Hva som glemmes og hva som bevisst utelates kan man diskutere, men selvmord som tema blir neglisjert til tross for at det er en av de store dødsårsakene i Norge. Hvert år tar 500-550 mennesker i Norge sitt eget liv. Selvmord er den nest hyppigste dødsårsak hos mennesker under 30 år. Omtrent dobbelt så mange dør i dag ved selvmord som i trafikkulykker. Likevel omtales det i veldig begrenset grad i mediene.
– Jeg synes det er underlig. Selvmord er en av de tre store dødsårsakene. Når mediene først skriver om selvmord, så er det helst som feature. Det virker som om man ennå ikke greier å ta tak i dette som et samfunnsproblem, sier Daniel Drageset.
Han studerer journalistikk på Høgskulen i Volda og skriver semesteroppgave om dekningen av selvmord i mediene.
Mens Drageseth er opptatt med selvmord, reagerer kollega Kari Wist Holmsen på at mediene ikke dekker overgrep mot barn og kvinner på en måte som kan hjelpe til med å løse de problemene som ligger bak overgrepene. Hun mener mediene har et ansvar for at slike overgrep ikke skjer igjen.
– Nei, det er ikke for lite i mediene om overgrep, men jeg mener at saken dekkes på feil måte. For det første er mediedekningen ofte veldig sporadisk og episodisk. Ta Baneheia-saken i Kristiansand, som var en kjempestor sak. Det var utrolig mange innslag i mediene om denne saken, men så var det slutt. Slike saker holder seg i mediene en stund og så forsvinner de helt, mens det kanskje hadde vært bedre om dekningen av denne typen saker hadde vært litt mer langsiktig, sier Holmsen.
Hun mener dessuten at mediene overser og neglisjerer mange mindre saker. Overgrep er i mange sammenhenger sterkt tabubelagt, men for den som opplever overgrepet er det en sterk opplevelse som normalt vil sette spor i mange år.
I en del overgrepssaker hender det at offeret eller overgriperen står fram først etter 10 til 20 år. Disse sidene synes hun mediene får dårlig fram.
Holmsen går på første året på medielinjen i Volda. Opprinnelig er hun fra Verdal, og drømmen var å komme inn på teaterhøyskolen og videre til scenen. Så ble det «Plan B» i stedet. Etter artium var det ett år på Romerike Folkehøgskole og ett år i lokalavisen Innherreds Folkeblad Verdalingen.
Hva er viktige saker?
Journalisten møtte Drageseth og Holmsen sammen med en gruppe 1. og 3.-årsstudenter fra medielinjen i Volda for å diskutere «Saken mediene glemte». Hva er det viktig at mediene rapporterer om, og er det disse viktige sakene som blir prioritert i landets redaksjoner? Eller driver journalister med noe helt annet? Glemmer vi de viktige sakene?
På spørsmål om hva hun mener mediene overser, er det overgrep som opptar Kari Holmsen mest, men hun tilføyer at uansett vil mediene selv bestemme hva som er viktig og hva som ikke fortjener å bli tatt opp. Systemet virker slik at når mediene rapporterer om en bestemt sak, så settes den på dagsorden. Dermed blir den viktig. Tilsvarende glemmes de saker som ikke tas opp. Og det er ingen ankeinstans annet enn at leserne kan henvende seg til mediene og foreslå at bestemte saker tas opp og gis oppmerksomhet.
– Men en ting er de saker og temaer som mediene tar opp eller lar være å ta opp. En annen sak er måten mediene dekker ulike saker på. Her er det veldig mye å diskutere, sier Holmsen og nevner den pågående krigen i Afghanistan.
Lokalaviser i Afghanistan
Etter hennes mening er medienes dekning av det som skjer i Afghanistan et tydelig eksempel på lokalavisholdning i norske medier. Mens lokalavisene her hjemme nøyer seg med å skrive om bygdas folk, opptrer de store riksmediene ofte som en nasjonal lokalavis i en sak som Afghanistan. Da vi møtte Volda-studentene var en norsk soldat nylig blitt drept og en annen alvorlig skadd nord i landet.
– Norske medier rapporterte selvsagt om de to norske soldatene, og ingen vil si at det er galt. På den annen side ble liksom de andre glemt. Mange soldater fra andre land ble drept og såret samtidig, men vi hadde bare oppmerksomhet på våre. Det gir krigsdekningen slagside, sier Holmsen.
De fleste journaliststudentene vi treffer i Volda er enige om at utenriksdekningen er mangelfull i norske medier. De savner kulturstoff og Kristine Skeide savner breddeidrett. Ingen savner kjendisstoff eller mer om realityshows på fjernsynet. Det er alvorlige temaer som kommer opp i Volda. Linda Eikrem, medielærer i Volda, mener mediene også kunne se litt nærmere på egne forhold og nevner arbeidsforholdene i lokalavisene spesielt.
– Det er et meget hardt arbeidspress i de små lokalavisene. Journalistene står på, men opplever ofte at sakene deres kan bli veldig forandret når de kommer på desken. I mange aviser kommer brysomme leserinnlegg ikke på trykk. I det hele tatt synes jeg mediene bør rette søkelyset også mot seg selv og se på hvordan de fungerer i lokalsamfunnene. Det er en mangelvare i mediene i dag, sier Eikrem.
Savner stor, seriøs avis
Det som stadig ligger under i samtalen med morgendagens journalister på Høgskulen i Volda er savnet av en stor, seriøs avis med lange, analyserende artikler. Kjetil Andersland sier at han savner noe som Economist. Andre nevner at Magasinet var så mye bedre før – nå er det for mye kjendisstoff.
– Tilbudet er ikke så galt, det er noe med prioriteringen. Hva som slås opp og kommer på topp og hva som ender i notisform, mener Kristine Skeide.
Det er ikke professor Martin Ystenes ved NTNU i Trondheim uenig i, men han er særlig opptatt av at mediene går glipp av så mange gode saker på grunn av kunnskapsmangel.
– Pisa, sier Ystenes og tenker ikke på skjeve tårn. Det dreier seg om en OECD-undersøkelse som sammenlikner 15-åringers ferdigheter i en rekke europeiske land og som første gang ble gjennomført i 2000. Undersøkelsen gjennomføres hvert tredje år, og resultatene av den tredje undersøkelsen for 2006 offentliggjøres nå i desember.
Kunnskapsløshet
– Dette har altså pågått i flere år, men jeg synes det illustrerer godt mitt poeng, nemlig at kunnskapsløshet og manglende fordypning i stoffet gjør at mediene går glipp av så mye godt stoff, sier han.
Ifølge Ystenes hadde undersøkelsen minst tre oppsiktsvekkende funn, der norske ungdommer er skikkelige avvikere i forhold til ungdom i andre land. Det gjelder særlig kjønn og foreldre. Norsk ungdom er ifølge undersøkelsen utrolig konservative og stereotype, og kjønnsrolletenkning er dominerende for valg av utdanning og yrke. Dessuten er foreldrenes stilling når det gjelder utdanning, yrke og sosial status sterkt bestemmende for barnas valg.
– Det pinlige for norsk forskning er at ingen her hjemme så dette og stilte de riktige spørsmålene. Det måtte en undersøkelse til fra utlandet før vi fikk problemene på bordet, og selv ikke da oppdaget mediene det.
Ystenes nevner kugalskapen i England og problemene ved bygging av Romeriksporten som to andre eksempler på at mangel på oppdatert kunnskap om hva som skjer innen forskningen gjør at mediene mister mange godsaker. Begge sakene ble behørig forutsagt i forskningsrapporter i henholdsvis New Scientist og Viten før de ble akutte problemer.
Undertrykking i det nye arbeidslivet
Samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen ved Oslo Markedshøyskole sier at mediene ikke er opptatt av undertrykkingen i det nye arbeidslivet. I stedet bringer mediene reportasjer som i sum er en ureflektert hyllest til det nye livet. Dette er problemstillinger som særlig opptar unge mennesker, og Tangen forstår ikke at mediene ikke i større grad ser at dette er stoff.
– Åpne landskap er det nye samlebåndet. Det handler om disiplinering og undertrykking. Hjemmekontor, betalt bredbånd hjemme og mobiltelefon er den nye 24-timerskontrollen. Jobb og arbeidsgiver blir allesteds nærværende. Mediene kunne bidra til mer forståelse for disse sidene ved det nye arbeidslivet ved å ta det opp og problematisere det, sier Tangen.
I stedet fokuserer mediene på enkeltsaker uten å se struktur og sammenheng. I arbeidslivet skal medarbeiderne for all del være kreative, arbeidstid er uklart definert, man bruker ulike kommunikasjonsverktøy i jobbutførelsen. I mediene ropes det: Se, her er den kreative klasse.
– Dette er arbeidsgivernes versjon, sier Tangen.
Journalistikk uten kjønnsperspektiv
Forfatteren Ellisiv Lindkvist savner mer ekte feminisme i mediene. Hun mener at når mediene tar opp saker som åpenbart har et kjønnsperspektiv, så må dette også komme fram i stoffet. Men akkurat det skjer altfor sjelden.
Lindkvist peker på at mange medier gjennomsyres i dag av en slags kommersiell feminisering. Fordi mange kvinner for eksempel er opptatt av design, har vi fått et eget søndagsbilag om design og interiør, men det er et rent kommersielt produkt.
Ellisiv Lindkvist mener mediene også svikter når det gjelder å ivareta nye og alternative kulturformer. Mediene målbærer for mye gamle holdninger til kultur i stedet for å skape forståelse for moderne kunst.
– Mye kulturstoff i mediene handler om den evige jakten på konflikt. Mediene er også preget av et sterkt kulturelitehat. Når mediene rapporterer om nye kunstformer som bryter med det tradisjonelle, så gjøres det ofte på en negativ måte, sier Ellisiv Lindkvist.
Med blikket fast på egen navle
– Mediene har i veldig liten grad blikk for alt det nye og spennende som skjer på kulturfronten i Sentral-Europa, både i de tysktalende land og i Frankrike. Ingen norske medier følger skikkelig med her, og det skjer så mye. Jeg tror norsk ungdom ville ha stor glede av å lese eller høre om nye popgrupper eller alternative teaterscener som spretter opp mange steder. Det er så vitalt og spenstig mye av det som skjer, men det får nordmenn ikke vite noe særlig om, i hvert fall ikke gjennom norske medier, sier ZDF-korrespondenten Godrun Gaarder.
Som tysk journalist har hun fulgt norsk mediedekning i mange år fra en kontinental synsvinkel. Hun stusser litt over det hun leser og ser, og lurer på om det er kunnskapsmangel eller husmannsånd som er årsaken. Gaarder har forståelse for at nordmenn er stolte av sine verdenskjente landsmenn og synes det er fint når Ibsen settes opp på de framtredende tyske teatrene. Det hører også med at norske korrespondenter rapporterer om Dag Solstad i Berlin eller Ingvar Ambjørnsen i Hamburg.
– Men jeg ser med et lite smil på norske journalister som primært fokuserer på det norske i utlandet. Det er ikke noe galt i det i og for seg, men når reportasjene om en eller annen ukjent norsk kunstner som har slått seg ned i Kreuzberg i Berlin fortrenger informasjon og dekning av hva som virkelig skjer i tysk kulturliv, så mener jeg at avislesere, radiolyttere og tv-seere i Norge blir litt snytt. De bør få del i alt det spennende som skjer, sier Gaarder.
