Mandag 4. september 1972 fratrådte Oslos biskop Fridtjov Søiland Birkeli stillingen sin. Den offisielle versjonen var sykdom. Den faktiske var utroskap. Det var bare lokalavisa Nybrott i Larvik som ga leserne sannheten.
Biskopene hadde lørdagen før mottatt et brev fra halvbroren til Birkelis elskerinne Astri Toft der han fortalte om forholdet. Saken ble hastebehandlet, og dekkoperasjon ble iverksatt i samarbeid med daværende kirkeminister Bjartmar Gjerde (Ap).
Alle redaktører informert
Det var ikke bare biskopene som hadde mottatt brevet. Halvbroren hadde allerede presset Birkeli for penger og skrevet flere brev. Samtlige redaktører Oslo-pressen skal ifølge Bergens Tidende (2001) ha mottatt brevet. Ingen av dem skulle imidlertid røre den delen av historien. De forholdt seg alle lojalt til den fiktive fortellingen om brå sykdom, utstedt av regjeringen og Den norske kirke.
Journalist og forfatter Tomm Kristiansen jobbet selv i Aftenposten da birkelisaken inntraff. Han fikk vite om den fra daværende vikar i næringslivsredaksjonen Odd Karsten Tveit, som hadde fått kjennskap til den fra kontakter i Stavanger. Det var utenkelig for begge å røre den.
— Det hadde jo ikke noe å gjøre i den avisen. Var det noe Aftenposten på den tiden passet på å ikke skrive negativt om så var det Kirken. Den skulle beskyttes.
Kristiansen er aktuell med boken Biskopens hemmelighet. Her understreker han det ikke bare var i Aftenposten saken uansett ikke ville blitt dekket. Dette gjaldt alle de borgerlige avisene, der flertallet i 72 nok anså historien om Birkelis mangeårige forhold til Astri Toft som både grisete og ekkel.
– Det ville bli en enorm skandale. Og var det slikt man bare ikke skrev om.
– Hva med kulturradikale Dagbladet og Arbeiderpressen?
– Dagbladet hadde hele historien. Men de droppet å skrive om den av flere grunner. Den ene var at de ikke hadde tiltro til Astri Tofts halvbror. De likte ikke motivene hans. Men viktigere var det at Birkeli ikke var en moralist. For Dagbladet var han en populær og radikal teolog, sier Kristiansen.
Han hevder at avisen dermed anså at det eneste som ville komme ut av å skrive om biskopens forhold ville være å ødelegge for hans familie.
Tidligere redaktør Einar Olsen i Arbeiderpressen går imidlertid langt i å antyde at vel så viktig var forholdet mellom Dagblad-journalisten Knut Eidem og Birkeli og hans kone Borghild. Det har etter hans mening ført til at Eidem fikk stanset saken, uten nevneverdige problemer i og med avisen på dette tidspunkt var midt i lederskifte. I Kristiansens bok kommer det for øvrig frem at Eidem endte som ekteparets nære venn og sjelesørger.
Nybrott alene
Olsen forstår ikke helt vektleggingen av Dagbladet som den ene av alle de avisene som ikke skrev. Rett nok kunne det at Dagbladet ikke underslo sannheten brukes som begrunnelse for at andre også lot den i fred, slik det fremstilles i boken. Men for den daværende redaktøren i Vestfold Arbeiderblad holder ikke argumentet i møte med at Larvik-avisa Nybrott slapp nyheten.
Mandag 11. september kom Nybrott med toppsaken: «Birkeli presset ut av sin bispe-stol!»
Her skriver redaktør Arne Tumyr først i brødteksten at årsaken at Birkeli er presset ut er at han har en venninne, og han stiller i siste avsnitt spørsmål ved om det fra et sivilrettslig standpunkt ikke kan ha skjedd et overgrep mot biskopen. Tumyr viser også til at den øvrige pressen har lagt lokk på saken:
«Saken er kjent av Oslo-pressen, men journalistene der har fått munnkurv etter at sjefredaktørene visstnok har bestemt at det ikke skal skrive om den – i hvert fall ikke ennå»
Tette bånd til makten
Nybrott var i likhet med Olsens Vestfold Arbeiderblad en del av Arbeiderpressen. Denne ble ledet av Olav Brunvand, som også var tilknyttet Pressens faglige utvalg (PFU). Samtidig var tidligere arbeiderbladjournalist Torolf Elster nylig blitt kringkastingssjef og i NTB var det også redaktøren tilknyttet arbeiderbevegelsen. Det var med andre ord mange med bånd til Arbeiderparti-regjeringen.
Les imorgen: Intervju med Arne Tumyr.
Brunvand skal ifølge Kristiansen ha gitt et knippe redaktører beskjed om å respektere den vanskelige situasjonen familien Birkeli var kommet i. Kristiansen hevder i boka at dette ikke skyldtes sympati med biskopen, men det at han i arbeidet i Presseforbundet hadde stått opp mot forsøpling av pressen.
– Håndteringen av denne saken ble i mange år ansett som et adelsmerke for pressen. De hadde vist at de hadde høye standarder når det kom til å ta menneskelig hensyn, forteller Kristiansen.
Einar Olsen fikk imidlertid ikke beskjed om å holde tett fra Brundvand. Han fikk den direkte fra kirkeministeren.
– Jeg mener regjeringen ledet dekkoperasjonen og at kirkeminister Bjartmar Gjerde er like ansvarlig som noen av biskopene for den dekkoperasjonen som ble iverksatt.
Olsen var selv lojal mot regjeringens linje. I likhet med nesten alle andre. Han er ikke stolt av at politisk lojalitet trumfet redaktørplakaten. Men han sier det var vanlig å stille seg bak autoritetene frem til etter EU-valget senere i 72. Det ville ikke vært annerledes under Per Borten og Utenriksdepartementet avholdt for eksempel ukentlige pressekonferanser der alle var forpliktet til ikke å referere. Friheten og Orientering var ikke invitert til disse.
– Mitt anliggende er å spørre om hvorfor ingen kan gi Tumyr anerkjennelse, selv i dag, for det han gjorde. Det at alle tiet for å verne etablissementet er ikke så overraskende, mener Olsen.
Bedt om å stanse Tumyr
Slik han husker det var det han som lekket Birkeli-historien til Tumyr, nettopp fordi han selv var for feig til å skrive den. Tumyr mener selv han fikk informasjonen direkte fra Johan Toft, Astrid Tofts halvbror.
Alle de tre arbeideravisene i Vestfold ble trykket i Tønsberg. Olsen visste derfor allerede kvelden før første artikkel gikk i trykken at den var på vei.
— Jeg ga ham historien, og han brakte den videre på egen kjøl. Jeg gjorde aldri noe forsøk på å stanse ham, selv om oppfordringene til det var mange.
Det skulle etter hvert bli en serie på ti artikler. I måneder etter at Birkeli ble avsatt avdekket Arne Tumyr og Nybrott flere sider ved saken, inkludert prester som vil ha den frem og reiser på statens regning. Disse artiklene skulle så bli kildegrunnlag for svenske Ekspressen, danske Ekstra Bladet og tyske Bild Zeitung. Saken var ute. Men det var likevel og fortsatt like tyst i norsk offentlighet.
– Saken var en perfekt story for Tumyr. Han var en aggressiv humanetiker. Det interessante er at han ikke retter noen fordømmelse mot Birkeli. Sakene i Nybrott retter seg mot den måten biskopen ble avsatt på. Det var ingen grafsing eller uthenging, men det var et angrep på de øvrige biskopene fordi de løy og utviste ufine metoder, sier Tomm Kristiansen, og fortsetter:
– Tumyr fikk etter publiseringene bare kjeft, men han burde ha fått ros.
– Villmann og en galning
Ifølge Einar Olsen ble Tumyr både ansett og omtalt som useriøs og uberegnelig på den tiden, og ikke minst senere.
— Jeg tror det den gang var naturlig at han fikk så hard medfart. Alle hadde så dårlig samvittighet og dermed valgte en å heller stemple ham som en villmann og en galning. Mens det jo egentlig var han som - etter dagens syn - sto for det presseetisk normale.
Nybrotts dekning av Birkeli-saken ble også tatt opp i PFU 10. oktober. Det er to ulike versjoner av hvorfor og av hvem den ble fremmet. Tomm Kristiansen skriver at det var pater Hallvard Rieber-Mohn som allmenhetens representant som tok den opp for å spørre om Tumyr hadde gått over streken. I BTs artikkel fra 2001 heter det at Olav Brunvand brukte initiativretten.
Uavhengig av hvem som brakte saken inn, endte den med en utsettelse som aldri ble fulgt opp. Den ble heller ikke notert. I BT fremheves det videre at utvalget konkluderte med at den lille avisen ikke kunne klandres for publiseringen. Det var måten saken ble omtalt på utvalget mislikte.
Arne Tumyr er i dag persona non grata i norsk presse. Det er ikke bare fordi var den ulydige redaktøren under Birkeli-saken. Fra 2007-2013 var Tumyr formann i organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
— I dag burde han fått pris både fra SKUP og Fritt Ord for Birkeli-dekningen. Men det skjer ikke. Personlig er jeg lite i tvil om at årsaken finnes i Tumyrs konsekvente ateisme. I 1970-årene var det kristendommen, prestene og biskopene som var de store motstandere, i dag er det Tumyrs engasjement rettet mot islam og muslimer som er årsaken, mener Olsen.
