Klimadebatten har høy temperatur, men det er ikke vanskelig for kritikere av klimaforskningen å komme til orde i avisene, skal vi tro en undersøkelse som belyser hvordan kunnskap om klimaendringene presenteres i mediene.
– Det er mitt inntrykk at klimaskeptikerne slipper lett til i mediene. Journalistene jeg intervjuet sa de var interessert i å balansere synspunkter på klimaforskningen, de var ute etter kontradiksjon. Fokuset på vitenskapelig uenighet finner man også igjen i folks oppfatninger. Det indikerer også at flere sider er kommet fram, sier statsviter Marianne Ryghaug ved NTNU.
Fire år
Hun står bak studien «Some like it hot – Konstruksjon av kunnskap om klimaendringer i norske aviser», publisert i 2006. Den tar for seg hvordan et komplekst fagfelt som klimaforskning populariseres i dagspresse, i lys av journalisters og forskeres praksis hver for seg, og samspillet dem imellom.
Studien omfatter en innholdsanalyse av 394 artikler over fire år fra åtte aviser: Aftenposten, Adresseavisen, Bergens Tidende, Dagsavisen, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Klassekampen og Nordlys. Analysen bygger også kvalitative intervjuer med forskningsledere, professorer og forskere ved de ledende klimaforskningsinstitusjonene i Norge. Også to journalister som har spesiell erfaring med formidling av klimarelatert stoff er intervjuet.
Økt konsensus
Innsamlingen av materialet foregikk fram til høsten 2005, og Ryghaug ser ikke bort fra at dekningen kan ha endret seg.
– Konsensusen har satt seg mer. Det er færre som stiller spørsmål rundt forskernes konklusjoner, og da blir det vanskeligere å hevde kritiske synspunkter. Men vi ser at mediene fortsatt er raske med å slå det opp så fort noen gjør det, sier Ryghaug.
Hun forlenger studien og ser nå på klimadekningen i de samme avisene det siste året.
– Jeg er ikke ferdig med analysen, men det ser ut som det er blitt mer oppmerksomhet om virkemidler, ansvar og moralisme.
To drama
Ryghaug tror den opphetede debatten har å gjøre med at store ting står på spill.
– Så har det vel også mye med faglig autoritet å gjøre. En stor gruppe har forsket på klima gjennom mange år. Så kommer det noen og stiller kritiske spørsmål, folk som klimaforskerne ikke føler har bakgrunn til å gjøre det. Jeg kan skjønne at forskerne blir provosert, men samtidig har de nok ikke vært flinke nok til å formidle budskapet sitt og bakgrunnen for resultatene.
De siste årene har det blitt mer oppmerksomhet rundt klima, global oppvarming, drivhuseffekt og værforhold i norske aviser. Ryghaug beskriver avisenes dekning av klimaendringene som fortellinger om to ulike drama: Den ene er et naturdrama der oppsiktsvekkende hendelser i naturen settes i sammenheng med klimaendringer. Urovekkende og skremmende framtidsscenarier som har mange likhetstrekk med dommedagsprofetier.
Uenighet
Det andre er det vitenskapelige dramaet som utspiller seg som uenighet og konflikt mellom forskere. Selv om et ganske unisont forskermiljø hevder at det eksisterer stor faglig enighet om klimaendringene, finnes det fortsatt skeptikere.
Ryghaugs studie viser at journalister er opptatt av å gi stemme til dem som tviler på de verste klimaprofetiene. Både fordi det er bekvemt å løse usikkerhet om framtidig risiko ved å balansere synspunkter, og fordi å dekke alle sider av en sak står sentralt i det journalistiske håndverket.
– Det er derimot sjelden at avisene gir noen form for kritisk analyse når det gjelder å veie motstridende påstander opp mot hverandre, påpeker Ryghaug.
Fortegnet
Klimaforskerne mener på sin side at mediene tegner et feilaktig bilde av klimaforskningen som et polarisert og konfliktfylt felt. Og at støy i debatten tilslører enigheten.
Direktør Pål Prestrud i Cicero senter for klimaforskning hevder at ”den opphetede debatten i stor grad er en normal forskningsprosess der ulike tolkninger av data og fremsetting av alternative hypoteser og teorier tidvis fører til tøffe konflikter (…). I en slik polarisert situasjon har nyansene lett for å forsvinne, og mulighetene for rasjonelle vurderinger og debatter vanskeliggjøres”.
En anonymisert forskerkilde sier at ”enigheten om dette er såpass overveldende at man må ikke gi inntrykk av at her er det et forskningsmiljø som er delt i to og at de er veldig polariserte. Det er ikke sånn det er.”
Ufortjent
Også andre er bekymret for om klimaskeptikerne får ufortjent mye plass, og at det skapes et inntrykk av dissens og kontrovers. Journalistene er derimot mindre bekymret, selv om de ser at det kan være et problem. De mener at det først og fremst er det etablerte forskermiljøet som kommer til orde og at bildet som gis i stor grad understøtter flertallets oppfatninger om klimaendringene.
