Journalister gjengangere i Se og Hør

Holms bok, som lanseres idag på Kagge forlag, er en gjennomgang av 11 årganger Se og Hør. Arne O. Holm har lest flere tusen artikler, og for noen vil det kanskje være en overraskelse at forfatteren konkluderer med at skjebnejournalistikk om vanlige mennesker er hovedinnholdet i bladet. Kjendisstoffet utgjør en vesentlig mindre del, men det er her bruken av journalister kommer inn i bildet.

Arne O. Holm trekker fram Frithjof Wilborn som en av de veldig få som finner seg så godt til rette i Se og Hør at han må kunne karakteriseres som en av bladets gjengangere. Holm nevner at i løpet av 2001 stiller Wilborn opp for Se og Hør mens han henholdsvis klipper skjegget, får beskjed fra sine barn om at han er verdens kuleste pappa og når han for første gang åpner dørene til sitt hjem.

I 2003 er hjemmebildene brukt opp, men da viser Frithjof Wilborn fram sitt vinterparadis. Han tar med Se og Hør (eller omvendt) på casino i Monaco, «mens han i et annet intervju bare rett og slett var en sussebass», skriver Holm.

«Hva er det med meg?»

Oppmerksomheten og suksessen fører til at Frithjof Wilborn ifølge Holm stiller spørsmålet: «Hva er det med meg?»

Wilborn sier til Se og Hør at han ikke forstår hvorfor alle vil se ham på tv.

Wilborn har senere sluttet i TV 2 etter konflikt om ytelser. Men før det kom til brudd med TV 2 opptrådte han i Se og Hør blant annet som trafikkonstabel og karaokesanger. Han stiller også opp til intervju om sin syke kone.

Men Frithjof Wilborn er ikke alene. Marit Christensen har gjennom årene også vært en gjenganger, og har denne forklaringen i et intervju med Holm:

Valgte «damage control»

– I begynnelsen av perioden, da snakker vi om slutten av åttitallet, var jeg ikke vant til å håndtere det å være i fokus for kjendisjournalistikken. Jeg opplevde at Se og Hør lå i buskene utenfor huset mitt da jeg skulle skille meg for første gang. (…) Selv om jeg ikke uttalte meg til Se og Hør, så ville de skrive om meg uansett. Da bestemte jeg meg for å drive det som kalles «damage control», sier Christensen som altså valgte å samarbeide i stedet for å motarbeide sladderbladet.

Og resultatet og de mange reportasjene kjenner de fleste, også de som ikke leser Se og Hør, fordi sakene ofte gikk veien videre fra Se og Hør til tabloidavisene.

Lite om journalister

Arne O. Holm skriver ikke mye om de mange journalistkjendisene i spesielt NRK som dro på sponsede ferieturer med Se og Hør, både før og etter de etiske husreglene på Marienlyst ble innskjerpet på dette punkt.

Holm mener at en del journalister opplagt må ha hatt integritetsproblemer med å stille opp, men at de fleste først og fremst gjorde det for å lansere nye programtilbud i sine respektive tv-kanaler. Holm nevner Dan Børge Akerø og Alf Tande-Petersen før han går raskt videre til Jahn Teigen, Rune Rudberg og Mia Gundersen.

Etter å ha lest Arne O. Holms bok vil nok noen stille spørsmål om Holms NRK-tid er for nær til at han våger å slippe seg litt løs og skrive om de mange NRK-medarbeiderne som i årevis stilte opp for ukebladet.