Vil verdsettes

Hun har arbeidet som frilansjournalist i over 8 år. Det er ikke lønna som driver henne. Men hun ønsker at arbeidet hun gjør som frilanser, skal bli verdsatt. Derfor leverer hun til magasiner som  Mamma og Tara, som begge har faste satser, i tillegg til at hun siden hun begynte som frilanser har levert til A-Magasinet. Alle er valgt ut fra at de har behandlet henne anstendig.

- Det er påfallende hvor stor forskjell det er på vår bransje og andre. Jeg kunne sammenlikne meg med en konsulent. Jeg har mitt eget firma, jeg har min egen opparbeidede kompetanse som noen er villig til å kjøpe fordi det er det bruk for den. Men det er sjelden noen som spør meg hva jeg tar for en sak eller hvor mye arbeid den krever. Og når tilbudet kommer er det gjerne lavt, med begrunnelsen at de har så lave budsjetter. I hvilken annen bransje er det et gangbart argument for å betale folk dårlig?

Svak forhandlingsmakt

Disse rundene med forhandlinger er noe Rambøl deler med samtlige frilansjournalister Journalisten har vært i kontakt med til nå i arbeidet med artiklene om deres arbeidskår. Alejandro Decap kan blant annet fortelle at hvis ikke han  forhandler, får han ikke solgt. Og da er det ikke nødvendigvis forhandlingsrom i hans favør.

- Må du godta den prisen mediene setter?

- Ja, mer eller mindre. Man kan si nei, men hva skal man gjøre?  Hvis det er latterlig, sier jeg synd, da får du ikke. Men jeg er fullstendig klar over at neste gang de ringer får jeg akkurat samme leksa, så det er vanskelig å gjøre noe med. Forhandlingsmakten til frilansere er fryktelig svak. For sier jeg nei så er det en annen som sier ja for enda mindre.

Ingvill Bryn Rambøl sier derimot ganske konsekvent nei til oppdrag der hun kan ende opp med en ukes arbeid for 5.000 kroner. Det gjør som regel også Tone Solberg. Men noen ganger er ønsket om å få en sak på trykk større enn prisen den får. Hun godtok nylig nettopp 5.000, delt med fotograf, for en kultursak som på trykk gikk over nesten 2 sider.

Les: Frilansere opplever sosial dumping

- Det er en sak som ikke lot seg selge til andre enn til en avis som er opptatt av kultur. For en tilsvarende sak ville man fått 12.000 kroner i et ukeblad. Jeg solgte den fordi jeg veldig gjerne ville ha den på trykk. Dette var derfor et unntak. Normalt gidder jeg ikke holde på med honorar av den typen der.

- Vanskelig med faste satser

Lars Fevang i Aftenposten kan fortelle at avisen, som flere andre, ikke har generelle satser for nyhetsreportasjer. I likhet med hos Klassekampen er kulturkritikerne de eneste som møtes med fastsatt honorar. Etter flere år med stillstand er betalingen for en anmeldelse i dag rundt 3.500 kroner, uavhengig av kunstart.

- Hva er årsaken til at dere skiller mellom kritikken som får fastpris og nyheter som må bestemmes fra gang til gang?

- Det er jo vanskeligere å ha faste satser på noe som varierer såpass mye i størrelse og type sak. Leverer du anmeldelser på bøker så vil det være mer forutsigbart enn en nyhetsreportasje. Men nå er det ganske lite nyhetsreportasje vi kjøper. Vi produserer det meste selv.

- Er det stort forhandlingsrom når man kommer til dere med en nyhetsreportasje?

- Det er det i den forstand at man vil se på saken og vurdere innhold og pris før man vurderer om man vil kjøpe.

Sjanger og tilknytning avgjør

Fevang er også ansvarlig for frilansøkonomien i A-Magasinet.  Han er usikker på om han er den rette til å svare på bakgrunnen for at reportasjer prises ulikt i helgemagasinet og avisen Aftenposten. Men han mener det sannsynligvis er andre ting enn medietype som avgjør prisforskjellen.

- Det spiller jo inn hvilken type sjanger og hvor mye arbeid det er som ligger bak hver enkelt sak. Og for magasinsaker er det ofte ganske stort for- og etterarbeid. Den type sak blir dermed mer omfattende sammenliknet med en nyhetssak eller en anmeldelse.

Årsaken til at anmeldere får større forutsigbarhet er imidlertid ikke bare sjanger. Det handler om deres tilknytning til avisen. Aftenposten bruker kritikerne ganske regelmessig innenfor sine respektive stoffområder.

Prioriterer fast ansatte

Dagsavisen vurderer også fra gang til gang hvilket beløp en nyhetsreportasje skal honoreres med. For Inga Ragnhild Holst innebar det 4000 kroner, delt med fotograf for inntil tre sider. Hun fikk oppgitt at det var en fast sats uten rom for forhandlinger. Størrelsen på honoraret har vært den samme siden 2004.

Har du tips? Send epost til aslaugok@gmail.com

Nyhetsredaktør Espen Løkeland-Stai vil ikke kommentere enkeltsaker han ikke kjenner forhistorien til. Holsts saker er fra tiden før Løkaland-Stai tok over som nyhetsredaktør ved nyttår. Han vil derfor kun uttale seg på generelt grunnlag.

- Vi bruker frilansstoff i veldig begrenset grad. Vår hovedprioritet er de redaksjonelt ansatte. Det ville vært annerledes om vi hadde spekulert i å bruke frilansernes arbeidskraft for så å underbetale dem. Med våre knappe ressurser må vi være ærlige på at vi har lavere honorarer, og det er vi. Vi får derfor også mindre tilfang av frilansstoff enn mange andre.

Løkeland-Stai mener uansett det vil være et problem om hvis avisbransjen gjør seg avhengig av frilansere.