Eller, hvis kraft ikke er pent, hvorfor er da bro bra?
Sjekk, Kristin Krohn Devold, som jeg kan bokstavrime!
Reporterne har sluttet å si monstermaster siden det gikk opp for dem at monster ikke er et nøytralt ord, men noe gjengen til Kristin Krohn Devold fant på mens de hadde idébris og tenkte bokstavrim, bokstavrim kom til meg, og vips kom de på monster foran master, for lederen for Turistforeningen lærte at dette er effektivt da hun leste Håvamål. Nå sier reporterne «de såkalte» monstermastene i stedet for rett og slett høyspentmaster.
Hjemme på kjøkkenet hos meg tuller vi til vi må tisse på oss og sier pisker du krem? Ja, jeg tok frem den nye MonsterMasteren like greit. Når vi sitter i videokroken: Skal vi sette på Jernanger? Nei, jeg vil heller se på Hardanger, sier vi og hoier. Eller vi spør, tar du master i development management etter hvert tror du? Nei, jeg tenker jeg tar en monstermaster heller. Eller vi innrømmer fylleangst og sier at vi har hard anger for den der altså. Så det er mye å takke Turistforeningen for og blir det gøyere nå, så må noen gå.
Jeg slepte med meg sekken fra hytte til hytte på Saltfjellet i sommer, mens jeg tenkte på pent og stygt, mens jeg fulgte den trygge linja av steiner med rødmaling. Jeg gikk på stien og så på den ellers uberørte naturen. Jeg ble glad og brøt ut i Julie Andrews-sang: The Hills are Alive! hver gang jeg endelig så kveldens turistforeningshytte bryte naturens struktur med en kube med saltak, med seng og gassbluss inni.
Jeg kjempet meg frem til hyttene og inn på kjøkkenene og traff menn og kvinner med muskler, røde kinn og praktiske frisyrer. De hadde åpenbart vært ute ei fjällrevennatt før. Vi kom i snakk om snøscootere og spor i lyngen etter ATV-er for det var andre emner enn mine mer asfaltaktige som var gangbar småprat der i gården mens ertesuppa kokte, etter at vi hadde sjekket distanse, marsjretning og værmeldinga fra FM-radioen med hverandre.
Jeg skjønte med en gang at ATV-same var et skjellsord, og jeg glemte å spørre hva som fraktet nylonsekkene med ferdighogd ved, gasstanker og dopapir til oss. Mens jeg slumret og skulle sove på hemsen, ga jeg meg til myggen og virret meg inn i fantasier om vintervindvillskap langs hyttenovene og tenkte: Huff. Naturen er ikke alltid gøy.
Jeg sitter på kontoret og ser på et forslag til design av høyspentmaster på Island: Høye, slanke, kitsche menneskeform-master som liksom bærer strømmen vakkert over islandske fjell. Eller rett og slett de staute gamle kraftfulle høyspentmastene slik vi kjenner dem, kan ikke de fortsatt få være bærere av fremskrittet, trygghet og strøm? Et tegn på et samfunn som fungerer, hva kan være vakrere? Men ikke akkurat her, ved Hardangerfjorden skal naturen være vill for å være vakker, bortsett fra veiene og broa og de satanstore skipene med turister i. Men bro og båt er stadig bra, bro med sine spenn, sin imponerende ingeniørkunst, båten er overveldende og majestetisk der den glir inn fjorden.
Øyet er vennet til så mye, men ikke mast visst. – I akkurat denne naturen vil vi koble av fra spor av mennesker, freste en fjellfriskus. Jeg liker godt å se vidt utover hav eller fjell, eller på runde gresskledde hills i England, spor av andre gjør meg vanligvis rolig. Vil jeg være i fred for menneskelig inntrengen i min tilværelse krever ikke jeg flere kvadratmeter enn mine 62 ved Olaf Ryes plass på Grünerløkka. Her kan jeg lukke døra hvis det er det om å gjøre, når det er fred jeg ønsker meg. Jeg hører trikken skingre gjennom gatene og ambulanser på vei til å hjelpe noen.
Den helt uberørte naturen er en tvilsom affære som egner seg for de få. Men det er flere enn dem som vanker i den som tillater seg å bli sure ved tanken på berørt natur.
Er nasjonalarven fjell og fjord og folkeeventyr, men ikke kraft? Kan ikke samen ta i bruk effektive hjelpemidler, må han se eksotisk ut med kofta si i naturen, slik at byfolk kan komme i tanker om urfolk og totempæler og Månestråle og fine søljer? Kraftkommunen Tydal har stiliserte høyspentmaster i kommunevåpenet sitt.
