Verden over ble Twitter raskt et verktøy for journalister som ville holde seg oppdatert, men Facebook har hatt større problemer med å tiltrekke seg mediefolket. Det kan skyldes at de fleste fortsatt regner nettverket til privatsfæren mens nesten alt innhold på Twitter er offentlig tilgjengelig.
Men nå nærmer den vennlige kjempen målbevisst innholdsprodusentene gjennom tjenesten «Facebook and Journalists». Den anerkjente unge journalisten Vadim Lavrusik er ansatt som bindeledd mellom reportere og det sosiale nettverket.
– Facebook er blitt det nye bytorget der folk snakker om hva som skjer. Det kan journalister virkelig utnytte, sier Lavrusik.
Tall fra analysebyrået TNS Gallup viser at knapt 2,5 millioner nordmenn var innom Facebook ukentlig i andre kvartal i år. Det tilsvarende tallet for Twitter var «bare» knapt 200.000.
Få norske journalister
New York Times-korrespondenten Nicholas Kristof trekkes av mange fram som nybrottsmann for sin offentlige profilside, en såkalt «page» på Facebook. Til over 220.000 følgere poster han lenker opp saker han har publisert, gir et blikk i kulissene der sakene blir til og inviterer følgerne til å komme med forslag til temaer han kan skrive om.
Men til tross for at internasjonale journaliststjerner har opprettet profesjonelle alibier, er det få norske journalister som har gjort det samme. Elin Ørjaseter er med sine nesten 5.000 følgere den største, men hun er på Facebook like mye som forfatter som E24-kommentator.
TV 2-journalister som Arill Rise og Kjetil H. Dale, har opptil 1.100 følgere og Dagbladet-kommentator Marie Simonsen har drøyt 650. Til sammenligning har en TV-kjendis som Lars Monsen 180.000 følgere.
Ubekvem
Aftenpostens Midtøsten-korrespondent Jørgen Lohne er en av de få norske journalistene som har en offentlig side på Facebook.
– Aftenposten opprettet Facebook-siden med mitt navn under oppstanden i Egypt i februar, og jeg har fått oppdraget med å utvikle og oppdatere den. Jeg opplever dette som en interessant og lærerik utfordring, sier Lohne.
Han erkjenner samtidig at han er litt ubekvem med at en Facebook-side knyttet til jobben til en viss grad også skaper oppmerksomhet om egen person.
Nettredaktør Skjalg Engbø i Aftenposten sier den offentlige Facebook-siden er noe som testes ut av avisa.
– Vi gjør det fordi det er en god service for leserne samtidig som det er nyttig for journalisten. Korrespondenter i felt er mer profilert, og vi gjør dette også for å synliggjøre at vi er ute i verden.
Leserkontakt
For sine rundt 1.400 følgere publiserer Lohne lenker til egne artikler og bilder. Han mener Facebook er blitt en ekstra kanal hvor han kan holde kontakt med lesere og andre brukere, i tillegg til blogg og e-post.
– Facebook genererer en leserkontakt som er gull verdt. Når jeg har spurt følgerne om forslag til reportasjer, har jeg fått tips som det har kommet bra saker ut av. For eksempel førte et spørsmål om hvordan situasjonen er for medier i Libya til en stor reportasje fra Tripoli i Aftenposten.
I mai besøkte korrespondenten Bahrain til tross for at journalister var nektet innreise til landet. Lohne har i ettertid opplevd at opposisjonelle publiserer egne budskap på hans side, noe som igjen førte til at regimetilhengere ga tilsvar.
– Den erfaringen ga meg både nyttige kontakter og ny innsikt. Det ga også en opplevelse av at siden, i alle fall for en kortere periode, faktisk hadde en viss betydning for noen av følgerne.
Engbø sier at facebooksiden til Lohne først «tok av» etter Bahrain-besøket. I ettertid viser det seg at Facebook ga en uventet fordel for journalisten.
– Ute i felt gjør den det trolig lettere for journalisten å opprette kontakt med kilder der. Det var en utilsiktet virkning, sier Engbø.
Utenlandsk publikum
Omtrent halvparten av de som følger Lohne er utenlandske brukere. Derfor skriver Lohne mange av introene til lenkene han publiserer på engelsk, selv om det er norske artikler og blogginnlegg. Journalisten sier han har fått tilbakemeldinger om at flere av leserne bruker oversettelsesprogrammer for å forstå hva den norske teksten som det lenkes til betyr.
For øvrig sier korrespondenten at han ikke har andre mål med siden enn å presentere innhold han selv produserer for Aftenposten, samt å lenker til andres stoff som han vil anbefale for sine følgere.
– Det er mange som gir hyggelige meldinger av typen «bra artikkel i dag», og det er jeg naturligvis glad for. Men jeg kunne i tillegg ønske meg flere kritiske tilbakemeldinger fra lesere som kanskje slett ikke er fornøyd med det jeg produserer. Og gjerne litt frisk debatt, sier Lohne.
Kan bli flere
I den grad han vil oppfordre journalister generelt til å opprette en lignende Facebook-side, mener Lohne det dreier seg om å ha kontakt med leserne – uavhengig av plattform eller forum.
– Jeg anbefaler selvsagt alle journalister å ha all den leserkontakt som er mulig. Jeg får tilbakemeldinger også på e-post, blogg eller min private Facebook-profil, sier Lohne, og legger til at Facebook-siden har blitt et nytt og viktig forum for slik kommunikasjon.
Engbø ser ikke bort fra at flere Aftenposten-journalister i fremtiden kan få sin egen offentlige Facebook-side.
– Vi skal evaluere dette, men flere skal få prøve seg hvis de har lyst. Men det blir journalister vi har lyst til å profilere, sier nettredaktøren.
Redaktøransvar
Facebook-siden til Amman-korrespondenten heter «Jørgen Lohne–Aftenposten», noe som knytter siden direkte til mediet. Denne høsten har spørsmålet om meldinger som postes av journalister eller redaksjoner i sosiale medier kan klages inn for PFU. Saken er fortsatt til behandling i Norsk Presseforbund, men det går mot at mediers profesjonelle profiler kan klages inn for PFU.
Engbø er tydelig på at det er avisen som har redaktøransvaret for Lohnes offentlige Facebook-side.
– Det er vi fullt innforstått med og har lagt til grunn. Lohne opptrer som en journalist der. Derfor er han ikke bare underlagt Vær varsom-plakaten, men også Aftenpostens etiske regelverk som er enda strengere.
