Jobbet villig for overvåkingstjenesten
Mange journalister tok selv egne intiativ overfor de hemmelige tjenestene.
Det var ikke bare overvåkingstjenesten som under den kalde krigen vervet pressefolk som informanter. Mange journalister tok selv egne intiativ overfor de hemmelige tjenestene.
I 2010 kommer Norsk Presseforbunds fire bind sterke verk «Norsk Presses Historie, 1763 - 2010». En av bidragsyterne er Aftenposten-journalist Arnhild Skre, som i sin rapport «En kostbar og farlig tid» har tatt for seg norsk presse i de første etterkrigsårene, 1945- 1950.
Oversiktsbilde
I arbeidet har hun både studert aviser fra den tida og gått igjennom diverse pressehistoriske bøker og forskningsrapporter. Med journalist og forfatter Sigurd Evenmos oppsummeringsbok «Ut i kulda» (1978) og overvåkingshistorikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksens bok «Den hemmelige krigen» (1998) som to viktige primærkilder i Skres gjennomgang av pressehistorien og jakt på norske pressefolk.
– Jeg har hatt et spesielt øye på journalister og redaktører som har forfattet ledere og argumentert for Atlanterhavspakten, men for å få et oversiktsbilde av norsk presses forhold til utlandet har jeg ellers lest alt fra tegneserier til artikler om atomvåpen. Bare sporten har jeg hoppet over, for akkurat som nå handlet det også den gang nesten bare om Norge og nordmenn, ler Arnhild Skre.
Fredsglede og krigsfrykt
Skres gjennomgang viser at norsk presse var veldig vestorientert i sin utenriksdekning allerede før krigen, og at denne tendensen ble klart forsterket i etterkrigsårene. Men da den første fredsrusen la seg, førte temperaturfallet mellom stormaktene med seg jakt på indre fiender. Den kalde krigen begynte med en «istid» for ytrings- og pressefriheten.
– Det var en veldig spesiell tid, hvor fredsgleden raskt ble avløst av reell krigsfrykt. Og det er i dette spesielle lyset vi må se de tette båndene mellom presse og overvåkingstjeneste. Den kalde krigen startet bare to år etter Tysklands kapitulasjon, og fra krigen var pressen vant med hemmelighold, undercoverjobbing og strategisk journalistikk. Ved det norske pressekontoret i Stockholm drev journalister under krigen eksempelvis med kommunistregistrering, og mange så på dette som en helt naturlig del av sin virksomhet. Disse refleksene kommer tydelig til syne i norske aviser under den kalde krigen.
Villige journalister
At det eksisterte bånd mellom Politiets overvåkingstjeneste (POT) og norsk presse er blitt godt dokumentert tidligere. Mindre kjent for mange er kanskje at kontakten ofte også gikk den andre veien. At journalister av egen vilje tok kontakt med POT og ga dem informasjon som de mente de hemmelige tjenestene kunne ha interesse av.
– Noe forenklet kan vi snakke om fire grader av kontakt. Den mildeste formen er der hvor pressefolkene tar et hint fra overvåkingstjenesten og innretter seg deretter. Så har vi den varianten hvor pressen tar inn og publiserer ting de hemmelige tjenestene ba om. På trinnet over inntar journalistene en mer aktiv rolle, ved at de på eget initiativ meddeler tjenesten om navn og ting de støter på i sitt arbeid. Mens det mest graverende er det trinnet hvor pressefolk gikk ut av sin vei for å skaffe opplysninger til etterretningstjenesten, forteller Skre.
A-pressen og Høyre-avisene
Det er framfor alt A-pressen og Høyre-avisene som dyrket samarbeidet med overvåkingstjenesten.
– Ser en på pressefolks samlede innsats i oppdemming, overvåking og etterretning, ser folk i regjeringspartiets presse ut til å ha vært særlig aktive, sier Skre. I rapporten trekker hun fram redaktørene Rolf Gerhardsen og Per Monsen i Arbeiderbladet som to pressefolk som sto sentralt i nettverket mellom POT og A-pressen.
– Men også Høyre-avisene utviklet tette bånd til de hemmelige tjenestene. Det var mange konservative pressefolk som enten næret mistillit til at regjeringen gjorde nok for å demme opp mot kommunisttrusselen, eller som mente at arbeiderpartiregjeringen holdt seg med folk som sto for langt til venstre. Løsningen ble å organisere privat etterretning, som i nær kontakt med næringslivet overvåket «venstrevridde», påpeker Skre.
Hun viser blant annet til Walter Wilson i Høyres Pressekontor som sendte Overvåkingssentralen en liste over alle landets Høyre-redaktører. Han tilbød seg samtidig å formidle kontakt mellom redaktørene og overvåkingspolitiets lokale kontakter.
Trond Bergh og Knut Einar Eriksen har i sin bok «Den hemmelige krigen» for øvrig vist at det foreligger dokumentasjon på at POT hadde eller fikk etablere kontakt med mer enn halvparten av Høyre-avisene.
Dagbladet mest skeptisk
Det er også dokumentert at POT opprettet kontakter i Venstre-aviser, mens Dagbladet framstår som den største skeptikeren blant de større presseorganene.
– Avisa i Akersgata fungerte som en slags isråk under den kalde krigen. Men med svært få unntak var den norske pressen et medgjørlig redskap for de hemmelige tjenestene. Overraskende mange journalister og redaktører bidro aktivt i overvåkingen.
