Wahlström aksepterer litt motstrebende Aftenpostens singlestatus, selv om han mener avisa kanskje ikke ville våget trykke så mange diplomatlekkasjer om ikke WikiLeaks og andre medier sørget for ryggdekning. Han synes kollegene i Postgirobygget godt kunne gi mer tilbake til det internasjonale nettverket som gjør masselekkasjene mulige og forståelige (mer på Journalisten.no).
For det er kollega i gravejournalistikk den unge svensken med mangfoldig bakgrunn regner seg som. Han er sønn av den omstridte skribenten Israel Shamir og vokste opp i Jaffa og Moskva før foreldrene skilte seg, og moren flyttet til Sverige. Der har Wahlström tatt magistergrad i medievitenskap, redigert samfunnstidsskriftet Tromb og jobbet i og for medier som SVT, Aftonbladet, Svenska Dagbladet og Ordfront.
Sitatstrid
Det siste er så lenge som fem år siden. Nå er artikkelen «Israels regime styrer svenske medier» dukket opp som bevis på at Wahlström har en ytterliggående agenda.
Den ble senere beklaget av Ordfronts redaktør Johan Berggren, etter at Midtøsten-korrespondentene Peter Löfström og Lotta Schüllerqvist klaget på at de ble feilsitert eller tillagt Wahlströms meninger.
Jeg kommer selv til intervjuet med bagasje. Shamirs angrep på Israel forekom meg fullstendig hatske lenge før Klassekampen kvittet seg med ham som kommentator og han også forsvant fra Dagbladets spalter. Mitt syn på konflikten i Midtøsten sammenfaller trolig ikke med sønnens heller.
Wahlström kaller faren «en jødisk Salman Rushdie». Han har framstått som venstreradikal, men flere svenske kommentatorer skriver at han pleier politisk omgang med høyreekstreme holocaustfornektere. Det er mye å mislike, og vanskelig ikke å forbinde far med sønn.
Frilanseren protesterer heftig:
– Farfar døde i Stalins fangeleir. Farmor er bosetter på Vestbredden med bakgrunn i det ytterliggående partiet Kach. Hun og far snakker knapt sammen. Jeg forstår hvor de fikk sine overbevisninger og elsker begge to. Men jeg vil ikke stilles til rette for standpunktene deres.
– Ikke mystisk
Johannes Wahlström forteller at han kom i kontakt med Julian Assange i 2008. Den ukjente australieren vurderte å flytte varslerorganisasjonen til Sverige der den kunne få vern av den liberale loven om trykkefrihet.
– Jeg tolket det som at han så etter en ansvarlig utgiver, men det kunne jeg ikke bli på grunn av redaktørjobben i Tromb.
Da WikiLeaks slapp videoen som viser helikopterangrepet der to Reuters-journalister ble drept, var det Wahlström som tok kontakt. Han fikk et intervju som Aftonbladet trykket. Frilanseren organiserte også Assanges møte med Gräv (svenske Skup). Det endte med at Wahlström fikk håndtere storslippet av Irak-dokumenter sist høst. Avtaker var SVT, som ble WikiLeaks-partner og sendte en gruppe til London for å grave i materialet et par måneder før sperrefristen.
– Hvem får bli partner?
– Dette er langt fra så mystisk som det kan høres ut. I mars hadde ingen i Sverige intervjuet Assange. Stoff om WikiLeaks var nesten umulig å selge, svenske Journalisten takket også nei. Så sent som for tre-fire måneder siden var knapt noen interessert.
Wahlström mener WikiLeaks strevde med å bli hørt og sier organisasjonen snakket med alle medier som ville lytte. Samtidig økte de store lekkasjepuljene behovet for dyktige partnere. Afghanistan-dokumentene i vår inneholdt navnene på mange lokale informanter og selv menneskerettighetsgrupper tok avstand fra Assanges åpenhetsfundamentalisme.
– Svak organisasjon
Graveveteran Nick Davies i The Guardian tok kontakt med australieren sist sommer og foreslo et samarbeid. Slik oppsto samvirket der et knippe utvalgte redaksjoner hjelper WikiLeaks med å vaske lekkasjene for opplysninger som kan sette uskyldige i fare.
Guardian har overfor Journalisten energisk benektet at avtalene ga Assange innflytelse over redaksjonelle beslutninger utover sperrefrister og forpliktelsen til å utveksle informasjon (se nettsak). Likevel har samarbeidet vært på stupet av fullstendig sammenbrudd flere ganger. Etter Vanity Fairs gjennomgang av det turbulente forholdet sist uke, er det få som tror samlivet vil vare.
– Hvis det var logistisk mulig, ville WikiLeaks hatt langt flere mediepartnere, mener Wahlström. Men organisasjonen er for svak og presset til å håndtere flere, det er ikke merkeligere.
Delte godene
Da noen dumpet de digitale sekkene med diplomatpost i Assanges fang i fjor, økte behovet for hjelp ytterligere. Ambassaderapportene er langt mer komplekse enn loggene fra krigsteatrene Afghanistan og Irak, og sikkerhetsrisikoen antakelig langt større.
Den svenske frilanseren hadde tilgang på hele databasens 251.287 telegrammer. Men overenskomsten med WikiLeaks dreide seg om å finne medier som kunne håndtere materiale av særskilt svensk interesse.
SVT og Wahlström laget en dokumentar basert på rundt 25 av dokumentene. Så vendte han seg til sin tidligere arbeidsgiver Aftonbladet. Samarbeidet resulterte i et tjuetall artikler der frilanseren dels researcher, dels skriver.
Også tabloidavisa ble overveldet av omfanget og kompleksiteten. Dermed ble også Svenska Dagbladet med på spleiselaget, sier han. Telegrammer om Sveriges mislykkede forsøk på å selge jagerflyet JAS til Norge brakte også telegrammer fra ambassaden på Drammensveien på bordet.
Samarbeidet mellom Svenskan og Aftenposten ga nordmennene en god start. Men Aftenpostens senere tilgang til hele lekkasjebasen har trolig andre kilder. Wahlström benekter at han har spilt noen rolle, og flere andre kilder bestyrker det.
Vil svekke WikiLeaks
Svensken mener det både i hjemlandet og i Norge er noen få høyreekstreme som er opptatt av å klistre politiske merkelapper på ham og sier han har mottatt drapstrusler.
Han mistenker at kritikken ikke egentlig handler om ham, men er et forsøk på å diskreditere WikiLeaks.
– Det kreves at jeg skal ta avstand fra pappa. Man kan ikke forlange at en sønn skal avsverge sine egne foreldre.
