«Lokalsamfunnets lim og lupe?» har Mathisen kalt sin journalistikkavhandling, som hun leverte til Institutt for medier og kommunikasjon i Oslo i vår. Egentlig hadde hun lyst til å gi den tittelen «Møkkagraver i klinetango med kilden».
– Men den ble ikke akademisk nok, smiler Mathisen, som er frilansjournalist og tok studiene ved siden av jobben.
– De avisene jeg har sett på er mer lokalpatrioter enn kritiske organer. Det er mye som tyder på at de danser for tett tango med kildene, spesielt med næringslivskilder. En slik patriotisme kan true journalistikkens troverdighet, mener hun.
For lite kritiske
Sist helg presenterte Mathisen sine funn på journalistkonferansene Gull&Gråstein på Sundvollen og Svarte Natta i Tromsø. Hennes studier av nyhetsproduksjonen i lokalavisene Fremover i Narvik, Saltenposten på Fauske, Helgelands Blad i Sandnessjøen og Namdalsavisa i Namsos bekrefter mistanken mange har: Lokalpatriotismen går på bekostning av den kritiske journalistikken.
– Det er feil å si at lokalavisene jeg har studert ikke ivaretar sitt samfunnsansvar. Men de er generelt for lite kritiske. Noe handler om ressurser. Avisene skal fylles, og da blir det mange lettvinte saker. Men det handler også om å være tøff og tørre å kjøre kritiske saker. For å beholde sin troverdighet gjelder det da å innfri kravene til grundighet, etterrettelighet og nøyaktighet, poengterer Mathisen overfor Journalisten.
Hun påpeker at lokalavisene utgjør ryggraden i den norske avisstrukturen, men at det forskes lite på dem.
Nær 800 saker
Konklusjonene i masteroppgaven bygger på analyser av 697 nyhetsartikler og 94 lederartikler i de fire avisene over en treukers periode i februar og mars 2006, samt intervjuer med 15 journalister og redaktører. Mathisen intervjuet også lokale kilder, som ordførere og næringslivsledere.
Dette er noen av de sentrale funnene hennes:
• Nyhetsstoffet domineres av en patriotisk dagsorden. 50 prosent av sakene var positivt vinklet, mens 10 prosent hadde negativt fortegn. Resten av artiklene var nøytrale.
– Lokalavisene gir et positivt inntrykk av lokalsamfunnet, og fungerer ikke så mye som kritisk korrektiv, kommenterer Mathisen.
Lite konfliktstoff
• Det er lite konfliktstoff i de fire avisene, kun 15 til 24 prosent. Det er ifølge Mathisen lavere enn i riksavisene.
– Det er vanskeligere å ta i konflikter lokalt, fordi kildene er så nære. Journalister og redaktører i lokalaviser opplever nærheten til kildene, og det å være kritisk til folk man omgås, som et problem. Men slike koblinger er vanskelig å unngå i et lite samfunn. Dette er en klassisk problemstilling i små redaksjoner, sier hun.
• Lokalavisene er mer kritiske til det offentlige enn til næringslivet. Kun 14 prosent av kildene i konfliktstoffet kom fra næringslivet, mens 50 prosent var politikere eller offentlig ansatte.
Også i lederartiklene fant Mathisen mest ros og lite refs til næringslivet.
Lokalisme
– Holdningen er preget av at lokalavisa skal være patriot og talerør. Det er en oppfatning blant journalistene jeg intervjuet at lokalisme har overtatt for de politiske –ismene. Men mange av dem er også opptatt av samfunnsoppdraget og den kritiske journalistikken, som de mener er blitt viktigere etter at partipressen forsvant.
• Elitekilder utgjorde 82 til 87 prosent, mens kun 13 til 18 prosent av kildene kom fra grasrota.
– Men lokalavisene gir grasrotkilder mer plass enn riksavisene, der tilsvarende andel er 4 til 9 prosent. Derfor har lokalavisene en viktig demokratisk funksjon, påpeker Mathisen.
Forventninger
Blant kildene fant Mathisen typiske forventninger om at lokalavisa skal fungere som samfunnsbygger. «Den må skrive mer positivt, slik at ungdommen får lyst til å flytte hjem», sa én.
– Patrioten er sterkest. Profesjonsidealene og det kritiske samfunnsoppdraget taper terreng i krysspresset, lyder Mathisens konklusjon.
