– Jeg har en følelse av at skiftet i mange norske redaksjoner kom for rundt ti år siden. Det man legger merke til er at en del unge journalister vet lite, de er dårlig forberedt og de har dårlig tid. Spesielt merker man dette med tiden. Det virker også litt tilfeldig hva som kommer på trykk. I dag er overskriftene større, bildene er mye større, men innholdet er så tynt og tomt.
– Hva ønsker du deg?
– Som artist skulle jeg alltid ønske at det er dypere, faglige spørsmål om det jeg holder på med. Jeg husker med glede en del større intervjuer for 10-15 år siden. Det var voksne, interesserte journalister. De var godt forberedt, og når du sa noe som de kanskje ikke var helt fornøyd med eller som de syntes var uklart, så spurte de alltid hvorfor. Det virker som om journalister i dag har mindre tid til å forberede seg og til å tenke over hva det er de driver med. Jeg savner denne positive kraften, aggresjonen, nysgjerrigheten, dette som kan bli noe positivt.
Få journalister med musikkbakgrunn
– Hvordan er det faglige nivået på musikkjournalister?
– Det er stor mangel på journalister med musikkbakgrunn i svært mange redaksjoner. Når du sitter i en intervjusituasjon, så merker du fort når journalisten ikke har snøring. Det blir veldig galt fordi det i dag er fyktelig mye crossover i musikken. Det stiller krav til kunnskap, og jeg merker at veldig mange ikke aner hvordan de skal angripe dette. De kan ramse opp titler og innhold, de kan masse navn på artister, men det holder ikke. Jeg tror mange artister har det som meg: Jeg blir utrolig lykkelig når jeg får et godt, faglig spørsmål.
– Sier du nå at journalistene ikke skjønner hva de driver med?
– Jeg skal ikke skjære alle over en kam, men ofte savner jeg at journalisten har hørt og forstått platene. I tillegg opplever du ofte at journalistene ser ut til å ønske seg noe helt annet enn den musikken vi lager. Ord som «vanskelig tilgjengelig» går ofte igjen, og «for spesielt interesserte» er en annen klisjé. Du får en følelse av at de tar litt avstand før de i det hele tatt har satt på platen.
– Er det forskjell på redaksjonene?
– Ja, det er tydelig. Jeg har inntrykk av at VG og Dagbladet har minst tid. De river av seg en kort tekst og slenger på en terning. Dagens Næringsliv kan ofte levere noe av det beste. De har ikke så mye musikkstoff, men når de har noe, så tar de seg tid, mest tid. Også i lokalavisene merker jeg ofte at de tar seg tid til å lytte til musikken og snakke med oss utøvere. Det kan se ut til at mange lokaljournalister har mer respekt for det vi driver med .
Savner Emil Otto Syvertsen
– Du er egentlig fra Mauseidvåg på Sunnmøre, men bor nå i Kristiansand. Hvordan er du blitt behandlet her?
– Her i Fædrelandsvennen hadde vi Emil Otto Syvertsen. Han var en sånn fyr som jeg mener. Han kunne dra opp i Setesdalen og snakke med folk, og han brukte tid. Du merket på det han skrev at han hadde det moro på jobb. Nå vet ikke jeg hvordan redaksjonene fordeler slike oppdrag, for eksempel hvordan plater fordeles i redaksjonene til anmeldelse eller omtale, men det er synd ikke flere journalister synes det er dritgøy med musikk. Det er så mye opplisting av fakta, mens farge, energi, identitet blir ikke beskrevet i det hele tatt.
Ingen verdensnavn
– Det var 260 norske og utenlandske journalister akkreditert på Øya-festivalen, mens det var under 40 på årets Landskappleik. Hva forteller det?
– Jeg vet ikke om det er riktig å sammenligne Landskappleiken og Øya. Vi har jo ikke noen verdensnavn på kappleikene slik de har på noen av de store musikkfestivalene. Men det er fortsatt trangt om plassen i Norge. Vi må kjempe oss fram.
– Hva har mediene betydd for deg personlig?
– Veldig mye. Som musiker er man helt avhengig av at man får fortalt folk hva man driver med, at man har en konsert eller utgir et nytt album.
Interessant å lese Geelmuyden
– Har du noen spesielle minner om møter med norske journalister?
– Jeg husker jeg var på Clodion på Frogner og ble intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden. Det var inspirerende. Han var veldig godt forberedt, og han var en klok og interessert journalist. Han hadde også mange krevende spørsmål, der jeg måtte virkelig tenke over hva jeg drev med og prøve å sette ord på det. Intervjuet var fargerikt og interessant å lese etterpå.
– Dårlige erfaringer, da?
– Nei, dårlige? Det er helst at man gjengir alt som det blir sagt, inklusive alle hvile- og liksomordene. Det at man bare skriver rett ned alt som blir sagt, synes jeg ikke noe om. For egen del pleier jeg å be om å få lese manus før det trykkes, og da har jeg opplevd at det gjøres endringer etterpå. Det reagerer jeg på. Det samme gjelder tittelbruken. Det kan ofte være titler som ligger langt utenfor det vi snakker om i teksten.
Pappa passet på
– Du var barnestjerne og har vært omtalt i mediene siden 10-årsalderen. Fikk du noen råd hjemme om hvordan du skulle omgås mediene?
– Ikke annet enn at far hørte etter. Han passet på dialekten min og på fakter. Når han mente det gikk for langt, så sa han at nå er det på tide å komme hjem litt. Du kan si at han holdt meg på jorda med litt tørre kommentarer.
