GOD ERFARING: Anne Grete Preus er fornøyd med pressen, selv om hun opplevde å bli spurt om hva Jens Bjørneboe mente om platen hennes i 1988. Foto: Birgit Dannenberg

Preus privat

Anne Grete Preus skrev sang da hun kjøpte sin første sofa, men ellers er privatlivet meget privat.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Jeg kan ikke si at jeg har hegnet om privatlivet mitt. Både kunstnerisk og i det jeg skriver, er jeg veldig personlig. Men det faller ikke naturlig for meg å fortelle hva jeg spiste til middag i går eller at jeg kjøpte ny sofa. Da måtte det i tilfelle være refleksjonen rundt det å kjøpe ny sofa, og det har jeg faktisk skrevet en tekst om. Jeg var 23 år, spilte i et postpønkband og oppfattet dette kjøpet som et veldig kritisk punkt i livet. Plutselig sto jeg i en møbelforretning og skulle velge møbelstoff, design og sånt. Det sa mye om en ny fase i livet mitt.

– Hjemme hos-reportasjer sier du altså nei til?

– Jeg vil i første rekke bli intervjuet i forbindelse med arbeidet mitt, men når man sier det, så går det i mitt tilfelle veldig langt, for jeg er jo interessert i både mennesker, samfunn og kultur. Kjendiseriet synes jeg er problematisk, og jeg kjenner at jeg blir litt varm om ørene bare jeg sier ordet.

– Du har fortalt litt, blant annet om hytta på Sri Lanka?

– Ja, jeg leaset en hytte der, og fram til 1994 ble mange av tekstene mine skrevet der. Nå har jeg «hytte» i 10. arrondissement i Paris. Det er litt sånn Grünerløkka/Torshov.

– Og der har det ikke vært noen journalister?

– Jo. Jeg fikk tilbud fra Lydverket i NRK om et portrett i forbindelse med at jeg fylte 50. Det er et veldig skikkelig musikkprogram, og jeg ble veldig beæret. Da dro vi til Paris og gjorde mye av intervjuet i leiligheten min. Det ble bra. Veggene fortalte mye. Også Kurt Bakkemoen har vært med opp i leiligheten. Han er en av seniorjournalistene i VG, elsker musikk og er en journalist som er gjennomført troverdig, synes jeg. Så du kan si at det er ingen regler uten unntak, men et skjønn.

– Er du blitt mykere med årene?

– Det tror jeg ikke.

Ut av skapet

– Du stilte opp i Magasinet nylig. Var det første gang du snakket om seksuell legning?

– Nei, jeg gjorde det første gang i 2004, og det kom av at jeg flyttet sammen med en dame som hadde barn. Da tenkte jeg at den tåkeleggingen jeg hadde hatt i forhold til disse tingene ikke fungerte lenger. Samtidig kjøpte vi hus sammen, og det kommer jo i sånne grunnbøker og sånt.

– Nå snakker du om denne 11 millioners villaen?

– Ja, nettopp. Den som Se og Hør skriver om, og som de skriver om igjen og igjen. Det første intervjuet, der vi snakket om seksuell legning var i VG, og det var en ganske morsom historie. Jeg var sammen med samboeren min på Spellemannsprisutdelingen, og så lagde Se og Hør et oppslag på det. Litt senere skulle jeg portrettintervjues i VG. Vi var på vei ut til Bygdøy for å ta bilder, og så hørte vi reklame for ukens Se og Hør på bilradioen om Anne Grete Preus – samboer med trebarnsmor. Vi satt der i bilen, og jeg bare brast ut i latter. Det var det. Jeg sa at det kan vi snakke to linjer om, og det respekterte VG-journalisten. Jeg vil i det hele tatt si at jeg har god erfaring med journalister i Norge. Det var vel kjent i mediene at jeg ikke var gift med en bankmann og bodde i Bærum. Men det ble respektert at det ikke angikk andre, og det at mediene visste, men respekterte, er nok en av grunnen til at jeg er fornøyd med mediene.

Ikke-forhold til Se og Hør

– Men så klagde du Se og Hør inn til PFU?

– Nei, det var faren til min samboers barn som gjorde det, men jeg støttet det. Det satte noen grenser som var fine. Du kan ellers si at jeg har et ikke-forhold til Se og Hør. Men hvis jeg forviller meg inn på en premiere eller noe sånt, så er det ofte medier til stede, og det må man forholde seg til. Da smiler jeg og alt det der, men jeg har aldri gjort noe intervju med Se og Hør.

– Aldri?

– Nei, og det handler bare om at de aspektene ved meg som de er interessert i ikke er relevante slik jeg definerer mitt forhold til mediene. Men Se og Hør har alltid respektert dette. Så når jeg sier at jeg har et generelt godt inntrykk av norske medier, så er ikke Se og Hør noe unntak.

– Du er mye omtalt i mediene, men det går rett på fag og virksomhet, jobben din. Vil tabloidene avfinne seg med det?

– Det er litt farlig å si det, men det er litt opp til en selv. Det er mange som har vært utsatt for press, kanskje i ung alder, men jeg opplever selv at du kan sette ned foten.

Bryllup og skilsmisser

– Er det litt sånn at du ikke inviterer dem i bryllupet og da kommer de heller ikke i skilsmissen?

– Vel, du står på litt tryggere grunn da, men jeg er ikke enig i at bordet fanger på den måten. Det synes jeg ikke. Selv om jeg har invitert til en ny bok eller forestilling, så er ikke jeg forpliktet til å fortelle at jeg har fått kreft, selv om de eksemplene ikke er riktige. Jeg synes det er et viktig prinsipp at det er hver enkelt person som definerer hvor grensen for privatlivet går. Jeg kan godt sitte og snakke med deg om mitt forhold til døden. Er jeg redd for å dø eller? Jeg synes det er et spennende emne, men hvis du snakker med en annen person om det, så kan det oppleves som ytterst pinlig og grafsende inn i den personens liv.

– Da du ble spurt om hvordan det er å være så høy, svarte du syrlig at det i hvert fall minsket muligheten til å få intelligente spørsmål.

– Ja, og det er vel det mest intelligente svaret jeg kan si til det der.

– Men er det mange dumme spørsmål?

– Det er ganske varierende kvalitet på hvor forberedt journalistene er, og hvor interessert de er i arbeidet mitt. Noen får det kanskje som en jobb de ikke har lyst på, og de har ikke noe forhold til meg og tekstene mine. Og så har du ikke hatt tid til å forberede deg. Da kan det bli litt både og.

Paus og Bjørneboe

– Har du noen skrekkeksempler?

– Det er veldig forskjell fra riksavisene til de små lokalavisene, der journalistene kanskje dekker menighetsrådet den ene dagen og Anne Grete Preus den andre. Jeg husker da Bjørneboe-platen kom i 1988, hadde jeg lansering blant annet i Bjørneboes fødeby, Kristiansand. Jeg ble intervjuet på en nærradio av en ung og søt fyr, men han hadde ikke forlest seg på ny norsk litteratur, for å si det mildt. Jeg tror vi skulle fylle en halvtime, og det gikk veldig tregt. Heldigvis var jeg litt erfaren allerede da, og jeg bestemte meg for å hjelpe til for å få samtalen til å rulle best mulig på direkten. Helt mot slutten så jeg liksom lettelsen bre seg utover ansiktet til journalisten, nå var vi i mål, liksom, og så fyrte han av det siste, skjellsettende spørsmålet: «Så til slutt, Anne Grete Paus, å syns egentlig han Bjørneboe om plada di.»

– Hva med riksavisene? Er det noe du husker spesielt der?

– Det er så variert. Jeg husker jeg gjorde et intervju med en i VG en gang. Vi snakket om integritet i arbeidet og sånt, og plutselig sa han: «Vi er alle horer.» Da tenkte jeg at det er jeg absolutt uenig i, snakk for deg selv. Han snakket om jobben i VG, men å møte en journalist som har den holdningen borger ikke for et godt og lesbart intervju. Det er viktig å stå for det en gjør. Livet innebærer mange kompromisser, men det er ingen som trives med slike indre, etiske konflikter.

Uinteressante anmeldelser

– Hvordan er musikkstoffet i mediene?

– Det er veldig blandet. Faglig sett synes jeg anmelderiet kan være temmelig uinteressant. Det er veldig mye synsing. Men du har også sånne som Terje Mosnes som skriver godt og dypt om de tingene han anmelder, og det fins slike instant anmeldelser som kan være bra. Fredrik Wanderup kan gjøre det. Det er mange bra etter hvert, i Dagsavisen er det et par.

– Så det er ikke så galt likevel?

– Nei, det er blandet. For tiden synes jeg Aftenposten er den beste avisen på popmusikk og jazz. De er gode på all musikk egentlig, interessante anmeldelser og de er anstendige og dyktige.

– Hva skulle vært annerledes?

– Nei, man kan vel ikke skille mediene så mye fra samfunnet ellers. Det er de samme tendensene, lettvinthet, kjapphet og tidspress. Jeg tar veldig mange ting på dypeste alvor og det gir meg mye glede. Det kan ofte være mer provoserende i Norge å si det enn å skjelle ut Siv Jensen. Vi har en redsel for alvor i vår tid som også gir seg utslag i kulturjournalistikken som ikke er så bra.

Powered by Labrador CMS