NJ vil ha nettlisens

Nettlisens som instrument i en fremtidig medienøytral mediestøtteordning kan være et godt bidrag til nettopp det - mediestøtte til redaksjoner som ikke mangfoldiggjør seg på papir.

Men en nettlisensordning bør i så fall avgrenses klart til sitt primære formål, før politikerne begynner å fantasere om å benytte den som en melkeku for alle uløste utfordringer på nettet.

For det første bør vi for enhver pris unngå et system der noen som helst nemnd (eller enda verre; et departement), skal fordele lisensmidlene etter skjønnsmessige kriterier. For det andre må ikke nettlisensen uthule opphavsretten til journalister, fotografer, illustratører, musikere og andre som får verkene sine innkjøpt og/eller formidlet via nettmedier. Kort sagt: en eventuell nettlisens bør ikke samtidig være en lisens til å videreformidle opphavsrettsbeskyttet innhold under påskudd av at det lisensbetalte stoffet allerede er betalt for.

Vi har krefter her i landet som ønsker å bruke en avgift på nettet til å kompensere opphavsmenn for ulovlig kopiering av åndsverk, og dermed i praksis uthule opphavsretten. Noen av disse ønsker å gjøre all digital kopiering lovlig mot å innføre en slik avgift. De som skal legge fram forslag om fremtidig mediestøtte bør være bevisst faren for at fildelingsspørsmålet lett kan blandes med mediestøtten om de foreslår en nettlisensordning. Politikere med varme poteter i hendene har kastet seg etter mindre gulrøtter enn det gjennom historien.

En statsstøtte til utgivelse av nettaviser - enten det skjer direkte gjennom pressestøtte, indirekte gjennom momsfritak, brukerfinansiert gjennom en bredbåndsskatt eller ved at nettavisene får et sugerør ned i Kopinor-kassen - vil ikke være noe nytt i den norske medielandskapet. Det er forbausende mye innholdsproduksjon i Norge som finansieres av gjennom ymse statlige tilskudd eller skattelignende kollektive ordninger (som f.eks. NRK-avgiften). Og stadig flere melder seg på. Nylig var vel William Nygaard frampå og mente at også Kunnskapsforlaget bør få statsstøtte for å utgi Store Norske Leksikon på nett.

Men det henger ikke på greip å begrunne, slik det gjøres i artikkelen, ønsket om statsstøtte til nettavisene med at "internett er et gode for over 80 prosent av befolkningen". Jeg hører med til de 80 prosentene som oppfatter Internett som et gode. Og så mye vet jeg: Internett er uendelig mye mer enn nettavisene.

Jeg er altså ikke fremmed for å innføre bredbåndsskatt. Jeg betaler endog NRK-avgift med glede. Men da vil jeg som leser, forbruker og skattebetaler være med på å bestemme hva som skal subsidieres og hvorfor. Dersom det for eksempel er snakk om å subsidiere den i all hovedsak kjendispludrende avskriftsøvelsen som i dag kalles "nettjournalistikk", så er det rimlig opplagt at dette ikke bør være en statlig oppgave.

Forøvrig mener jeg at den såkalte aviskrisen er betydelig overdrevet. Georg Johannesen minnet oss i sin tid på at i en verden styrt av verdier ville diktene fra den kinesiske poeten Tu Fu (712–770) komme ut daglig, mens det ville gått 1200 år mellom hver utgave av VG og Aftenposten.

Nå lever vi ikke i en verden som er styrt av verdier. Tvert i mot lever vi i en verden som (i all hovedsak) er styrt av markedet. Også dette kan man mene mye om. Men dersom det nå har seg slik at det ikke er betalingsvilje i markedet for innholdet i landets nettaviser, så oppfatter jeg ikke dette som et problem, men som et sunnhetstegn.

Hvis du beskriver det "som i dag kalles "nettjournalistikk"" som en i all hovedsak kjendispludrende avskriftsøvelse, så foreslår jeg at du prøver å rive deg vekk fra kjendis-stoffet på VG Nett og db.no et øyeblikk, Hannemyr. Hvis man skal mene noe om nettaviser så er det greit å ha litt mer nyansert syn på hva nettjournalistikk anno 2010 faktisk er.

Selv jobber jeg i NHST som er blitt et av Norges største nettavishus. Der bedriver jeg og et hundretall journalistkollegaer nettjournalistikk hver dag på nettsteder som DN.no, Europower.no, DNEnergi.no, Dagensit.no, TradeWinds.no, UpstreamOnline.com, RechargeNews.com, Intrafish.no og FiskeribladetFiskaren.no.

Det er ikke kjendispludrende avskriftsøvelser som preger nettjournalistikken på disse sidene, ei heller blant de fleste av nettavisene - hvis du klarer å se forbi en og annen kjendispupp.

Jeg ser ingen grunn til å gå inn i en diskusjon med Bjerke og signaturen "olev" om min smak, mine leservaner eller mine fordommer. Det er helt korrekt, som Bjerke og olev observerer, at jeg liker å lese helt andre ting enn nettaviser. At det skal være en "avsløring" at det forholder seg slik synes jeg er en smule tabloid. Men det er vel sånn man gjerne formulerer seg i herværende medium.

Saken er altså den at landsstyret i NJ har foreslått at jeg skal tvinges til å betale for en tjeneste som jeg ikke ønsker å betale for. Og all den tid det er snakk om mine penger, så mener jeg meg meningsberettiget. Jeg har altså benyttet en smule båndbredde til å si i fra om at dette ikke kan begrunnes, slik landsstyret i NJ gjør, med min opplevelse av, og bruk av, nettet.

Om NJ kan komme opp med en annen begrunnelse for akkurat nettavisene skal være støtteberettigede (i konkurranse med fil- og torrentdelte kunstnere, leksikonforleggere, bloggere, frilans-gravere, frittstående synsere, etc.), gjenstår å se.

Jeg avslutter med å nevne at 1. mars-utgaven av tidsskriftet Fortune under overskriften "The Future of Reading" tar for seg hvordan teknologi endrer rammevilkårene for mediene - inklusive pressen. De fleste av dem som blir intervjuet har ingen tro på at nettavisene i sin nåværende form kommer til å overleve. De er likevel optimister, på den måten at de tror at aktører innenfor og utenfor de tradisjonelle mediehusene er i ferd med å utvikle nye publiseringsformer og forretningsmodeller. Det finnes altså, sier de, entreprenører, utgivere, kuratorer, redaktører, journalister etc. som kommer til å gjenoppfinne nyhets- og kommentarmediet som en lønnsom og bærekraftig bransje.

Bak det hele spøker Clayton Christensen og distruptive teknologier. Innføres det en bredbåndsskatt slik landsstyret i NJ ønsker, kan den nok utsette den nødvendige omstillingen - i alle fall for en stakket stund. Men noen god medisin er dette neppe - ikke en gang for bransjen selv.