Mette journalister

Etter 16 år som organisasjonssekretær i Norsk Presseforbund er kontoret til Kjell Børringbo pakket sammen. Nå skal han overlate til andre å lese gjennom og vurdere klager til Pressens Faglige Utvalg. Selv skal han besøke slagmarker fra andre verdenskrig. Ellers regner han med at mediebruken blir giret opp, men det synes å avhenge av innsatsen norske journalister legger ned i arbeidet sitt. For den mener Børringbo ikke er god nok.

– Jeg har ikke tenkt så veldig langt om hva som skal skje, men jeg har noen reiseprosjekter. I år blir det Ørneredet. Du vet, vi som er av krigsgenerasjonen har gått og tenkt hva vi ville gjort om vi var i moden alder den gang. Vi ble jo veldig konfrontert med det som hadde skjedd. Det var tema på skolen, og da er det klart at det melder seg en interesse for å finne ut hva som gjorde at den ene personen gjorde den og den tingen.

Børringbo har i nesten ti år dratt på årlige utflukter til krigsmarker med en kamerat fra barneskolen.

Slagmark

Skulle han gå lei av krigen, er det alltids jernbane – en interesse han deler med sønnene Anders og Klaus. Førstnevnte har sågar en stor modelljernbane hjemme.

Selv om han nå er fritatt for hundrevis av klager på journalistikken, sverger Børringbo at han ikke vil være pressepoliti for sine sønner som jobber henholdsvis i NRK og Aftenposten.

– Jeg holder meg i grunnen godt unna å diskutere slikt med dem. Men jeg har ingen grunn til å følge etter dem i hverdagen heller, for jeg synes de gjør mye bra da.

Børringbo har selv vært bladfyk i 45 år fra han begynte i Tønsbergs Blad og har siden vært redaktør i Aftenposten Aften og Nationen. Som om ikke det var nok, er både hans nåværende og tidligere bedre halvdel journalister. Et spor sønnene en gang overhodet ikke ville følge.

– Da de var i alderen hvor de vurderte hva de ville bli, så skulle de absolutt ikke bli journalister som foreldrene. Avispratet til hver jævla middag var ikke spesielt hyggelig for dem, og de har vært flaskefôret med slik prat i alle sammenhenger så lenge de har levd, sier Børringbo og gjør det klart at det ikke finnes garantier for at ikke barnebarna også følger i samme yrkesløype.

Bekvemt

Dersom det skulle det skje at norsk presse får en tredje generasjon Børringbo, kan det være at de møter tøffere utfordringer på jobb enn det er i redaksjonene i dag. I hvert fall ifølge patriarken, for han synes det er for bekvemt å være journalist i Norge.

– Jeg synes det ofte er det som truer faget mest.

– På hvilken måte tenker du da?

– Altså, mange velger den bekvemme måten å være journalist på, fremfor å være det som utsetter en for noe. Det synes jeg er trist. I andre land må journalister leve midt i kampen. Jeg tror de rett og slett har det for godt. Vi lever i et land hvor vi har det godt, og det gjør at journalistene blir mer laid-back enn hva andre kan. De er ikke sultne nok, sier Børringbo.

Farligere

Han er ikke helt sikker på hvordan norske journalister skal bli sultnere, men tror likevel at arbeidsmarkedet kan være et sterkt insitament for økt konkurranse internt i redaksjonene.

– Det må rett og slett komme noen utfordringer som gjør det litt farlig å være journalist.

Det Børringbo sikter til er den interne konkurransen i redaksjonene om å få oppslagssaken eller i det hele tatt å få plass til saken man har jobbet fram. Han understreker at dette er hans påstand og karakteriserer den som en spekulasjon.

Den gang han gikk på Nordisk Journalistcenter i Århus oppfattet han hverdagen til sine svenske og danske kolleger som tøffere og mer preget av konkurranse enn den norske.

– Nå har det nok tøffet seg til også her med tanke på hvor vanskelig det har vært i markedet, særlig da for tabloidene. Det er klart at ønsker ikke folk å være den som blir ringet ut når det snakkes om nedbemanning, så må de kanskje ta i litt og markere seg sterkere i redaksjonen. Dette er igjen en spekulasjon, men det kan nok føre til at det innad blir tøffere konkurranse.

– Men er du ikke redd for at det vil føre til et ras av PFU-klager?

– Det er jo den balansegangen som blir den vanskelige da.