Vi har lest rapportene og sett bildene av to unge, uflidde nordmenn fra en kummerlig celle, i parade gjennom Kisanganis gater eller omgitt av militære og sivile kongolesere i rettslokalet.
Norske pressefolk har ikke akkurat for vane å samles i krigsherjede Kongo, men interessen for Tjostolv Moland og Joshua French førte åtte-ti reportere og fotografer fra VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten og NTB/Tønsbergs Blad/Agderposten til landet. Journalisten har snakket med noen av reporterne. De forteller om en krevende oppgave og spesielle arbeidsforhold.
Oppfattes som partiske
– Det er tydelig at mange her oppfatter oss nordmenn som partiske. Men vi har forsøkt å være nøytrale og bruke mange kilder. Vi har jo også fortalt den dramatiske historien til vitnene som satt i bilen da drapet skjedde, sier Tor-Hartvig Bondø.
VG-journalisten forteller at han merket mistroen første gang han kom til Kongo, da saken ble kjent i juni. Allerede ved ankomsten fikk Bondø grundig kjeft av en myndighetsperson.
– Han mente tilreisende journalister bare ville skrive for å få frigitt dem som hadde drept deres bror. Og hvor var du da krigen raste i Kongo, ble jeg spurt.
Mer kjeft
Men også her hjemme finnes kritiske røster. Ansvarlig redaktør i Verdensmagasinet X, Maren Sæbø, skriver i sin blogg at dekningen preges av «enkilde-journalistikk og eksotiske innslag som påstander om kannibalisme og lynsjing».
Hun hevdet det var tydelig på rapportene at journalistene aldri før hadde vært i krigsområder eller i sørlige Afrika. Sæbø savnet også fokus på den såkalte sikkerhetsbransjen og flere spørsmål om de siktedes historie.
Uskyldige mellom linjene
Hun får støtte av afrikakjenner og professor Helge Rønning ved Institutt for medier og kommunikasjon. Han sier mediene har godtatt nordmennenes egen framstilling og ikke stilt tilstrekkelig spørsmål om bakgrunnen deres og hvorfor de i det hele tatt er i Kongo.
– De har problemer uansett om de har begått drapet eller ikke. De andre anklagepunktene mot dem er også alvorlige, sier Rønning.
Han hevder mediene gir inntrykk av to uskyldige nordmenn som er utsatt for overgrep.
– Har noen medier påstått at de er uskyldige?
– Det ligger jo tydelig mellom linjene, sier Rønning, som presiserer at dekningen varierer. Etter hans mening har NRK gjort en ok jobb.
Undersøkte
Nyhetsredaktør Helje Solberg er helt uenig i at mediene langt på vei har godtatt nordmennenes fremstilling
– Tvert imot, VG har i alle fall brukt betydelige ressurser på å ettergå deres historie. De to nordmennene har vært så misfornøyd med VGs kritiske tilnærming at de i lengre perioder nektet å snakke med oss. De boikottet oss nettopp fordi vi ettergikk deres historie, sier hun.
Solberg viser til at VG intervjuet vitner og andre som hadde møtt de to nordmennene i Afrika.
– Vi skrev om deres tilknytning til den omstridte sikkerhetsbransjen og om hvordan de opererte med falske navn og utstyrte seg med utgåtte identifikasjonspapirer fra forsvaret. Dette kom fram blant annet i et åtte siders dokument vi publiserte før sommeren.
– Men de to nordmennene – helt uavhengig av hva de har gjort eller ikke gjort– har som tiltalte selvsagt krav på at rettsforhandlingene foregår på en måte som ivaretar deres rettssikkerhet. Derfor har vi også hatt en kritisk tilnærming til dramaet som i disse dager pågår i og utenfor rettslokalene.
Bredt ut
Journalistene sjøl er ydmyke i forhold til kunnskaper, balanse og hva slags bilde de formidler.
– Selvsagt har jeg tenkt mye på det. Jeg har sympati med alle som sitter i kongolesiske fengsler enten de er svarte eller hvite. Forholdene er umenneskelige. Men selve saken forsøker jeg å behandle som alle andre og jobber etter samme metoder som hjemme. Vi går så bredt ut som mulig og snakket med etterforskere, mistenkte, vitner, advokater og andre kilder. Men samtidig ser vi jo dette med norske øyne, sier Bondø.
Folkeskikk
Fra avdelingskontoret i Trondheim har han gjennom 24 år dekket alle stofftyper, inkludert mange krimsaker. VG har også sendt ham til Balkan, til Pakistan og for å dekke tsunamien i Thailand.
Til Kongo kom han første gang rett etter arrestasjonen av French og Moland. Han var hjemom på ferie og ble sendt ned igjen til rettssaken. Til sammen har han tilbrakt ca. fire uker i landet.
– Er det en stor ulempe ikke å kjenne landet godt?
– Det har selvsagt vært en bratt læringskurve. Mye var nytt for meg. Men vi har hatt gode hjelpere som har vært flinke til å sette oss inn i forholdene. Mitt inntrykk er at alminnelig folkeskikk er et undervurdert virkemiddel, sier Bondø.
Åpent
Tore Bergsaker fra Dagbladet mener det har både vært vanskelig og lett å jobbe i Kongo.
– Vi har hatt bedre tilgang til kildene enn vi er vant med. Vi kunne filme og fotografere i rettssalen og har hatt alle muligheter til å besøke de tiltalte i fengselet. Men vi hadde tekniske utfordringer som dårlig nettforbindelse.
Etter første dag i retten var det en fyr som prøvde å spenne bein på Bergsaker. Da flere ble truende valgte han å ta beina fatt og søke tilflukt hos politimenn og etterpå hive seg på en motorsykkel for å komme seg vekk.
Bergsaker tror det hadde toppet seg hos tilhørere som kjente drapsofferet og som ble provosert av forsvarsadvokatens aggressive stil.
– Det gikk ut over oss andre nordmenn. Men ellers gikk jobben greit, sier Bergsaker, som i denne runden var i Kongo i tolv dager. Han var også nede og dekket saken tidligere i sommer.
– Det var første gang jeg var der, så jeg kan ikke påstå at jeg er noen Kongo-ekspert. Men jeg har vært mye i Afrika.
Utenfor kamera
Hallvard Sandberg fra NRK har også vært i Kongo i to perioder. Han synes det vanlige stresset har vært mest krevende. Det å få levert til både nett, radio og TV og gjøre research hver dag. Noen kilder var det lett å få tilgang til, mens det kunne ta timer å få tak i andre som var nødvendige for å skape balanse. Mange som snakket med trykte medier rygget når tv-kamera kom fram.
– Da blir situasjonen mye mer alvorlig for dem. Flere ganger måtte jeg bare sitere folk og håpe at seerne ville akseptere det. Sånt er vanskelig for tv-journalister som er vant til å dokumentere med kamera.
De siste fem åra har Sandberg vært utenriksreporter. Også erfaring fra forsvarsoppdrag i utlandet, og kjennskap til «sikkerhetsbransjen» French og Moland tilhører, var et stort pluss.
– Jeg forstår mentaliteten deres. Det var en stor fordel da jeg møtte de to siktede.
Smarte gutter
På forhånd trodde han de ville være «blåst i huet», men ble positivt overrasket.
– De er to smarte gutter, som kunne diskutere realitetene og vurdere situasjonen sin. De svarte høflig og visste akkurat hvor de kunne være ærlige.
– Var det vanskelig å forholde seg nøytral til dem?
– Nei, jeg synes ikke det, for jeg hadde tenkt mye på akkurat det. Problemet er vel om andre vurderer meg som nøytral.
Sandberg understreker at han ikke vet om de drepte sjåføren sin. Han har bare beskrevet de siktedes situasjon slik den er.
– Men egentlig synes jeg boforholdene ikke var så jævlige. I forhold til andre fanger lever de en luksustilværelse.
Alle kanaler
Fred C. Gjestad tilhører Aftenpostens nettredaksjon. Han hadde hendene fulle med twitring på direkten fra rettssalen, fotografering, videoopptak, sending på satellitt og skriving av saker for nett og papir i etterkant.
– Det store medietrykket har vært mest utfordrende for meg. Med mange flinke konkurrenter var det krevende å finne gode saker, særlig når vi ventet på at rettssaken skulle starte.
Han beskriver arbeidsforholdene som spesielle, men synes kongoleserne la ganske godt til rette for pressen. De fikk et eget rom bak rettssalen, fikk møte kilder, hadde tilgang til tolker og hadde stor frihet i retten. Gjestad hadde ganske god kjennskap til Kongo på forhånd.
I tillegg til at han hadde jobbet som journalist der før, var han et par måneder i Kisangani sammen med pinsebevegelsen i 1997 – og hadde bevart mange gode kontakter.
Sympati
– Det er krevende å gi ett reelt bilde av situasjonen. Klare å ha en kulturformidling som leserne hjemme kan forstå. Man må huske på at dette skjer i en by på størrelse med Oslo, som ligger svært utilgjengelig til i regnskogen. Et par dager på dårlige veier fra noen grense. Det er også en utfordring å formidle hva Moland og French sier. Ikke bare ordene, men hva de virkelig mener.
– Var det lett få sympati med dem?
– Ja, jeg synes det. Fordi vi snakker med dem på et felles språk. Derfor må vi legge ekstra vekt på å skape balanse og hente kommentarer fra andre parter i saken.
Gjestad synes det er vanskelig å hevde at alt de har rapportert har vært fordomsfritt.
– Men jeg har ikke merket at noen har hellet mer i den ene eller andre retning. Jeg har ikke peiling på skyldspørsmålet og har ingen reell oppfatning om det. Men det er viktig at vi overvåker om de to siktede får en rettferdig behandling.
Kan ikke fransk
Ingen av de norske reporterne i Kongo som dekket rettssakens første dager kunne fransk flytende. Det holder ikke, mener Helge Rønning.
– Forstår de hva som foregår?, spør professoren, som mener tolk på langt nær er tilstrekkelig.
– Men norske journalister som reiser ut i verden vil ofte være avhengig av tolk?
– Det er nå én ting. Men her er det faktisk rettsforhandlinger, som journalister rapporterer fra som om de vet hva som foregår, sier Rønning.
Avhengige av tolk
– Jeg skulle veldig gjerne kunnet fransk. Men vi hadde tolk, og mange kilder var norske eller engelsktalende, sier Bergsaker, som vedgår at de var avhengig av tolk i rettssalen. Heldigvis var de av mye bedre kvalitet enn de som skulle tolke for de tiltalte.
– Vi hadde veldig god tolk, så det var ikke noe problem. Dessuten satt vi i et eget rom der det var greit å snakke sammen, sier Dagbladets mann.
– I retten ville det vært lettere å følge med om jeg kunne flytende fransk, mener VGs utsendte.
– Men jeg kan nok fransk til å tilfredsstille basale behov og har sendt varme tanker til min tidligere fransklærer. Samtidig er tolk uansett viktig for å forstå kultur. Og mange snakker dessuten bare lokale språk, sier Bondø.
Også Sandberg forstår en del fransk. Men kunne ikke intervjue uten tolken, som på sin side ikke var helt stø i engelsk.
– Mye tid gikk derfor med til å diskutere og finne den helt korrekte oversettelsen. Men det er jo ikke mange land vi nordmenn kan reise til og kunne språket.
Ramlet ut
Gjestad måtte også lene seg på tolken og er ikke i tvil om at ting har ramla ut.
– Når jeg leser andre medier, ser jeg at det er ting jeg ikke har fått med meg. Men når du skal gjøre alt på en gang og stikke ut og sende video på satellitt innimellom, må det skje.
For Aftenpostens nyhetsredaktør Ole-Erik Almlid var det avgjørende at Gjestad kjenner landet fra før, har gode kontakter og behersker nettjobbing.
– Det hadde naturligvis vært bra om journalisten kunne fransk også. Men han har tolk, og det viktigste var å sende en som kunne håndtere å være der.
Almlid sier det på forhånd var vanskelig for redaktører å vite hvordan rettssaken og forholdene rundt ville bli.
– Da er det viktig å vite at journalisten kan tåle presset. Det har vært tilsvarende saker i Russland der vi har vurdert språkkompetansen som viktigst.
Helje Solberg mener det har fungert bra med tolk for journalistene som trengte det. De som overtok dekningen for Aftenposten og VG snakker for øvrig begge flytende fransk.
Oppassere
Kongo er et av verdens mest korrupte land. Statsansatte får ikke lønn, men benytter alle muligheter til å kreve penger for tjenester. Det fikk naturligvis også reporterne føle.
– Da fikseren min spurte hva jeg syntes om Kongo, svarte jeg at jeg hadde møtt mange trivelige folk. Men at det hadde vært hyggelig om jeg ble sett på som et menneske og ikke bare en sekk med dollar, sier Bondø.
– Absolutt alle vil ha penger av deg. Sikkerhetsvakter og offentlige personer står i kø og forlanger betaling. Det er ufattelig dyrt å ta seg fram.
Kjentmann
Første stopp ved ankomst var hos sikkerhetssjefen. Der fikk de tildelt en person som fulgte dem overalt. Utgiftene måtte VGs team dekke. Men oppasseren var også nyttig.
– Vår mann, som kjente hver krik og krok i byen, var til stor hjelp for oss, sier Bondø, som opplyser at de aldri ble hindret i å gjøre jobben sin.
NRKs reporter derimot ble frustrert av å ha sikkerhetspolitiet så tett på og opplevde klare restriksjoner. Men han trosset forbudet og filmet nordmennene i fengselet med et lite innsmuglet Canon Ixus. Sandberg forteller at han gjemte unna utstyr, harddisker, minnepinner, taper og penger i dagene etter at intervjuet ble kringkastet.
– Frykten var å bli satt i fengsel, miste utstyret og akkrediteringen. Jeg var temmelig nervøs da det sto på.
Men NRK fikk ingen reaksjon. For Sandberg ble Kongo det tøffeste han har opplevd som journalist.
– Det har vært så ekstremt. Så mange ting som måtte løses underveis. Jeg har modnet mye.
For VGs ringrev tok scenene som utspilte seg dagen rettssaken startet kaka. Bondø beskriver det som en utømmelig godtepose for journalistene.
– Jeg sa etterpå at dette umulig kunne toppes. To nordmenn som går spissrotgang gjennom byen…
