– Jeg røyker egentlig ikke, men noen ganger, de stedene vi oppsøker …
Fotografen Alicia Fernandez lar resten av setningen henge i luften. Hun kjører innom en kiosk og kjøper en enkel sigarett. Tar et drag og setter bilen i gir. Fernandez jobber kveldsvakt i avisen El Diario i Juarez, byen som troner suverent på toppen av rankingen over verdens farligste byer. Journalisten er med henne på jobb denne desemberkvelden.
Ett spørsmål for mye
– Jeg var på et åsted en gang, to døde menn var dumpet på samme sted de ble bortført fra dagen før. Ingen visste hva som hadde skjedd, og politiet ville ikke si noe. Jeg fortsatte å spørre og grave og fant moren til en av de to mennene. Hun fortalte at det var politifolk som hadde plukket opp sønnen hennes og kameraten hans dagen før. Jeg ble med en gang redd. Tenkte på hvordan politi og gjerningsmenn ofte er de samme. Og på at en dag så kommer alle disse spørsmålene jeg stiller til å plage feil person. Den natten drømte jeg at jeg var på fest og at noen kom og skjøt alle de andre gjestene. Mens jeg gjemte meg, hørte jeg alle de andre dø. Da jeg våknet hørte jeg skyting, skuddsalver fra automatvåpen, på gata utenfor der jeg bor, forteller Fernandez.
Tre rivaliserende grupperinger kjemper om kontrollen i Juarez, byen som ligger rett over grensen for El Paso, Texas. Drap, kidnapping og pengeutpressing er blitt hverdag for de rundt en million innbyggerne. Fernandez kjører fra åsted til åsted, med kamerabagen og to mobiltelefoner som eneste selskap, i en gammel blå VW boble som lekker luft fra venstre bakhjul.
Tre ting på en gang
Fem timer av kveldsvakten er over, og Fernandez har dekket en skyteepisode, men ingen drap. Etter et par rolige timer, blir hun sendt av gårde for å ta bilde av et sykehus som skal holde stengt i protest mot volden. En av legene på sykehuset ble bortført og drept helgen før. På veien dit ringer telefonen.
– Det er et lik som skal ha blitt dumpet i en park, vi drar dit. Og så er det en skuddveksling på gang lenger unna. Og en person som er blitt skutt og brent i et annet nabolag, sier hun.
Fernandez kjører som en meksikaner, bare enda fortere. Må stoppe på veien for å fylle luft i bakhjulet før hun fortsetter. Bytter tre felt på en gang og kaster seg inn foran en kø med biler som venter på å krysse veien. Der. Der er det blålys fra flere politibiler.
Anonyme politifolk
Politifolkene, med skuddsikre vester, hjelm og automatvåpen går med lommelykter i en liten park. Ansiktene er tildekket, kun øynene synes. Ingen vil bli identifisert, over 60 politifolk er drept i Juarez hittil i år.
– God kveld, jeg er fra El Diario, har dere funnet noe?
– Nei. Hva har du fått tips om? spør de.
Det tar ikke lang tid å gå gjennom parken, det er ingenting der, bare noen løshunder. Politiet drar videre.
Bakhold
Fernandez speider rundt seg. Et par dager tidligere ble fem politifolk lurt i bakhold. De hadde rykket ut etter en nødssamtale, men ble angrepet av sikarios, leiemordere, som pepret dem med kuler. Kun én overlevde.
– Noen åsteder får jeg bare en dårlig følelse. Du kan aldri vite om det er en felle. Det hender det bare er meg og politi der, eller at jeg kommer før politiet. Da begynner jeg å lure, er det her jeg skal dø? Min mor ber for meg hver dag. Hun sier Gud passer på meg, at ingenting vil skje meg, men er redd likevel. Men hun er også stolt. Noen må være der for å dokumentere det som skjer, vise at vi følger med.
Det er ingen andre mennesker å se. Vi setter oss i bilen og drar av gårde til det neste åstedet, der en person skal ha blitt skutt og brent. En kollega dekker skuddvekslingen. Fernandez kikker i bakspeilet. En diger firehjulstrekker med sotede vinduer har ligget bak oss siden vi forlot parken. Fernandez’ øyne går fra trafikken til bilen bak. Hun svinger inn på en annen vei, og firehjulstrekkeren følger etter. Boblen hopper over fartsdumpene mens gata blir stadig mer øde. Så forsvinner lysene i bakspeilet, firehjulstrekkeren kjørte en annen vei.
– Dette er forresten det nabolaget der flest er drept, sier Fernandez før hun ringer redaksjonen for å sjekke om det er noe nytt.
Jakter på svar
Vi nærmer oss røde og blå blinkende lys. Små grupper, hovedsakelig med unge menn, står rundt avsperringen. Også her har politiet dekket til ansiktene. Fernandez går mellom politibilene og fram til den innerste sperringen. Setter seg på kne under den og tar bilde av etterforskerne som er i ferd med å legge levningene i en likpose. Minutter senere forsvinner alle politibilene, og vi er alene med tilskuerne.
– Så dere noe? Hørte noe? Fotografen går fra gruppe til gruppe og spør. Noen går sin vei, andre bare trekker på skuldrene og snur seg vekk. Hun går og ser på åstedet. En mørk, våt flekk med omrisset av en person i sot rundt. Hun spør en gjeng som står ved den lokale kiosken og finner etter hvert noen som tør å prate.
– De sier det kom en bil og en person som var bundet og en annen kom ut. Så hørte de et skudd og deretter flammene. De så ikke den døde skikkelig før han var brent, så det er ingen som vet hvem han var.
Drepende korrupsjon
– Drap på journalister er en dobbel tragedie. Det rammer ikke bare journalisten og hans eller hennes familie og venner, men samfunnet som helhet. Ofte vil kollegene stoppe å dekke nyhetene eller begynne med selvsensur, akkurat når folk trenger en grundig og gjennomtenkt nyhetsdekning mest, sier Michael O’Connor fra Mexicokontoret til CPJ, Committee to protect journalists.
– Ti journalister er drept i Mexico hittil i år, og to er forsvunnet, antatt døde. Tre av dem er vi helt sikre på at ble drept som en direkte konsekvens av jobben de gjorde, sier han.
En undersøkelse fra journalistikksenteret Fundacion MEPI i Mexico viser at mens antall drap er gått dramatisk opp, så har dekningen av dem gått i motsatt retning. I noen byer og medier dekkes ikke narkotikakartellenes virksomhet i det hele tatt. Noen journalister er kjøpt og betalt, andre truet til taushet.
Kameramannen Alejandro Hernandez Pacheco og to kolleger ble kidnappet da de dekket et fengsel der det var mistanke om at innsatte leiemordere fikk komme ut om nettene, så de kunne drepe medlemmer av rivaliserende gjenger.
– Vi ble overfalt på vei fra fengselet. Jeg var sikker på at de skulle drepe meg, ta familien min. Jeg ville ikke dø slik, som en hund, og forsøkte å rømme. Da banket de oss opp, i et rom hvor gulv og vegger var dekket av blod, forteller Pacheco på en konferanse i El Paso, Texas, om journalistikk i grenseområdene.
Pacheco og kollegaen ble satt fri og han har nå søkt asyl i USA. Men for mange andre pressefolk står valget mellom sølv eller bly, penger eller en kule.
To kolleger er drept
I Juarez dekker de fremdeles alle drapene, men det er ikke uten risiko. Fernandez har mistet to kolleger fra El Diario.
Det er to år siden krimreporteren Armando Rodriguez Carreon ble skutt og drept foran øynene på sin datter. Fotografen Luis Carlos Santiago ble drept utenfor et kjøpesenter i september i år.
Fernandez er tilbake i redaksjonen og setter seg ned for å redigere bildene.
– To av mine kolleger er drept, og det gjør at du tenker to ganger. En kollega ble truet, tvunget i kne og fikk en AK-47 mot hodet fordi de trodde han hadde tatt et bilde de ikke ville se på trykk. De dreper for alle mulig grunner her, det er ikke lange veien fra å mislike til å drepe. Det er lett å legge merke til meg, jeg en vel den eneste kvinnelige fotografen som jobber om kveldene. Men jeg liker jobben min. Vi må vise hva det er som skjer her, sier hun.
